okt 19 2009

Dvaske esler og skamløs pop

De nye pophåpene i Donkeyboy gir ut debutalbumet samtidig som de gamle popheltene i A-ha annonserer at de legger inn årene. Samtidig meldes det at A-ha tar med seg jyplingene som oppvarmingsband på konsertene i Birmingham, London og Manchester i november. De får også bli med når veteranene spiller to ganger i Oslo spektrum samme måned. Det høres ut som et ytterst velregissert PR-opplegg. Opplegget hadde nok imidlertid fungert bedre dersom debutalbumet hadde svart til de massive forventningene som er bygget opp etter singlesuksessen «Ambitions«.

God og skamløs popmusikk lages det fryktelig lite av i Norge. Her til lands skal man som kjent være høstorientert, introspektiv og helst skjeggete dersom man skal bli tatt på alvor. Derfor var «Ambitions» en virkelig varmende solstråle en ofte ganske traust norsk musikkhverdag. Med låtskriverhjelp fra D’Sound-Simone og vokalhjelp fra Linnea Dale har sangen helt fortjent blitt en av de største singlesuksessene i Norge dette tiåret.

Etter 12 uker på toppen av VG-lista og ekstrem eksponering på alle landets radiostasjoner har imidlertid de fleste av oss rukket å bli ekstremt lei av sangen. Andresinglen «Sometimes» var ikke av samme geniale popkaliber som den første, men fungerte som mer enn godkjent tidrøyte foran albumslippet. Denne mandagen var det endelig duket for offisiell utgivelse, og de første anmeldelsene kom allerede i helgen. Drammens Tidende oppsummerte lokalpatriotisk at «Alle liker Donkeyboy«, men nevnte ikke at det stort sett har vært snakk om ganske avmålte firere på terningene.

Ingen hadde vel forventet at de skulle debutere med et album med ti praktlåter av samme kaliber som førstesinglen. Men noe med mer substans enn summen av de ti låtene de nå har presentert hadde vi lov å forvente. Etter 2-3 lyttinger tvitret jeg at Donkeyboy minner mye om A-ha. Dessverre som et A-ha uten låtskrivertalent og bra vokalist. Jeg hadde imidlertid et lite håp om at platen ville vokse seg til. Etter ytterligere fem-seks lyttinger må jeg innrømme at den nå begynner å irritere meg. Vi snakker overdose heliumsvokal og trommelyder som høres ut som de er funnet på skraphaugen til Stock, Aitken & Waterman. Popmusikk i denne 80-tallsflørtende sjangeren er nødt til å ha over gjennomsnittet gode melodier for å unngå å falle helt igjennom. De er det dessverre ikke mange nok av. Hadde jeg drevet med terningtrilling hadde jeg nok vippet mellom to og tre. Det er ikke det at det er så vanvittig dårlig. Problemet er at det ikke er mye som griper tak. Det engasjerer ikke. Og er det noe verden ikke trenger mer av så er det ordinær popmusikk.

Dere trenger selvsagt ikke ta det jeg sier for god fisk:) Hør albumet på Spotify eller på Wimp og døm selv.

Nok om det. Jeg hadde strengt tatt ambisjoner om å ikke bruke så mye tid på uengasjerende musikk i denne bloggen. Omtale av kjip musikk er det jo nok av i verden. Dagbladet.no brukte for eksempel mye plass på å slakte en barneplate fra Disney i dag… Derfor tenkte jeg å heller forsøke å lokke leserne over på en del strålende popmusikk som fortjener flere lyttere. Jeg har lenge ivret for å få flere til å høre på britiske The Delays. I en tidligere sommerrelatert blogg mente jeg at «Slik hadde The Byrds hørt ut dersom de hadde startet ut i dag«, og jeg er ikke overraskende helt enig med meg selv i dag:) Jeg oppdaget dem gjennom det strålende debutalbumet «Faded Seaside Glamour» i 2004, og siden det har de gitt ut ytterligere to like herlige popalbum. The Delays greier i motsetning til Donkeyboys å dyrke fram de lekre melodiene, og de er ikke redde for å dra det hele helt til yttergrensen for god smak. Ja, det er aldeles skamløs og ekstatisk popmusikk. Og jeg elsker det.

Her er de beste sangene fra de tre platene til The Delays på Spotify, og her er de samme sangene på Wimp. Finner du ikke noe å smile av der, så er det fare for at jeg blir alvorlig bekymret for deg. Sjekk også ut YouTube-listen «Magnificent pop»

Her er for øvrig mine musikalske oktoberoppdagelser på Spotify. Sugen på mer lekker pop? – Da kan du hente opp bloggposten om The Pains of being Pure at Heart.

I helgen fant jeg til min store glede ut at debutalbumet til The Leisure Society har funnet veien til Spotify. Albumet ble produsert av bandet selv og gitt ut i mars i år på Willkommen Records. Ingen var nok forberedt på den voldsomme positive oppmerksomheten albumet skulle få, og i disse dager relanseres albumet av selskapet Full Time Hobby. Som en fin bonus får vi EPen «A Product Of The Ego Drain» med på kjøpet. Responsen da jeg sendte ut et #musikktips om den herlige popmusikken til The Leisure Society var god, og det gleder meg virkelig at flere nå har fått høre supersjarmerende låter som «A Matter of Time» og «Save it for someone who cares«. Førstnevnte sang er vel det endelige beviset på at det egentlig er unødvendig med flere enn tre akkorder innen popmusikk. Det er lenge siden jeg har hørt kombinasjonen av D, G og A gi så fortreffelige resultater.

Hør platen på Spotify eller Wimp.

At helt ukjente artister blir nominert til Ivor Novello Award tilhører sjeldenhetene, men det skjedde i år med The Leisure Society og «The Last of the Melting Snow». De tapte riktignok for Elbows genistrek «One Day Like This», men at de har talent nok til å nå opp til Guy Garveys nivå er det ingen tvil om. Jeg har allerede innsett at platen havner mye høyere opp enn den 22.plassen jeg plasserte den på i juli.

I hjemlandet er de blitt kalt Storbritannias svar på artister som Grizzly Bear, Department og Eagles og Fleet Foxes. Det er selvsagt bare tøv. The Leisure Society er mye bedre enn det.

Og kos deg med denne videoen. Det er vanskelig å unngå å bli sjarmert av slikt:

By Øyvind Berekvam • Nye og gamle plater • 3 • Tags: Aha, deilig pop, Delays, Donkeyboy, Fine plater, Nye og gamle plater, The Leisure Society