aug 26 2012
Hva er galt med vers og refreng?
Vi som setter pris på mange av de artistene som vanligvis kategoriseres som post-rock omtaler gjerne stilarten som storslagen, vakker og himmelstormende instrumentalmusikk. De som ikke er like begeistret ser på musikken som pretensiøs, oppblåst og retningsløs dill. Eller som min tidligere kollega i Aftenbladet, Jan Zahl, oppsummerte det da jeg traff ham etter Mogwais konsert på Rått og Råde-festivalen i Stavanger nylig:
Hva er galt med vers og refreng?
Det er vanligvis MOJO-anmelderen Simon Reynolds som får æren av å ha funnet opp begrepet post-rock ettersom han brukte det i sin anmeldelse av Bark Psychosis-albumet «Hex» i 1994. Han beskrev bandets framgangsmåte slik: »using rock instrumentation for non-rock purposes, using guitars as facilitators of timbre and textures rather than riffs and power chords«. Den beskrivelsen passer relativt godt på musikken til flere av de artistene som senere ble plassert i sjangeren. Artister blir ofte irriterte når late musikkskribenter eller plateselskaper plasserer dem i en gitt sjanger, og det er selvsagt også tilfellet med post-rocken. Mogwais gitarist og keyboardist Barry Burns utdypet dette i et intervju med Hamilton Advertiser: «I think it works for record shops, because it’s a lot quicker to say post-rock than saying, ‘Instrumental guitar and piano music from Scotland’. I suppose we just have to live with the label. I don’t like it because ‘post-rock’ suggests that it is somehow better than rock music, when it isn’t. It’s just the same thing done a bit differently.”
Bandet har holdt det gående siden 1995 og de har stadig utvidet lydbildet sitt. Det gitarbaserte uttrykket ble utvidet med flere elektroniske elementer fra «Rock Action» i 2001 og utover, og siden det har de gitt ut ytterligere fire album og en rekke EPer med lekker, stemningsfylt, mørk, vakker og stort sett instrumental musikk. Mangelen på vokal er det langt i fra alle som er like begeistret for, noe gitarist Stuart Braithwaite bemerket i et intervju i 1999: «I think most people are not used to having no lyrics to focus on. Lyrics are a real comfort to some people . I guess they like to sing along and when they can’t do that with us they can get a bit upset.»
#Musikktips: Det beste av Mogwai samlet i Spotify og Wimp. Jeg har også samlet 12 timer med post-rock i en egne lister på Spotify/Wimp. Oliver Kersbergen har hjulpet til med å fylle på listen, og da passer det godt å hente fram følgende utdrag fra Øyvind Holens anmeldelse av Sleepyard-platen The Runner: «1999 dukket Oliver og Svein Kersbergen opp fra intet med 35 minutter lange Intersounds; tre spor med suggererende instrumentalrock fra en tid da begrepet ”postrock” knapt var født i Norge». Hør Sleepyard på Spotify og Wimp.
Jeg var langt mer begeistret for det Mogwai leverte fra scenen i Stavanger enn det nevnte Zahl var. Er man på utkikk etter tradisjonell sangstruktur finner man det ikke i skottenes albumkatalog. Særlig sprudlende på scenen kan man ikke akkurat kalle dem. Det er sjelden man ser band som passer så godt til uttrykket «shoegazing» som de fem skottene. Med unntak fra noen «thanks» fra en ølsvingende Braithwaite holdes kommunikasjonen med publikum på et minimum. De tusler rolig rundt på scenen, bytter instrumenter mellom sangene og har stort sett blikkene festet til strengene og de mange gitareffektene. I det hele tatt minner de svært lite om de skapningene de har hentet bandnavnet sitt fra. Ingenting står i veien for musikken. Lysshowet fikk vi relativt lite ut av ettersom konserten foregikk utendørs litt for tidlig på kvelden, men Mogwai skapte mange majestetiske øyeblikk i en konsert der mye av materialet var hentet fra sistealbumet «Hardcore will never die, but you will».
Musikken til Mogwai er så storslått at det i grunnen er rart at den ikke har blitt brukt oftere i filmsammenheng. Bandet hadde ansvaret for musikken i filmen «The Fountain» og for den merkelig vakre dokumentarfilmen «Zidane, A 21st Century Portrait» (se hele filmen her). I filmen følger 17 kameraer med på fotballgeniet Zidane i Real Madrids kamp mot Villareal i 2005. Det er en snål opplevelse og Mogwais lydspor passer perfekt. Det vakreste filmøyeblikket fra Mogwai er imidlertid hentet fra Norge. Da briten James Bowthorpe satte verdensrekord i å sykle verden rundt (176 dager…) ble han fulgt av dokumentarfilmskaperen Antony Crook. Crook hadde med seg nye demoer med Mogwai, og han mente musikken passet utmerket til det norske landskapet. En redigert utgave av dokumentarfilmen ble brukt som video til sangen «How to be a Werewolf» og resultatet ble fantastisk. Selv uten vers og refreng…
