jul 18 2012
Beautiful things grow out of shit
Hvor kommer det vakre fra? Jeg har stor sans for Brian Enos teori om akkurat det. Den legendariske produsenten og lydtrollmannen hevder nemlig at «beautiful things grow out of shit.»
Disse minneverdige ordene fant veien ut til verden gjennom filmen Here is what is, en film som fulgte med platen med samme navn av Daniel Lanois i 2007. Før jeg skriver videre om den artisten denne bloggposten egentlig skal handle om, nemlig den islandske komponisten Ólafur Arnalds, har jeg lyst å gjengi Enos tankerekke i sin helhet:
«One thing that would be really interesting for your film is for people to see how beautiful things grow out of shit, because nobody ever believes that.
You know… everybody thinks that Beethoven had his string quartets completely in his head, that somehow appeared there and formed in his head, and all he had to do was write them down, and they would kind of be manifest to the world.
But… I think what’s so interesting… and what would really be a lesson that everybody should learn is that… things come out of nothing. Things evolve out of nothing. You know, the tiniest seed in the right situation turns into the most beautiful forest, and then, the most promising seed in the wrong situation turns into nothing. And… I think this would be important for people to understand because it gives people confidence in their own lives to know that that’s how things work.
If you walk around with the idea that there are some people who are so gifted, that they have these wonderful things in their head, but you’re not one of them, you’re just sort of… a “normal” person, that you could never do anything like that, then… you live a different kind of life, you know?
You could have another kind of life where you can say, “Well, I know that things come from nothing very much and start from unpromising beginnings, and… I’m an unpromising beginning and I could start something.»
Mange av oss skulle nok gjerne ønsket at vi hadde hørt akkurat de ordene langt tidligere i livet. Forhåpentligvis finnes det lærere, og kanskje spesielt musikklærere der ute i verden som sørger for å videreformidle Enos teori til sine elever.
Jeg er relativt sikker på at den nevnte islendingen Ólafur Arnalds er én av de mange tusen som har lyttet til og lært av Brian Eno. Karrieren til islendingen er nemlig ikke av det helt ordinære slaget. Mannen som lager så himmelsk vakker musikk har nemlig en fortid som trommeslager i flere hardcore-band. Det er imidlertid ikke mulig å finne rester av den mer hardtslående tidlige karrieren hans i den musikken han har gitt ut som soloartist fra den hinsides nydelige debutplaten «Eulogy for Evolution» i 2007 og fram til i dag.
Jeg har like store problemer med å beskrive den instrumentale musikken Arnalds lager som jeg har med å beskrive det majestetiske lydbildet til mine andre favoritt-islendinger i Sigur Rós. Det er som kjent nesten umulig å beskrive musikken til kvartetten uten å ty til klisjeer om islandsk hav og himmel. Arnalds lager imidlertid musikk av et mer stillferdig og intenst kaliber enn det mer kjente bandet – et band han for øvrig har fungert som oppvarmingsartist for. Der Sigur Rós er et orkester for de store anledningene og et band med en enestående samlende kraft, høres Arnalds langt mer personlig ut. Jeg er heller ikke en av de som synes Sigur Rós lager spesielt trist musikk. Melankolsk? Kanskje. Trist? Ikke i det hele tatt. Arnalds lager derimot musikk som virker å ha en direkte linje inn til tårekanalene. Da jeg oppdaget ham for et par år siden ble jeg så fjetret av musikken at jeg ikke hørte på annet i flere dager. Én dag jeg spilte høydepunktet fra andrealbumet «…And They Have Escaped the Weight of Darkness» måtte samboeren si stopp. Hun tittet bort på meg med blanke øyne og erklærte at «det er fantastisk nydelig, men det er nesten for trist.»
Hva man egentlig skal kalle det han driver med har jeg ingen anelse om. Er det klassisk musikk? Nja. Han forsøkte visstnok å finne seg til rette blant andre musikkstudenter men har flere ganger uttalt at han syntes det klassiske miljøet var i overkant elitistisk. Han fant heldigvis sin egen vei, og sitt eget publikum. Motivasjonen er enkelt og greit at «I want to reach people who might not otherwise listen to this sort of stuff.»
Selv om han krydrer de lavmælte komposjonene sine med smakfulle elektroniske detaljer er det ingen som kan kalle dette elektronika heller. Kikker man på LastFM-profilen har lytterne hans tagget musikken med ord som dette: Ambient, atmospheric, awesome, beautiful, cello, chillout, classic, classical composer, contemporary classical, cool, darker than the deepest sea, depressive, easy listening, electronica, emotional, epic, experimental, fragile, icelandic, instrumental, melancholy, mellow, minimalism, modern, neo-classical, soundscape, soundtrack, strings, violin. Alle de nevnte ordene passer.
Sanger som Gleypa okkur hadde passet inn blant de vakreste instrumentalpartiene i den tidlige karrieren til King Crimson og Hægt, kemur ljósið er fullt på høyde med de voldsomste lydangrepene fra Sigur Rós. Han har også valgt høyst originale måter å skape og distribuere musikken sin ut til publikum. Utgangspunktet for EPen «Found Songs«, noe av det aller vakreste han har skapt, var at han komponerte og spilte én komposisjon hver dag i en uke. Sangene sendte han ut via lenker på Twitter og han fikk også publikum til å lage coverkunst via Flickr.
#Musikktips: Jeg har samlet et stort utvalg av mine Arnalds-favoritter på Spotify og Wimp. Les også intervju med Arnalds i The Quietus. Siden jeg nevnte Brian Eno tidligere er det også på sin plass å minne om samlingen med det beste fra ambient-delen av karrieren hans i Spotify/Wimp.
Denne uken ble det kjent at Arnalds besøker Stavanger for å spille på NuMusic 26. september (kjøp billett her). Dette betyr at jeg får sett både Arnalds og Daniel Lanois i løpet av noen få måneder i oljebyen. NuMusic har allerede et program med navn som The Orb, Gus Gus, Lindstrøm, Monolake, The Field med flere. På tross av et sterkt program blir nok konserten med Arnalds høydepunktet. Særlig ettersom han skal opptre i Domkirken 26. september. En mer passende arena for musikken hans kan jeg knapt tenke meg. I det hele tatt så kan man være fristet til å hevde at dette var artisten som burde stått for åpningen av Stavangers nye konserthus…
Og dersom du ikke fikk med deg budskapet fra Eno. Husk dette: You could have another kind of life where you can say, “Well, I know that things come from nothing very much and start from unpromising beginnings, and… I’m an unpromising beginning and I could start something.»
