Hedersmenn på nettet

Mange avisfolk hevder hardnakket at det er papiravisene som er stedet for de lange og grundige artiklene. Overraskende mange ser fremdeles på nettavisene som en plattform best egnet til hendelsesnyheter. Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold (@kokkvold) hevdet så sent som i august at nettets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.

Det siste året har jeg oppdaget at nettet faktisk egner seg langt bedre til flere typer saker enn papir. I likhet med mange andre journalister har jeg flere ganger opplevd at lange og forsøksvis grundige intervjuer jeg har gjort har blitt redigert kraftig ned til papiravisen. På nettet er det som kjent ingen plassbegrensning, og i tillegg kan slike saker suppleres med lyd, lenker og levende bilder. Hva er vel en tradisjonell plateanmeldelse i en papiravis sammenlignet med en nettsak der man kan høre plata, se video, finne lenker til relatert stoff og diskutere?

Et annet område der nettet er overlegent sammenlignet med papiravisene er leserkontakt. Det har ofte overrasket meg hvor lite tilbakemeldinger vi journalister får fra leserne. Ytterst få lesere benytter seg av muligheten til å kontakte oss journalister via epostadressen som står i byline. Terskelen for å ta kontakt med journalister er fremdeles svært høy. Jeg synes det er strålende at avisleserne engasjerer seg i sakene vi skriver, for eksempel gjennom kommentarfeltene. Jeg har også oppdaget at den enkleste måten å få til en sunnere debatt på nettavisene er å ta del i den selv. Forsvinnende få journalister og redaktører benytter seg av muligheten til å presisere, forklare eller komme med utfyllende opplysninger. De gangene det skjer blir debatten mye ryddigere, og leserne opplever at de blir tatt på alvor. Aftenbladets spalte Spør redaktørene var et godt eksempel på dette.

Hva nettavisene skal tiby framover er det mange kloke hoder som grubler på. Som kjent lanserte én av de avisene jeg skriver for en ny publiseringsstrategi i begynnelsen av september. Endringene innebærer at meningsbærende innhold som anmeldelser spares til papir. Endringene betyr også at kommentarartikler som publiseres i Aftenbladets papirutgave ikke lenger legges ut på nett.

Sett i lys av dette valgte journalist i Aftenposten og blogger, André Løyning, nylig en interessant vri. På bloggen sin la han ut et omfattende og høyst lesverdig intervju med hedersmannen Stein Torleif Bjella. Han la det ut i pdf-format med følgende leserveiledning:

Jeg dro til Øvre-Ål og pratet med Stein Torleif Bjella om livet.
Last ned intervjuet som PDF. Print det ut og les det i sofakroken.

God lesning!

Han forteller at eksperimentet med Bjella hadde nysgjerrighet som utgangspunkt. Et A5-ark med notater og 40 minutters opptak på diktafonen ble utgangspunktet for det 12 sider lange intervjuet. Han skrev, fotograferte og desket det selv. I en mail utdypet han prosjektet slik:«Jeg hadde avklart med sjefene mine at jeg skulle besøke Bjella på oppdrag for bloggen min. Det var uproblematisk. Tanken var egentlig bare å fotografere, men jeg synes han var en fin mann jeg ville fortelle vennene mine om. Skriveglede og fortellerlyst dør forhåpentligvis ikke ut med papiravisene.»

Intervjuet ble spredd
via Facebook, Twitter og Underskog. Musikknettstedet Pmono.no slo fast at «Portrettintervjuer i dette formatet er det ikke ofte man ser her til lands.» Da jeg tidligere publiserte denne bloggen på Aftenbladet.no fikk jeg en lignende tilbakemelding fra

Fenomenalt album.
Fenomenalt album.
en av leserne: «Slikt dyptgående journalistisk arbeid ser vi aldri i papiraviser. Ironisk nok kan slik blogging ta levebrødet fra ham. Blogging er nok fremtiden og koster ikke 2500 i året å abonnere på.»

På mange måter ligner krisen i mediebedriftene litt på det musikkbransjen gjennomgår. Folk kommer ikke til å slutte å lage og spre musikk fordi om plateselskapene forsvinner, og de gode skribentene kommer heller ikke til å forsvinne selv om mediegigantene vakler. Nye løsninger, kanaler og distribusjonsmåter vil tvinge seg fram.

Stein Torleif Bjella har for øvrig gitt ut et av årets beste norske album. Sjekk ut Heidersmenn på Spotify. Han er en historieforteller av en type det finnes svært få av her til lands. Det er et rørende album som jeg virkelig håper flere tar seg tid til å lytte til.

Den kloke mannen som tidligere satt ved siden av meg i Aftenbladets kulturredaksjon, Sven Egil Omdal (@svelle), påpekte i et av sine Medieblikk  at «Den ubehagelige sannheten for ledere i bedrifter som tidligere hadde et tilnærmet monopol i sine markeder, er at nettet kan romme alt det de andre mediene har kapitalisert på: Langt eller kort. Tunge tanker eller fjollete fjas. Lyd eller video.«

Løynings flotte artikkel beviser flere ting. Først og fremst beviser den at god journalistikk er ikke avhengig av de tradisjonelle plattformene. Det er også et fint eksempel på at nettet er velegnet til å spre lange og grundige artikler. Det er også et godt eksempel på at blogger kan være en like god kilde til informasjon som nett- og papiraviser. I tillegg bør Løynings uvanlige stunt være en god inngang til å se på hva det er mulig å tjene penger på i nettsammenheng framover. Han har ikke tjent en krone på intervjuet, men har blitt lest og verdsatt. Intervjuer av denne typen har i hvert fall jeg betalingsvilje for. På samme måte hadde jeg absolutt vært villig til å betale for enkeltstående artikler/intervjuer fra mine favorittmusikkmagasiner på nett. Eller hva med å la leserne komponere sin egen avis, og selv bestemme hvilke skribenter de synes er interessante nok til å betale for? Tør vi å la leserne kjøpe kulturseksjonen, lederne og kommentarartiklene digitalt i framtiden? Tør vi la de som vil slippe å betale for sporten få lov til det?

Da jeg via Facebook spurte Løyning om hva han svarer dersom noen spør om hvorfor han gjør sånne ting gratis, svarte han enkelt og greit:

«Fordi jeg ikke hadde fått gjort det hvis ikke»