sept 5 2012
Undereksponert mystikk
I en tid der de aller fleste artister gjør alt de kan for å eksponere seg mest mulig i flest mulige kanaler hele tiden er det forfriskende å se et band gjøre det helt motsatte. Debutplaten ble et fenomen og jeg spilte den ihjel da den kom. Jeg plasserte den helt øverst på min liste over de 50 beste platene i 2009, og den har absolutt ikke falmet siden den gang. Det som imidlertid er merkelig og uvanlig er at jeg knapt kan nevne tittelen på en eneste sang fra albumet. Hva medlemmene i trioen heter har jeg heller ingen som helst anelse om. Eller interesse av å vite. Jeg hadde neppe gjenkjent noen av dem på et bilde heller. The xx har rett og slett relansert mystikken i popmusikken.
Nå som andrealbumet «Coexist» er gjort tilgjengelig ser det ut til at bandet blir enda større samtidig som medlemmene forblir like anonyme. I et sjeldent intervju med The Guardian forklarer Oliver Sim det slik: «I enjoy not knowing everything about a musician I like. At a time when you can find out a popstar’s favourite animal, I think it’s more exciting not to know.» Vi kommer med andre ord ikke til å se de tre medlemmene i sladderspaltene, som Idol-dommere eller som Skal vi danse-deltakere med det aller første. De pøser heller ikke ut åpenhjertige bloggposter til fansen slik mange andre band og artister gjør. De bryter dermed med alle råd vi moderne kommunikasjonsarbeidere gir til studenter, næringsliv og kulturaktører i foredragene våre. Der vi påpeker at åpenhet og deling er veien til suksess i den digitale hverdagen tviholder The xx på anonymiteten. Med unntak av en hel del obskure oppdateringer på Facebook-siden deres og noen snåle bloggposter og videoer på nettsiden holdes dialogen med publikum på et absolutt minimum. Det eneste kommunikasjonsmessig «korrekte» bandet har er den lett gjenkjennelige X-en som pryder begge platene deres. Som bassisten Sim sier: »I just don’t want to tell everyone everything. If you took anyone off the street and asked them to share as much as we get asked to share, they’d say no. I don’t think that’s abnormal.»
Kvartetten The xx (de ble redusert til en trio for noen år siden) dukket som kjent opp fra intet med et lekkert, stemningsfylt og intimt debutalbum. Det var en usedvanlig sterk debutplate som krøp inn i bevisstheten din og nektet å slippe taket. De holdt seg nedpå og ga aldri sangene mer staffasje enn nødvendig. Albumet var en leken og kreativ gullgruve, og en debut flere av oss undret på hvordan de skulle følge opp. Etter å ha tilbrakt de siste døgnene sammen med «Coexist» tør jeg hevde at andreplaten er enda bedre enn debuten. «Being as in love with you as i am» synger Romy Madley Croft (ja, jeg har lest meg opp på de biografiske detaljene…) i åpningslåten «Angels«, og setter med det stemningen for resten.
Oppfølgeren er like nedtonet som debuten. Platen hever aldri stemmen. Den er ikke spesielt mye lystigere enn den forrige heller. Det går fortsatt i klangfulle molltoner, selv om gitarene kanskje skinner enda noen hakk klarere denne gangen. Vokalarbeidet er imidlertid langt sterkere nå. Det høres ut som selvtilliten til begge vokalistene har vokst noen hakk siden forrige gang. De hvisker mindre og synger mer. Det kler dem.
I den grad man kan trekke fram høydepunkter fra et så gjennomført verk vil jeg i tillegg til den vakre førstesinglen også nevne den bassgyngende «Tides«. Kjølig og sexy er den eneste måten å beskrive den godbiten på. «Unfold» er også en liten genistrek, men bandet kanskje beste refreng så langt i karrieren. Med de nakne stemmene badet i massiv romklang høres de to vokalistene ytterst sårbare ut.
Jeg har brukt store deler av sommeren til å lese klassisk science fiction fra 50- og 60-tallet. Etter tur har jeg pløyd igjennom bøker av Isaac Asimov, Philip K. Dick og Ray Bradbury. Det kan man selvsagt ble en smule susete i hodet av, men det har gang etter gang slått meg hvor riktig de gamle sci-fi-legendene tippet da de beskrev framtiden. Bradburys spådommer er særlig fascinerende. I «Fahrenheit 451″ forutså han gigantiske tv-skjermer som nesten opptar hele vegger («How long you figure before we save up and get the fourth wall torn out and a fourth wall-TV put in?«). Han nevnte mennesker som snakket med vennene sine gjennom den digitale veggen (Facebook?) eller fikk alt de trengte av liksomvirkelighet gjennom tv-sendinger (reality-tv?). Den avisdøden vi ser rundt oss i dag hadde han også sett for seg: «I remember the newspapers dying like huge moths. No one wanted them back. No one missed them.» Og han forutså ikke minst ensomheten som kan komme av å være mer opptatt av skjermene enn menneskene rundt seg: «We have everything we need to be happy, but we aren’t happy. Something’s missing.» The xx tar opp mange av de samme temaene i sangene sine. Ensomhet, avstand og brudd er fellesnevnere på begge platene.
Ray Bradbury døde 5. juni i år. Dersom han tidlig på 50-tallet hadde spådd hvordan musikk ville høres ut 60 år senere tror jeg han ville beskrevet noe som høres ut som The xx.
Nyt:
