mar 4 2009
Lyden av Watchmen
My Chemical Romance burde blitt straffet med stokkeslag for å ha ødelagt et av Dylans mesterverk.
Det er et av de sterkeste minnene jeg sitter igjen med etter å ha vært med på pressevisningen av ”Watchmen” tirsdag morgen. Selv om det nå har gått et døgn siden den nesten tre timer lange filmen var ferdig har jeg fremdeles ikke greid å gjøre meg opp noen bastant mening om hva jeg egentlig synes om den. Jeg har uansett ingen planer om å trampe i filmanmelder Arild Abrahamsens bed. Abrahamsens garantert underholdende anmeldelse av filmen kan dere lese i avis og på nett.
Siden dette er en musikkblogg kan jeg imidlertid si noen ord om musikkbruken i filmen. Soundtracks spriker som regel alt for mye til at det er noen vits i å kjøpe dem. Filmmusikken til ”Watchmen” er intet unntak fra den regelen. Til tider bruker regissør Zack Snyder musikk på en forbilledlig måte, og han får maksimalt utbytte av Bob Dylans The Times They Are A-Changin’ og Simon & Garfunkels The Sound of Silence. De to sangene løfter scenene de lydsetter. Det motsatte er imidlertid tilfelle når regissøren plukker fram den dessverre så utslitte Hallelujah, denne gangen i Leonard Cohens originalversjon. Uten å røpe noe av handlingen så kan jeg i hvert fall slå fast at resultatet av sangbruken blir relativt pinlig. Lydsporet består ellers blant annet av Janis Joplin, Billie Holiday og Jimi Hendrix. Filmen gjør også nytte av Nenas 99 Luftballoons, men den sangen er merkelig nok ikke med på cd-en.
Et band som dessverre er funnet verdig en plass på soundtracket er My Chemical Romance. Ikke det at jeg har så mye imot MCR. Tvert imot synes jeg de har drøssevis av fengende poppunksanger. Helena, I’m Not Okay, Thank You For The Venom og store deler av ”The Black Parade” er skamløst underholdende. Versjonen de gjør av Bob Dylans fantastiske Desolation Row står imidlertid til stryk. Deler av Dylans tekst brukes som tittel i det første kapittelet i Alan Moores tegneserieroman, og sitatet «At midnight, all the agents and the superhuman crew/go out and round up everyone that knows more than they do» bidrar til å sette stemningen.
My Chemical Romance har dessverre greid å krympe Dylans over elleve minutter lange surrelistiske mesterverk ned til godt under den halve lengden og på veien har de fjernet alt som var subtilt, vakkert og poetisk med sangen.
