Tagged: Nye og gamle plater

Nye og gamle plater

0

Hun reiser alene

Jeg har lenge hatt stor sans for de søte og småtriste countryvisene til Tift Merritt. Hennes ferske album er et like godt sted å starte som noe annet for de av dere som er nysgjerrige.

0

På vei mot noe stort

Bergensbandet Dig Deeper lykkes best når de dropper sjangerøvelsene og lar instinktet styre. De har allerede vist at de kan skape gnistrende rock av stort kaliber, og med en slik start er det ikke lenge til de tilhører den aller øverste divisjonen.

0

Undereksponert mystikk

The xx ga ut årets beste plate i 2009. Oppfølgeren er enda bedre. Bandet har relansert mystikken i popmusikken. Sci-fi-forfatteren Ray Bradbury døde 5. juni i år. Dersom han tidlig på 50-tallet hadde spådd hvordan musikk ville høres ut 60 år senere tror jeg han ville beskrevet noe som ligner på The xx.

1

Balansegangen

De beste popsangene har ofte et snev av bitterhet og vemod i seg for å balansere det søte. Robert Post er en av de få popsnekkerne her til lands som virkelig behersker den balansegangen.

0

Vellyd fra Vestlandet

For å forsøke å få denne bloggen opp på fote igjen starter jeg forsiktig med to ferske Stavanger-utgivelser fra Poor Edward og Eltervaag. De bør absolutt havne i en hel del musikksamlinger de neste ukene.

7

KC Rules OK

De beste høstplatene har visst en lei tendens til å komme ut om våren. Det usedvanlig vakre samarbeidsalbumet mellom King Creosote og Jon Hopkins er i så måte et godt eksempel. Det er intenst nydelig og sannsynligvis så langt fra vår og solskinn som det er mulig å komme.

5

Sanger for en blå gitar

Mark Kozelek lager sanger som stopper tiden. Under navnet Sun Kil Moon er han ute med albumet «Admiral Fell Promises». Den platen oppsummerer han slik:

«I decided, for my next record, that I wanted to play guitar and sing as beautifully as I could».

Resultatet er vanvittig vakkert.

1

Platen med det store hjertet

Vandaveer er en av årets store oppdagelser for meg. Deilig folkpop med nerve og innlevelse som gjør godt for både kropp og sjel. Jeg slutter meg til The Word Magazine som beskrev en av de beste sangene deres slik:

«If you can keep an untrembling lip throughout this beautiful song you’ve simply no soul».