jun 30 2012

The hottest band in the world…

KISS er sannsynligvis det latterligste og mest oppblåste bandet som noensinne har oppnådd verdensomspennende kommersiell suksess. Bandet kan selvsagt lett avfeies som en pompøs parentes i musikkhistorien, og den mest forutsigbare taktikken fra musikkpolitiet er jo å stemple Simmons og Stanley som lite annet enn rockens fremste merkevarebyggere. Så hvorfor elsker mange av oss dem fortsatt? Hvorfor har vi lidd oss igjennom utallige opp- og nedturer, stadig nye medlemmer og mildt sagt ujevne plateutgivelser? Hvorfor lar stadig nye generasjoner seg fascinere av karakterene, mytene og musikken? Til og med de av oss som etter hvert har innsett at vi er, og forblir, blodfans er jo fullt klar over svakhetene og ankepunktene mot bandet. Vi vet at de er råkommersielle og kyniske. Vi vet at de har holdt oss for narr.

Litt av forklaringen er nok at KISS alltid har vært mye mer enn bare et band. Og KISS har aldri bare vært ett band – siden starten tidlig på 70-tallet har de gjort så mye underholdende og merkelig at de kan elskes og hates på uvanlig mange nivåer. Du kan digge KISS som det fortreffelige garasjerockbandet de var tidlig i karrieren, og dersom du har behov for å blande litt kredibilitet inn i ditt forhold til bandet kan du for eksempel trøste deg med at Nirvanas Kurt Cobain og Pearl Jams Mike McCready var blant de som lot seg inspirere av bandet. Du kan, i likhet med meg, hevde at sanger som She, Deuce, Black Diamond, Watchin’ You og C’mon and love me er mer enn nok til at KISS kan forsvare sin plass i rockehistorien utelukkende utifra musikalske kvaliteter. Eller du kan legge til litt ironisk distanse og kose deg glugg ihjel når noen finner det for godt å sette på Heaven’s on fire, Lick it up og til og med Crazy Crazy Nights i lystig lag.

Jeg ble født nøyaktig en måned etter at KISS ga ut «Love Gun» i 1977. Ti år etter var veggene på barnerommet mitt dekket med plakater av bandet. Selv om det i 1987 var gått en del år siden bandet la sminkesakene på hylla var selvsagt plakater av bandet i kostymer og sminke i flertall på veggene. Mitt første møte med det effektive imaget til bandet fant imidlertid sted enda tidligere. Å se skumle og fascinerende plakater av Gene Simmons i full demonutrustning på veggene til min eldste fetter i tidlig barndom var mer enn nok til å vekke nysgjerrigheten min. KISS var en dominerende musikalsk faktor i barndommen. I starten hadde jeg ingen plater. En opptakskassett som jeg i ettertid har innsett at inneholdt samleplaten «Double Platinum» ble imidlertid spilt til siste trevl av båndet var smuldret opp. Tennisracketene og gitarene vi laget av kryssfinér fikk kjørt seg til tonene av Ace Frehleys mange gnistrende soloer.

Siden fant vi flere velbrukte vinylplater og lot oss blant annet fascinere av plateomslagene til «Rock and roll over» og «Destroyer.» Samtidig begynte vi også å oppdage at dette bandet faktisk fortsatt eksisterte, og suget etter mer informasjon startet for alvor. De av dere som er såpass unge at dere ikke husker et liv uten Internett har muligens vanskelig for å sette dere inn i en verden der den eneste kilden til opplysninger om favorittbandet var det svenske musikkmagasinet OKEJ. I ymse bruktbutikker fant vi nye og eldre utgaver av magasinet. Artiklene ble lest i filler, klippet ut og limt inn i egenproduserte utklippsbøker mens de medfølgende plakatene straks fant veien opp på veggene. I ettertid har jeg forstått at svenskenes fascinasjon for KISS var langt større enn nordmenns, uten at jeg har noen god forklaring på akkurat dét.

