De 70 beste platene i 2014

Øyvind Berekvam

Steelgitarist. Det forfinede sårbare kirsebærtre. Foreleser. Tidligere journalist for flere aviser, politisk rådgiver, foredragsholder, nettredaktør, kommunikasjonsrådgiver og informasjonsansvarlig. Pappa til Mina og Pia.

You may also like...

14 Responses

  1. Åsmund Å. sier:

    Har du hørt Black Messiah av D’Angelo? Ga den en sjanse etter at jeg så den høyt oppe på listene til amerikanske kritikere. En god blanding av svart musikk fra de siste 40 årene, litt Prince og Curtis Mayfield. Lange, seige sanger som vokser for hver gang.

  2. Geir Magne sier:

    Alltid kjekt å lese oppsummeringen din – finner alltid noe nytt å høre på der som jeg ikke har oppdaget.

    Har du hørt Robert Plant med «Lullaby and the ceaseless roar»? Jeg har inntil nylig ikke hørt noe særlig på Robert Plant men den platen ble jeg veldig glad i og har hørt mye på.

  3. T. sier:

    Mye fint på denne lista, men å utelate årets beste blant de 70 er snodig :) Jack White!!!!!!!!!!!!!!??????????!!!!!!!!!!!!!??????????????

    Ellers savnes også Mathias Lilja, Natural Child, Baseball project, Otis Gibbs og Lucinda Williams for å nevne noen som nok er inne på Topp 15-20 hos underregnede .

    Konstanterer forøvrig at årets mest oppskrytte møkkaplate (war on drugs) også var å finne på denne lista :) Den er på så hinsides mange lister at eg nesten begynner å vurdere egen dømmekraft, men nei. Den ER direkte dårlig!

    Men alt i alt, mye fint ja – dog skulle man sett Joe Henry og Sturgill Simpson adskillig høyere oppe

  4. Hallgeir sier:

    Artig å lese! Endel ukjente for meg så de skal sjekkes, ellers enig i noen og veldig uenig med andre. Som Bent sier så er det jo det mest moro.
    To sjokk: Mastotodon på topp hvor jeg synes Ariel Pink knallgode dobbeltalbum Pom Pom burde vært. Den ser jeg ikke på lista i det hele tatt. Oj, oj….

    Hva folk ser i Sun Kil Moon skjønner ikke jeg (les kjedelig) og jeg må helt ned til Wild Beast for å finne første egen godbit selv om jeg også liker King Kreosote godt. Damien Jurado likeså. Jeg synes Too Bright er den fineste plata Perfume Genuis har laget så jeg er overrasket over at du ikke like den bedre.

    Plater som jeg vil liste høyt og som ikke finnes her er foruten årets skive er FKA Twigs -LP1, Ty Segall – Manipulator, The Antlers – Familiars (selv om de ikke er deres beste), Pharmakon – Bestial Burden, Caribou – Our Love, The Black Angels – Clear Lake Forest, Jenny Hval og Susanna – Meshes of Voice, Parquet Courts – Sunbathing Animals, The Rural Alberta Advantage – Mended With Gold, Notwist – Close to the Glass, Warpaint og Silver Mount Zion.

  5. Bent sier:

    Årslister er alltid interessante, og dette var god lesning. Det er mye jeg er enig i, mye jeg ikke har hørt på/om, og noe jeg er uenig i. Og sånn bør det være. De ukjente skal sjekkes opp nærmere, så på forhånd takk for tips.

    Elbows skive er nok årets beste for meg, tett fulgt av Matteah Baim og Ought. Og Erlend Ropstad troner på norsktoppen her i hjemmet. Selv om det kan skifte fra uke til uke, musikk er jo i høyeste grad stemnings- og humørbasert.
    Derfor er min egen årsliste foreløpig urangert. Kanskje forblir den også det.
    Mine 60 beste album (her representert med en låt fra hver skive) inneholder kanskje noen ukjente tips, hvis det er interessant å sjekke ut: http://open.spotify.com/user/kenta2/playlist/3xNTSSIzNCNqwnCa4gqOnW

  6. Åsmund Å sier:

    Av de platene jeg har hørt vil jeg rangere Damon Albarn, The War On Drugs og selv Emilie Nicolas over Marit Larsen. When the morning comes er et trivelig album, men jeg synes hun er så altfor ordentlig hele tida (som du er inne på). Tekster og musikk ligner litt på hverandre. Musikken er fin, korrekt og litt blodfattig. Synes også tekstene hennes holder verden på armlengdes avstand; Don´t save me, Please don´t fall for me, If a song could get me you (en hel sang i kondisjonalis er knask for språknerder, men det blir litt tørt), I don´t want to talk about it…

    Min referanse for The War On Drugs er Dream Syndicate tidlig REM, hvis du lurte.

    • Øyvind Berekvam sier:

      Hun er fortsatt litt for forsiktig, ja. Skulle ønske hun våget å hoppe uti stadionpopen for alvor. Men som låtskriver tapper hun nå rett inn i popgullåren. Bare I Was A King her hjemme som er bedre popsnekkere synes jeg.

      Oh. Dream Syndicate. Takk for påminnelsen. De må jeg absolutt finne fram igjen :)

  7. Bjarte sier:

    Alltid interessant med sånne lister, og artig lesestoff, som vanleg. :)
    Veldig ueinig i Mastodon på topp. For meg høyrest plata ut som ei Foo Fighters-coverplate, og det kan aldri, aldri vera eit godt teikn.
    Elles gledeleg å sjå Marit Larsen så høgt oppe, det er ei perle av ei plate. Men saknar Ex Hex her, som for min del er årets soleklart beste plate, i tillegg til Thea Hjelmeland og In The Country/Frida Ånnevik. Var forresten Ida Jenshus si plate med i vurderinga, eller er den teknisk diskvalifisert som EP?

    • Øyvind Berekvam sier:

      Oh. Ikke bland gørrkjedelige Foo Fighters inn i dette, da? :)

      Jenshus-utgivelsen er strålende, ja. Den regner jeg som du skriver som en EP. Så får vi gruble litt på hvordan vi skal få laget slike årsoppsummeringer dersom alle gjør som Röyksopp…

  1. 17/12/2014

    […] Berekvam, Dust Of Day Light, Dagbladet og Bergensavisen. I tillegg til spellemannprisen og denne snodige nomineringen. […]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *