aug 12 2012
Boikott! Bannlys! Sensurér!
Overraskende nok har sensur og boikott av populærmusikk kommet på dagsorden igjen. I 2012. Mange av oss er skremt over den prosessen som for tiden pågår i Putins Russland der tre medlemmer av pønkrockkollektiv risikerer syv års fengsel for å ha terget det bestående regimet. Artistene stormet inn i Kristi frelser-katedralen i februar i år og med tekstlinjer som «Hellige mor, velsignede jomfru, jag Putin ut!» protesterte de mot patriark Kirills støtte til Putin i valgkampen. Kirill er overhodet for den russisk-ortodokse kirke. Rettsaken mot de tre kvinnene startet 30. juli, og de risikerer opptil syv års fengsel.
En lang rekke internasjonale artister har ytret sin støtte til de russiske pønkerne, deriblant Peter Gabriel,Faith No More, Franz Ferdinand, Pet Shop Boys, Patti Smith, Die Antwoord, Pete Townshend, Peaches, Johnny Marr, Propagandhi, Anti-Flag og Yoko Ono. Både Amnesty International og Pen International støtter selvsagt løslatelse av Pussy Riot. I kronikken «Hvem er redd for Pussy Riot?» undrer masterstudent Nina Hovland Mornonski på om om vi snart får se utenriksminister Jonas Gahr Støre stirre Vladimir Putin dypt inn i øynene mens han sier høyt og tydelig: «Free Pussy Riot!». Førstesekretær ved den russiske ambassaden i Oslo, Olga Kolesnikova, er på sin side ikke sikker på om reaksjonene fra det offentlige hadde vært særlig annerledes dersom et slikt opptrinn hadde funnet sted i en norsk kirke.
De fleste nordmenn vil nok riste på hodet av en slik tanke. Vi liker som kjent å holde ytringsfrihetsfanen høyt. Men etter de siste ukenes debatt om Karpe Diem er det jo dessverre tydelig at det fortsatt er mange krefter og mange maktpersoner i Norge som ikke er fremmed for boikott og sensur av kulturuttrykk. At disse kreftene i sommer har plukket ut Karpe Diem som sitt nye favorittangrepsmål er neppe tilfeldig. Hiphop-duoen består som kjent av to medlemmer som ikke passer inn i det disse kreftene liker å omtale som «typisk norsk». «En hindu og en muslim med utspring fra Oslos vestkant, men med flyktningforeldre og blokkoppvekst er ikke hverdagskost,» skriver de selv i biografien sin på hjemmesiden. Et par tekstlinjer fra en rundt fem år gammel sang er nok til å sette ytringsfriheten under press i Norge. Det er ganske skremmende.
Denne gangen tror jeg imidlertid at den tilsynelatende godt planlagte kampanjen slår feil. Karpe Diem er nok litt for populære og for respekterte til at den tradisjonelle taktikken fungerer. Midt i agurktiden har Karpe Diem blitt sammenlignet med Mulla Krekar, og fremtredende politikere har oppfordret til boikott av Øyafestivalen. Her i Stavanger-regionen skal gledelig nok Karpe Diem opptre under 40-årsjubileet til Studentsamskipnaden. Da dette ble kjent kom de samme kreftene på banen her i distriktet. Duoen ble omtalt som «ekstremister», og også her i byen ble det manet til boikott. Det ble for øvrig ikke bare oppfordret til boikott. Byens studenter ble faktisk oppfordret til å mobilisere aktivt mot den planlagte konserten. Det skulle ikke forundre meg om flere lokale politikere kommer på banen dersom Karpe Diem skulle finne på å spille konsert i deres kommune i nærmeste framtid.
Så er spørsmålet: Lykkes disse kreftene med svertekampanjen? Jeg tror ikke det. Med et platesalg i norsk toppsjikt og en bråte musikkpriser må vel duoen sies å være et av de beste eksemplene på verdien av det multikulturelle. De har jobbet hardt og skapt sin egen karriere fra bunn av. Som Wasim Zahid skrev på sin blogg i fjor: «Der mange anser det som et hinder, har Karpe gjort sin annerledeshet og multietnisitet til sin styrke og signatur. De henter inspirasjon til sine tekster fra egne liv og erfaringer. Med en herlig kombinasjon av sjarm, glimt i øyet og sårbarhet (men uten selvmedlidenhet), beskriver de hvordan det er å vokse opp som annerledes i Norge. De har blitt et talerør for multikulturell ungdom, og uttrykker med ord det mange føler. Dette gjør det også lettere for etnisk norsk ungdom å føle empati med jevnaldrende innvandrerungdom».
