Tagged: Mark Lanegan

Mark Lanegan

0

Menn som synger triste sanger

Mark Lanegan har gitt ut en deilig plate med sine versjoner av sanger han elsker. Sanger han vokste opp med. Som han selv beskriver dem: Music with string arrangements and men singing songs that sounded sad whether they were or not.

0

Dronningens nye klær

Etter seks års pause har Queens of the Stone Age levert et skuffende album. Jeg, og mange med meg, hadde nok håpet på noe langt friskere fra Josh Homme. Resultatet er dessverre nærmere hans Chinese Democracy enn et nytt Songs for the deaf.

0

Denne smerten er en isbre

Smerte kan være vakkert. I hvert fall når John Grant beskriver den. Med tanke på den vanvittige responsen debutplaten ble møtt med er oppfølgeren et usedvanlig modig stykke musikk. Han kunne valgt en langt enklere vei videre. Det har han heldigvis ikke gjort.

Ukens utvalgte – Uke 6

Røde tråder er oppskrytt. De fem platene jeg har funnet fram denne uka strekker seg fra til en av de beste popplatene fra 60-tallet til en av de mest oversette godbitene fra grungens tiår. Litt ambient og bluesrock er det også plass til.

3

Blues frå det mørke fastland

Er du klar for ein jærsk gladgutt med bassdrønnande songar om brennevin, kvinnesvik og depresjonar? General Forsamling er Rogalands eigen Josh T. Pearson. Ein artist som får Stein Torleif Bjella til å høyrast ut som ein gladgut

4

Stemmen fra graven

Mark Lanegan har bidratt på en imponerende lang rekke plater med en bråte ulike artister. Jeg liker dem alle. Han kunne sunget høyt fra telefonkatalogen (finnes det forresten telefonkataloger lenger?) og jeg hadde sannsynligvis elsket det. «Blues Funeral» er et nattemørkt mesterverk, og selv om vi bare skriver starten av februar ser jeg vanskelig for meg at det lar seg gjøre å toppe noe slikt.

0

Mørkemannens høyre hånd

Mick Harvey har selvsagt plukket opp en god del triks gjennom mer enn 35 års samarbeid med Nick Cave. Det beviser han ettertrykkelig på sitt første (og siste?) skikkelige soloalbum. Han beskriver det som «a personal endeavour to sketch the faint shapes of lost friends and family», og det er sterke greier.

1

Kvinne med stålkontroll

Hadde noen ymtet frampå om at en ukjent kvinnelig dansk pedal steel-gitarist ville stå bak et av årets beste album hadde jeg nok sett en smule bekymret på vedkommende. Jeg hadde aldri hørt om Maggie Björklund. Nå har jeg en mistanke om at hun har gitt ut et av årets vakreste album.

6

Ørkenrock på Bryne

Jeg fant en liten bit av rockens sjel på Bryne.

Nick Oliveri og hans Mondo Generator minnet oss på alt som er morsomt med rock.

Men han ville ikke svare på om det er sjanse for et comeback i Queens of the Stone Age.