aug 16 2012

Plater jeg elsker – Neil for nybegynnere

De av oss som liker å generalisere pleier å hevde at Neil Young hadde to virkelig store perioder i en karriere som strekker seg helt tilbake til singledebuten The Sultan med The Squires i 1963. Den ene strekker seg fra den første platen med Crazy Horse («Everybody knows this is nowhere») i 1968 fram til «Rust never sleeps» (og tvillingplaten «Live Rust») i 1979. Den andre storhetsperioden strekker seg fra «Freedom» i 1989 fram til «Mirror Ball» i 1995.

Som jeg tidligere har skrevet her på bloggen elsket jeg virkelig Neil Young. Ingen var større. Til og med Dylan kom i andre rekke. Musikken hans preget meg mer i ungdomstiden enn grønsjbølgen som flommet over verden. Young traff perfekt på grønsjbølgetoppen, men alle de triste, usunne, selvmedlidende og flanellkledde artistene som strømmet ut fra Seattle bleknet selvsagt sammenlignet med den rutinerte canadieren. «After the gold rush» var såvidt jeg husker den første av platene hans jeg skaffet meg, og selv om det albumet er et av de virkelige mesterverkene til Young ga han ut en plate i 1993 som nok har betydd like mye for min musikalske oppdragelse som klassikeren fra 1970.

Platen jeg sikter til er «Unplugged». Jeg trodde egentlig jeg var relativt alene om å sette akkurat den konsertplaten høyt, men for en liten stund siden dukket følgende melding opp i den fortreffelige Facebook-gruppen #Musikktips:

Den godeste Einar Stenseng kan puste lettet ut. Han er ikke gal. Det nok heller ikke bare snakk om nostalgi her. Platen har holdt seg forbausende godt. Det kan man absolutt ikke si om alle platene som ble gitt ut som et resultat av MTVs akustiske bølge. Unplugged-serien startet i 1989, og huskes vel best for at den reddet karrieren til Eric Clapton. Ledet av «Tears in heaven«, en sang som forlengst er ihjelspilt, solgte albumet godt over ti millioner eksemplarer. I likhet med resten av verden likte jeg Clapton-plata da den kom, men i dag greier jeg knapt fem minutter av den før jeg holder på å sovne. Vi husker også med gru serien for et av Bruce Springsteens verste album, «In concert/MTV Plugged,» der Springsteen viste usedvanlig lite teft både når det gjaldt låtvalg og arrangementer. Bob Dylan var heller ikke spesielt heldig med sin versjon. Med unntak av Desolation Row og John Brown er Dylans Unplugged-plate fullstendig anonym. Dylan selv ønsket etter sigende å framføre et sett med tradisjonelle folk-sanger, men MTV presset ham til en konsert dominert av kjente og kjære (og slitte) slagere. I samme slengen bør jeg vel som KISS-fan nevne at også de tidligere maskeheltene forsøkte seg i akustisk format. Det var ikke særlig musikalsk minneverdig, men for fansen var det selvsagt stas å se alle originalmedlemmene samlet igjen. I det hele tatt ble vel Unplugged-bølgen bare en fin måte for plateselskapene å få ut lettprodusert materiale mens artistene selv jobbet med mer alvorlige ting. Omtrent slik man så på de tradisjonelle liveplatene tidligere i rockehistorien altså.

På den positive siden må selvsagt det mest vellykkede resultatet nevnes: Nirvanas «MTV Unplugged in New York». Nirvana gjorde alt riktig, og minnet folk på hva som var poenget bak hele konseptet; nemlig å vise fram nye sider av kjente artister. Gjennom store deler av karrieren slet Kurt Cobain med å finne balansen mellom sin egen punkintegritet og ønsket om å nå ut til et stort publikum. Som Mark Hodkinson i The Word Magazine skrev: “authenticity is so highly prized in music that its pursuit contributed to the deaths of musicians such as Kurt Cobain and Sid Vicious.» På Unplugged-platen gjorde Cobain begge deler, uten noen som helst kunstneriske kompromisser. Cobain dro på fantastisk vis linjene mellom grønsjen og den amerikanske tradisjonsmusikken med sin skremmende nakne versjon av Leadbellys Where did you sleep last night. Cobain rappet riktignok arrangementet fra grønsjkollega Mark Lanagan, men selv om Screaming Trees-vokalistens versjon er bra kan den ikke måle seg med angsten Nirvana-sjefen formidlet i sin versjon.

Men tilbake til Young: For en ung mann som meg – med kassegitar, nyinnkjøpte munnspill i G, -D og C-dur og tilhørende stativ var konsertplaten ren voksenopplæring i 1993. Young spiller deilig akustisk gitar, og det tok meg mange måneder å beherske den særegne slå-og-dempe-teknikken han stort sett bruker. For meg var også munnspillet til Young en åpenbaring. Young bedriver sjelden meningsløs mishandling av instrumentet slik Dylan er kjent for. Han spiller særdeles melodisk med en nydelig klang. Dette var platen jeg lærte meg å spille munnspill etter. Noe jeg fikk en viss glede av senere i livet. Et annet strålende eksempel på munnspillet hans kan høres på «Wrecking ball» av Emmylou Harris. Sjekk ut Sweet old world.

Young blander også materiale fra store deler av karrieren på en strålende måte. Fra Buffalo Springfield-sangen Mr. Soul til de på den tiden relativt ferske sangene fra «Harvest Moon.»  I det hele tatt låter det fantastisk, særlig tatt i betrakning at Young selv mislikte både konsertformatet, MTV og til tider store deler av bandet sitt. Platen vi har lært å kjenne er det andre av to forsøk på en godkjent innspilling. Ifølge Young-biografien «Shakey» av Jimmy McDonough var MTV-opptredenen ikke noe Young ønsket. Det var manager Elliot Roberts som insisterte: «It was another one of those things I forced him to to,» sier Roberts i biografien. Manager Roberts forteller at Young kom med følgende utbrudd da bandet ikke spilte bra nok under øvingene: «This fuckin’ band is unsupportive, this music is fake and phony. Now I’m Neil Diamond and I can’t believe I let this happen to me.»

Et annet poeng som må ha vært en smule smertefullt for Young var også at han på sterkeste vis hadde satt MTV på plass i 1988 med «This note’s for you.» I videoen til den sangen latterliggjorde Young artister som stilte opp i reklamefilmer, og fikk videoen bannlyst fra den tidligere musikk-kanalen. Videoen ble imidlertid så populær at MTV tok den inn i folden igjen. Den kritiske sangen ble såpass populær at den vant MTV music video of the year. Sånn sett var det sikkert snålt for Young å gi ut et album med MTV-logo i coveret…

Vi som digget platen var imidlertid lykkelig uvitende om alt bråket rundt utgivelsen. Vi var muligens unge og naive. Dessuten var dette før nettaviser og blogger kastet seg over alt som finnes av sladder fra musikkbransjen. Jeg koste meg uansett med nydelige versjoner av Pochahontas, World on a string og Stringman. Som en inngang til den sære canadierens katalog er albumet glimrende.

Det aller største øyeblikket var imidlertid dette:

By Øyvind Berekvam • Nye og gamle plater, Plater jeg elsker • 2 • Tags: Akustisk, Bob Dylan, Eric Clapton, Kiss, Like a hurricane, MTV, munnspill, Neil Young, Nirvana, plater jeg elsker, Unplugged