Som medlem av programrådet ved Stavanger konserthus, som musiker, som kulturarbeider og som musikkelsker håper jeg virkelig at 1400 studenter blåser en lang marsj i slike sensurforsøk og at de fyller den fantastiske nye salen med liv når Datarock og Karpe Diem spiller der 23. oktober. Karpe Diems svar til kreftene som vil sensurere og boikotte kulturuttrykk var intet mindre enn glitrende: «Om dere med hånden på hjertet mener at Karpe Diem er ekstremister som oppfordrer til drap og tortur, burde dere anmeldt oss for lenge siden. Ring politiet, ikke pressen. Så seriøse anklager fortjener etterforsking og rettssak, ikke kronikker. Ved å gå til pressen mistenker vi at dere egentlig ikke trenger opplæring i hvordan man skal forholde seg til raptekster, men opererer ut ifra en annen agenda med valgkamp i nær framtid. Det nye albumet vårt heter forresten «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden». Vi er ikke kristne, oppfordrer ikke til selvmord og håper alle foreldre lever til de er 100 år.«
Frank Zappa sa det kanskje best: «Censoring what you say is one of the ways in which people who are not nice can take away your personal freedom». Det er ikke fritt for at jeg savner en slik kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten som det Zappa var. Det er jo ikke fritt for at det koster en del å ta til motmæle mot de som roper høyest etter mer sensur…
Sensur av musikk er selvsagt ikke noe nytt. Gjennom hele populærmusikkens historie har sanger og artister blitt forsøkt stoppet og sensurert. Årsakene er mange men kort oppsummert har det dreid seg om sanger som omhandler/inneholder sex, dop, politikk, religion, merkevarenavn eller sanger som inneholder et velkjent engelsk ord på fire bokstaver. Hoftebevegelsene til Elvis på 50-tallet og dopreferansene til The Beatles på 60-tallet ble sensurert. BBC var særlig ivrig etter å beskytte fintfølende innbyggere, og listen med sanger som den britiske statskanalen har forbudt opp igjennom årene er lang, og i vår tid relativt underholdende. På 70-tallet ble en av Paul McCartneys få politiske sanger, »Give Ireland Back to the Irish«, bannlyst. Det samme ble «Hi hi hi» ettersom man mente at tekstlinjen «We’re gonna get hi, hi, hi» handlet om narkotika. Noe den sikkert gjorde. Samme tiår ble selvsagt også Sex Pistols-låten «God save the queen» bannlyst. På 80-tallet ble «Relax» nektet spilt av BBC, og Frankie Goes to Hollywood havnet med det på den ikke akkurat ekslusive bannlyst-listen. Blant de mer absurde sensurgrepene må nok Lulus Grand Prix-slager fra 1969 nevnes. «Boom bang a bang» ble ikke ansett som spesielt farlig da den kom ut. Men under Gulf-krigen i 1991 ble sangen plutselig ansett som upassende. For de av dere som ønsker å fordype seg i sanger som har blitt forbudt av BBC anbefaler jeg denne fortreffelige listen. Listen over sanger som ble forbudt eller ansett som upassende etter 11. september er også oppsiktsvekkende lesestoff. At noen kunne anse Bangles-hiten «Walk Like an Egyptian» som upassende må jo sies å være relativt ellevilt.
Vår egen statskanal har også vært ivrige etter å beskytte innbyggerne mot uheldig påvirkning fra populærmusikken. Femten av de mest kjente «forbudte» sangene ble i 1996 utgitt på samleplaten «Sensurert!», og i dag kan man jo humre over at Terje Tyslands «Nå går det på ræva» eller Beraneks «Dra te hælvete» var for sterk kost for NRK. Også Ole Paus-klassikeren «Satan Lever» ble bannlyst, men den største sensurerte klassikeren i Norge er imidlertid Inger Lise Andersens «Fru johnsen». «Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til, fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til?» sang hun i 1967. Det var sterk kost den gangen, men sangen fungerer fortsatt glimrende som et angrep på all vemmelig dobbeltmoral.
#Musikktips: Jeg har samlet en lang rekke sanger som av ulike grunner har blitt sensurert eller bannlyst i en liste på Spotify og Wimp.
Det er imidlertid ikke bare Karpe Diem som er møtt med forsøk på sensur og kritikk de siste månedene. En av Nordens sterkeste stemmer, Mikael Wiehe, ble også forsøkt stemplet som «voldsromantiker» og «diktaturvenn», da han av naturlige grunner ble invitert til å opptre på minnesamlingen som fant sted i AUFs regi på Utøya 22. juli. Wiehe har flere ganger tidligere opptrådt for AUF og sangene hans betyr mye for svært mange. I en kronikk i Dagbladet oppsummerer Utøya-veteranen Jo Stein Moen minnestunden slik: «Vi som satt i gressbakken på Utøya om formiddagen 22. juli 2012 opplevde et sterkt samhold, en verdig seremoni og en invitert artist som i tråd med de beste tradisjoner på Utøya, AUFs hjerte, sang to av sine beste – og for anledningen usedvanlig velvalgte sanger: «Valet» og «En sång till modet». Sanger som har betydd mye for mange av de som var på Utøya den skjebnesvangre dagen i fjor og mange av oss andre».
I debatten den siste uken mente flere av de sensur- og boikottivrige kreftene her i landet at Karpe Diem ikke burde fått lov å bli med på minnekonserten tidligere i sommer. Det overrasker meg en smule at noen av de grupperingene som politisk sett står lengst borte fra alt det AUF står for påberoper seg retten til å velge bort kulturinnslag. Som duoen selv skrev: »det som har vært vondest å lese er de som mener at sånne som oss ikke burde ha rett til å delta i sorgen etter 22. juli«. Kritikerne vet muligens ikke at Karpe Diem har opptrådd flere ganger på Utøya for AUF. Eller at sangen «Tusen tegninger» betydde mye for mange etter 22. juli.
Som rådgiver jobbet jeg tett med flere av de fantastiske ungdommene fra Rogaland som var på Utøya da terroren rammet. Alle vi som var involvert i den ufattelige tragedien i fjor kommer til å bære med oss smerten resten av livet. Alle må få lov å takle sorgen på den måten de selv finner det best. Det tok mange måneder før jeg selv skjønte hvor sterkt tragedien påvirket meg. For meg var det nettopp Mikael Wiehe som greide å rive ned alle de barrierene jeg ubevisst hadde bygget opp rundt meg selv i månedene etter 22. juli. Da min mor satte på «En sång til modet» sent på julaften i fjor løsnet det. Jeg gråt og gråt. Lenge.
Vi trenger flere sånne sanger. Vi trenger ikke boikott og mer sensur.
«Här är en sång till modet
hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
men säger som det är»