Den første KISS-platen jeg kjøpte for egne penger var «Asylum,» en plate som blant KISS-fans er mest kjent for å ha det hesligste platecoveret i bandets lange og brokete historie. Fra Eric Carrs trommeintro på King of the mountain var jeg hektet. Jeg må nok innrømme at det ikke er en plate jeg henter fram for ofte i dag, men med ujevne mellomrom spilles Tears are falling og Who wants to be lonely på Rogalands stiligste rockeklubb Tribute, og da sklir noen av oss rett tilbake til barndommen igjen ( ikke sant, Thomas?). Det må nok innrømmes at jeg som tiåring ikke var helt på det rene med hva Paul Stanleys budskap på Uh! All night var, men så var det da heller aldri tekstene som var bandets sterkeste side…

Julaften 1987 fikk jeg den da relativt ferske «Crazy Nights» i gave, og begeistringen var selvsagt stor. Albumet har ingen høy stjerne blant fansen i dag men som tiåring var dette svære greier. Det som var ekstra stas for meg som ung blodfan var at KISS på grunn av den platen plutselig var et band som andre enn vår lille klikk hørte på. Etter at samleplaten «Smashes, trashes & hits» kom ut skjedde det noe som var enda mer merkelig: Jentene begynte å like KISS. Dette var selvsagt fascinerende, særlig ettersom vi på det tidspunktet begynte å få en viss interesse for disse ganske så uforståelige skapningene. Den nevnte samleplaten inneholdt nemlig den nye versjonen av Beth, og denne balladen ble et fast innslag på klassefestene som begynte å finne sted stadig oftere i overgangen mellom barneskole og ungdomsskole. At et foreldrepar som ofte stilte kjellerstuen til rådighet faktisk hadde «Alive II» i platesamlingen førte også til at liveversjonen av den lightervennlige sangen ble spilt på disse tidlige klassefestene. Fascinerende nok ble altså den første tette dansekontakten med det motsatte kjønn ustødig utført til tonene av en over ti år gammel KISS-låt. Gene Simmons hadde nok blitt stolt av å høre dette… De gangene jeg i ung alder ble avvist av det motsatte kjønn var det i tillegg god medisin å gå hjem og sette på den mildt hatefulle «Is that you» fra undervurderte «Unmasked.» Det fantes alltid en KISS-sang som passet til humøret.

At det var nettopp Beth som var et av de første møtene mange i min generasjon hadde med KISS er jo relativt interessant med tanke på at den sangen også var den første  KISS-komposisjonen som gjorde bandet til et virkelig stort navn i USA. Balladen er fortsatt bandets største hit, og på mange måter fungerte den på samme måte som Yesterday fungerte for The Beatles tiåret før. At foreldre godtar det man setter pris på av musikk er sjelden særlig stas, og på samme måte som blodfansen til Liverpool-legendene var mistenksomme da foreldregenerasjonen likte Yesterday var den harde kjerne av KISS-fans meget lite begeistret for at en utypisk ballade ga dem det virkelig store gjennombruddet. I denne sammenhengen kan det passe å nevne at den første gangen jeg virkelig ble irritert på mine foreldre var den gangen de våget å antyde at jeg hadde det samme forholdet til KISS som det min ett år yngre kusine på samme tid hadde til New Kids on the Block. En større fornærmelse har jeg fortsatt til gode å bli utsatt for…

I godt voksen alder setter jeg fortsatt stor pris på mange av platene. Jeg tok meg nylig tid til å høre igjennom absolutt alle platene i kronologisk rekkefølge, og selv om det ikke er alt som har tålt tidens tann like godt ble det en ganske så deilig reise tilbake i tid. «Dressed to kill» er fortsatt en av mine absolutte favorittplater. «Unmasked» og «Dynasty» er deilige popalbum. «Revenge» biter fortsatt fra seg og «Music from The Elder» er fortsatt hysterisk festlig på en uforklarlig måte.

Motsetningen mellom den enorme kommersielle suksessen og kravene fra den mektige fanklubben KISS Army har i det hele tatt preget bandets karriere. Selv om Gene Simmons og Paul Stanley ved flere anledninger har testet fansens tålmodighet til bristepunktet ved skal det enormt mye til før fansen gir dem opp. I farten kommer jeg ikke på noen andre band som har en like dedikert fanbase som KISS. Blodfansen har lært seg å leve med at bandet til tider har vært mer opptatt av å sende logostemplede produkter som matbokser, dukker, tegneserier, kondomer, juletrekuler og likkister (!) ut på markedet enn å lage anstendige plater. Fansen har overlevd avskjed med de høyt elskede medlemmene Ace Frehley og Peter Criss. Fansen har funnet seg i at KISS samarbeidet med Garth Brooks. Fansen fant seg også i de elendige filmene og det humørløse realityshowet Gene Simmons kastet bort tiden sin på. At bandet tilsynelatende gjorde alt de kunne for å skremme bort tilhengerne med det uforståelige konseptalbumet «Music from The Elder» var heller ikke nok til å gravlegge orkesteret. Blodfansen har fortsatt å dyrke de klassiske platene og det har alltid eksistert et lite håp om at de kan finne tilbake til litt av den uskyldige gløden de viste på de tre første studioplatene og på «Alive!» Fansen har samtidig gledet seg over musikalske oppturer som «Lick it up» og «Revenge» og gremmet seg over tabber som «Hot in the Shade» og «Psycho Circus.» Fansen henger med i tykt og tynt. Det er ikke så rent lite imponerende.

#Musikktips: Jeg har samlet mine favoritter fra bandet på Spotify. De spesielt interesserte kan lytte seg igjennom bandets platekatalog kronologisk gjennom denne Spotify-listen. Les også bloggpostene Tidenes beste gitarist – The Spaceman og 85 % av en sann historie. Feministene har av forståelige grunner aldri vært særlig begeistret for bandet, og ved et tilfelle forsøkte jeg å lage en fyldig liste med KISS-sanger som ikke hadde sengeaktivitet som tema. Det viste seg å være en bortimot umulig oppgave. Derfor laget jeg istedet det motsatte, nemlig den usedvanlig lite politisk korrekte spillelisten Let’s put the X in sex. 

Gene Simmons har flere ganger påpekt at «ideen om Kiss er større enn bandet.» Som den glimrende forretningsmannen han er har han ingen problemer med å innrømme at KISS er like mye en merkevare som et band. Jeg har derfor ingen problemer med å tro Paul Stanleys spådom om at KISS kan fortsette som turnerende band uten noen av originalmedlemmene. Den versjonen av KISS som turnerer i dag har jo endelig blitt det ultimate superheltsirkuset som Simmons alltid drømte om at det skulle bli. Noen vil sikkert sutre og si at bandet bare er en parodi på seg selv. Men det har da bandet med all respekt vært omtrent helt siden «Destroyer.» Simmons har nylig gjentatt at det kan bli aktuelt å finne «fire nye, unge menn som kan gå opp på scenen og bære kronene våre.» Det tror jeg så gjerne. Det er tross alt ikke så mange som bryr seg om hva som skjuler seg bak sminken til klovnene vi ser på sirkus. Underholdningsverdien vil garantert være den samme når KISS spiller på store arenaer om 20-30 år.

At bandet kommer til å nå stadig nye generasjoner er det ingen som helst tvil om. Det fikk jeg et lite bevis på her hjemme for noen måneder siden da husets femåring kom hjem fra barnehagen med Paul Stanley-stjerne rundt øyet, syngende på I was made for loving you. »Eg e KISS, mamma,» hadde han visstnok uttalt da han ble hentet.

Og trenger du ytterligere bevis på bandets appell og levedyktighet kan du jo la deg røre av denne fantastiske videoen:

KISS at KOLLENFEST 2012 from lassegretland.com on Vimeo.

Share on Tumblr

Relaterte poster:

By Øyvind Berekvam • Nye og gamle plater, Ymse • 2 • Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,