jun 28 2012

2012: Årets beste plater – så langt

Vi skriver slutten av juni, og tradisjonen tro her på bloggen er det på tide med en oppsummering. Selv om vi bare er halvveis ut i 2012 har usedvanlig mange godbiter allerede sett dagens lys.

Som vanlig ramler det inn gode plater fortere enn man greier å fordøye alt. Jeg har en lang liste med plater jeg har ambisjoner om å bruke mye tid på utover sommeren og høsten, og kan nevne navn som Lower Dens, Susanne Sundfør, Brett Dennen, Damien Jurado, M. Ward, Exitmusic, The Mars Volta, Sweden, Orange Goblin, Gretchen Peters, Anais Mitchell, Spiritualized, Todd Snider, Thåström, Lightships, Justin Townes Earle og Father John Misty blant de jeg vet er bra men som jeg ikke har hørt nok på til å plassere på listen.

#Musikktips: Her er mine musikalske favoritter i 2012 samlet i én Spotify-liste. Lister med musikalske oppdagelser måned for måned finnes i Spotify- og Wimp-samlingen min. 

Her er de 50 platene jeg har hygget meg mest med så langt i år – komplett med lenker til iTunes, Spotify og Wimp (der det finnes). Hva er dine favoritter? Gi lyd i kommentarfeltet, på Twitter@Berekvam eller i den finfine #Musikktips-gruppen vår på Facebook.

God sommer!

50. Jasmine Ash – «Beneath the noise»
- Jasmine Ash har en stemme man ikke kan unngå å bli forelsket i. Jeg har lært at man ikke har lov å bruke ordet «søt» om kvinnelige artister, men dersom det hadde vært politisk korrekt hadde denne Portland-baserte artisten passet godt til beskrivelsen. Et supersjarmerende album spekket med lekker popmusikk.

Spotify / iTunes

49. Shawn Colvin – «All fall down»
- Jeg må nok ta selvkritikk og innrømme at jeg har hørt alt for lite på Shawn Colvin. Hedersmann og slidegitarist Arne Skage tipset meg om den fantastiske sangen «American Jerusalem» fra hennes siste plate, og nå har jeg endelig tatt til vett og begynt å høre skikkelig på henne. «All fall down» er hennes åttende plate og den er innspilt i hjemmestudioet til supergitaristen Buddy Miller. Det er et relativt mørkt album med sterke tekster, og den kommer nok til å havne langt høyere opp på den listen jeg lager mot slutten av året.

Spotify / Wimp / iTunes

48. Beach House – «Bloom»
- Mer drømmelyd fra Baltimore-duoen. Har du fortsatt ikke oppdaget den behagelige svevepopmusikken til Victoria Legrand og Alex Scully er dette et like godt sted å starte som de tre foregående platene. Til tider tar man seg i å ønske litt mer fres fra duoen, men de holder til det samme luftige lydbildet som tidligere. Og så lenge det fungerer såpass fint er det vel liten grunn til å forlange fornyelse.

Spotify / Wimp / iTunes

47. Cold Specks – «I Predict a Graceful Expulsion»
- Meget spennende saker fra canadisk debutant. Al Spx, som hun kaller seg, er bevæpnet med en vanvittig sterk og passe rå gospelstemme og omtaler selv musikken hun skaper som «doom soul». Det er ingen dum beskrivelse. Det er ikke akkurat lystige greier dette her, men en liten skatt for de som tar seg tid til å la seg omslutte av stemningene hun skaper.

Spotify / Wimp / iTunes

46. Lost in the Trees – «A Church that fills our need»
- Lei av folkpopbølgen? Ikke? Da bør du sjekke opp dette orkesteret fra North Carolina, ledet av Ari Picker. Sterke sanger og melodier, distinkt vokal og smakfull orkestrering. En plate jeg kommer til å bruke enda mer tid på når høstmørket kommer.

Spotify / Wimp / iTunes

45. The Little Hands of Asphalt – «Floors»
- Da jeg først greide å komme over hvor mye åpningskuttet «New Beginnings» minner om Amber Rubarths geniale «You Will Love This Song»  ble andrealbumet til dette folkpop-prosjektet en trivelig opplevelse.

På by:Larm 2010 husker jeg at det låt ganske pent og pyntelig. Kanskje litt for pent og pyntelig. Jeg registrerte imidlertid også flere fengende popsanger fra scenen, og en del av disse fant veien til den høyst godkjente debutplaten «Leap Years». Er du ute etter en stillferdig, strengeplukkende og innsmigrende-stemme-opplevelse kan du velge mange verre ting enn dette.

Neste gang forventer jeg imidlertid et enda større løft. Jeg hører nemlig hvor bra det kan bli. Den uimotståelige Springsteen-pastisjen (sjekk Bittan-pianoet) «Fitzcaraldo» er verdt en ekstra stjerne eller prikk på terningen alene. Sangen viser med all tydelighet at det bor veldig mye spennende i dette bandet som fremdeles ikke har slått ut i full blomst.

Spotify / Wimp / iTunes

44. Dry The River – «Shallow Bed»
- Imponerende vakker debutplate fra britisk band som vi forhåpentligvis får mye glede av framover. «Bible Belt» og «Weights and measures» er to av årets vakreste viser. Selv om det er sakralt og til tider introspektive greier har de også materiale som kan fungere på større scener.

Spotify / Wimp / iTunes

43.  Sun Kil Moon – «Among the leaves»
- Mark Kozelek er en merkelig skrue. Han kan finne det for godt å gi ut coverplater med AC/DC-sanger der han får ballerocken til Angus & Co til å høres ut som de var skapt for trist mann+gitar-formatet. Han kan også gi ut de mest nakne og innsmigrende akustiske plater der han høres ut som han er den aller tristeste mannen i hele verden. På sitt beste lager Mark Kozelek sanger som stopper tiden. Han tar seg heldigvis ikke alt for alvorlig. Når man opererer i den blåeste delen av det musikalske landskapet er det sjelden en god idé å være alt for pretensiøs. På årets album starter han med låten «I Know It’s Pathetic But That Was The Greatest Night Of My Life«, noe som bør vitne om en solid dose selvironi. Og om du synes den sangtittelen er i lengste laget kan du også fryde deg over kremlåten «The Moderately Talented Yet Attractive Young Woman vs. The Exceptionally Talented Yet Not So Attractive Middle Aged Man«…

«You can’t direct creativity“, uttalte han i et intervju for noen år siden. Han høres ut som han lever etter den regelen fremdeles.

Spotify / iTunes / Les bloggposten «Sanger for en blå gitar»

42. Shearwater – «Animal Joy»
- Jonathan Meiburgs prosjekt har med jevne mellomrom gitt oss flotte musikalske opplevelser. Siden debuten så langt tilbake som i 2001 har det kommet hele seks plater og årets album, det sjuende i rekken, står ikke tilbake for noen av de foregående.

Denne gangen sparker Meiburg bittelitt hardere fra seg, men selv om de hever både tempo og intensitet innimellom er stemmebruken såpass distinkt at det aldri er tvil om hvilket band vi hører på. Platekatalogen begynner å bli virkelig imponerende, og denne glir fint inn i rekken. Shearwater er et band man kan stole på. Høydepunkt: «Breaking the yearlings«.

Spotify / Wimp / iTunes

41. Lonely Drifter Karen – «Poles»
- Lonely Drifter Karen er et forfriskende poporkester med base i Brussel, ledet av den østerrikske vokalisten Tanja Frinta. Jeg må innrømme at belgiskøsterriksk popmusikk ikke er noe jeg har brukt spesielt mye tid på tidligere, men etter å ha hørt denne lekne melodileken må jeg kanskje sjekke om det finnes flere slike gullkorn der nede.

Spotify / Wimp / iTunes

40. Loudon Wainwright III – «Older than my old man now»
- Loudon har blitt gammel. I hvert fall i egne øyne. Det blir det selvsagt selvutleverende sanger av. I motsetning til andre artister i 60-åringene gidder han ikke late som om han er like viril som han var i glansdagene (hører du Mick?). I stedet skriver han sanger med talende titler som «I remember sex«. Det er som vanlig både morsomt, lærerikt og ikke så rent lite vemodig.

Spotify / Wimp / Itunes

39. Caleb Groh – «Bottomless coffee»
- Det var bloggkollega Jan Eiesland som gjorde meg oppmerksom på denne jyplingen. Eiesland mente at tjue år gamle Groh minner om en ung Ryan Adams, og det er det ikke vanskelig å si seg enig i. At en så ung mann kan lage så tidløs og moden musikk har jeg vanskelig for å forstå. Disse sangene kommer uansett til å vare i mange, mange år.

Spotify / iTunes / Les Jan Eieslands omtale av platen.

38. The Little Willies – «For the good times»
- Sideprosjekter blir ikke stort bedre enn dette. Låvedansprosjektet til Norah Jones og vennene hennes er langt bedre enn det hun gir ut under eget navn. Jeg håper hun snart tjener nok på taffelpopen sin slik at hun kan vie all sin tid i dette deilige countrylandskapet. Spill dette i lystig lag og reaksjonen du får er garantert denne: «Hæ?! Er dette Norah Jones?!»

Spotify / Wimp / iTunes

37. The Jezabels – «Prisoner»
- Denne australske gjengen har allerede rukket å bli stjerner på hjemmebane, og når man har planer om å legge hele verden for sine føtter hjelper det selvsagt å ha et solid album med i bagasjen. Det har The Jezabels virkelig.

I ymse intervjuer har de, slik alle ferske band har for vane, hevdet at musikken deres er umulig å kategorisere. Det er nok ikke helt sant. I utgangspunktet låter dette som en hel del andre artister som dukket opp etter at Arcade Fire fant ut hvordan man kombinerer alternativ indiefølsomhet med stadionvennlig allsang. Forskjellen er at The Jezabels har melodier som hever dem over hopen av håpefulle artister med ambisjoner om verdensherredømme.

I tillegg har de i Hayley Mary en vokalist som allerede er fiks ferdig stjernemateriale. Hun låter til tider som noe midt mellom Kate Bush og Heather Nova, og når en slik stemme kombineres med et band som ikke er redde for å slå på stortromma når det trengs, er resultatet noe vi garantert kommer til å bli utsatt for på mange festivalscener og store arenaer framover.

Spotify / Wimp / iTunes

36. Richard Hawley – «Standing at the sky’s edge»
- Hawley har lagt croonerkarrieren på hylla til fordel for et dypdykk i den psykedeliske rocken. Det kler ham forbausende godt. Her er det ytterst lite av den nattestemningen vi kjenner fra tidligere plater, og han hadde muligens behov for å blåse litt ut med bredbeint rock etter den intenst personlige «Truelove’s Gutter».

Spotify / Wimp / iTunes

35. Leonard Cohen – «Old Ideas»
- Det er vel ofte sånn at man leter ekstra nøye etter storhet hos de artistene man har latt seg begeistre av tidligere. Jeg ser ingen annen forklaring på hvorfor de to-tre siste utgivelsene til for eksempel Bob Dylan, Bruce Springsteen og Neil Young stort sett fikk terningkast i den øverste delen av skalaen (nå fikk riktignok Young fortjent stryk i VG for årets plate, men det er mer regelen som bekrefter unntaket). Jeg har selvsagt gjort dette selv også. Både underveis og i dagene etter min første og eneste Bob Dylan-konsert (på Viking stadion) innbilte jeg meg at denne konserten var finfine greier. Det var den selvsagt ikke. Den var egentlig aldeles fryktelig. Men jeg hadde veldig lyst til å si at den var bra. Jeg greide til og med å finne veldig mye bra med Neil Youngs “Broken Arrow” da den kom ut i 1996. I ettertid skjønner jeg på ingen måte hva jeg var så voldsomt begeistret for.

Litt av det samme så vi vel da en av de andre store mørkemennene i musikkhistorien, Leonard Cohen, ga ut nytt album i årets første måned. Riktignok er det et par virkelig lekre sanger på “Old Ideas” (særlig de fantastiske “Going home” og “Amen“), men jeg synes langt i fra albumet fortjener den massive rekken med femmere som landets musikkanmeldere serverte. For all del: Dette er mer enn godkjent fra den gamle knarken, men jeg har en øøøøørliten mistanke om at det sitter langt inne å la være å genierklære nytt materiale fra storheter som Cohen. Kanskje man burde innføre en egen terningskala for gamle storheter?

Spotify / Wimp / iTunes

34. Edward Sharpe & The Magnetic Zeros – «Here»
-  »One love to another» er vel det sentrale sporet på denne platen: Samhold, allsang og varm glede. Det er trivelig, sjarmerende og nesten umulig å mislike. Årets leirbålplate?

Spotify / Wimp / iTunes

33. The Brothers Comatose – «Respect The Van»
- Strålende utført allsangvennling bluegrass. What’s not to like? Jeg digger det denne kvintetten gjør med felene, banjoene og gitarene sine, og har du sansen for det blå gresset kommer du garantert til å elske dette.

Spotify / iTunes

32. Paul McCartney – «Kisses on the bottom»
- Man kan selvsagt stille spørsmål ved hvorfor en av tidenes aller største popkomponister bruker tiden sin på et album med standardlåter fra 20, 30- og 40-tallet når han selv har så ufattelig mange udødelige klassikere på samvittigheten. Jeg kjøper imidlertid forklaringen hans. “I’ve been wanting to do it for a very long time. But every time I shaped up to do it someone else would come along and do the same thing. Rod Stewart was doing them, and before him there was Robbie Williams… In the end I thought, Sod it. What the hell if Michael Bublé’s got one out?“, svarte han da musikkmagasinet MOJO ba om en forklaring.

Jo mer jeg hører på den jo tydeligere skinner det igjennom hvor inspirasjonen til mange av McCartneys egne legendariske komposisjoner kom fra. Dette var musikken han og Lennon vokste opp med. Denne amerikanske musikktradisjonen ble framført ved pianoet i familieselskaper og andre sammenkomster i oppveksten i Liverpool. McCartney har heller ikke bare valgt de mest åpenbare sangene, og selv om jeg ikke har brukt særlig mye tid og krefter på å utforske denne musikktradisjonen så høres mye av det veldig kjent ut. Sanger av komponister som Irving Berlin, Harold Arlen, Frank Loesser og Yip Harburg er representert. På en måte er det godt at Macca minner oss på at en veldig stor del av den populærmusikken vi har dyrket de siste 30-40 årene faktisk ikke bare har sitt utspring i bluesen og rocken.

Spotify / Wimp / iTunes /Les min bloggpost om platen 

31. Hgh & Meg og kammeraten min – «Det e’kke bra før det er dårlig»
- En fortreffelig barneplate for de av oss som trodde at det aldri ville komme noen arvtakere etter Knutsen & Ludvigsen. Superduoen Martin Hagfors og Håkon Gebhardt har alltid vært en fornøyelse på konsertscener og plate, og en barneplate skiller seg egentlig bare marginalt fra de ablegøyene de har bedrevet tidligere. Som med alle virkelig gode barneplater er dette like gøy for toåringer som 90-åringer. Spilleglede, galskap og musikalitet går opp i en høyere enhet. Storartet underholdning. Gi dette til barna før Disney Channel tar dem!

Spotify / Wimp / iTunes

30. The Magnetic Fields – «Love at the bottom of the sea»
- Dette er faktisk det tiende albumet Stephin Merritt og hans mer eller mindre muntre medmusikanter har gitt ut, og som vanlig er det en samling låter som spenner fra det geniale til det banale.

I løpet av 15 låter, der bare to strekker seg over mer enn to og et halvt minutt, greier gjengen å irritere, begeistre og fascinere. Gnistrende Beach Boy-aktige popperler som «I’d Go Anywhere With Hugh», «Only Boy In Town», «Quick» og «The Horrible Party» er breddfulle av solskinn og kiler oss på akkurat de rette stedene.

For hver genistrek kommer det imidlertid også vraltende skivebommer som «The Machine In Your Hand» og «Born For Love». Kanskje er det slik at gullet skinner enda sterkere når det blir plassert side ved side med gråstein? Med en smule redigering får du likevel mer enn en gjennomsnittlig trivelig stund i dette selskapet. Det er i det hele tatt vanskelig å si noe stygt om band som gir oss låttitler som «All She Cares About Is Mariachi».

Spotify / Wimp / iTunes

29. Jay Farrar, Will Johnson, Anders Parker & Yim Yames – «New Multitudes»
- I år er det 100 år siden Woody Guthrie ble født, og det markeres på høvelig vis over store deler av verden. En av de mest omtalte delene av feiringen er denne samlingen med uutgitte Guthrie-tekster framført av en supergruppe innen americana/alt.country. Vi husker jo de to «Mermaid Avenue»-platene fra Billy Bragg og Wilco som kom ut for over ti år siden, og det er jo en smule ironisk at det nå er Jeff Tweedys gamle bandkamerat i Uncle Tupelo, Jay Farrar, som fører Guthries arv videre. Er du en av de mange som elsker stemmen og melodiene til Farrar vil du selvsagt like det han gjør på lekre «Hoping Machine» og «Careless Reckless Love». Setter du mer pris på stemmen og de svevende arrangementene til My Morning Jacket-sjef Yim Yames faller du garantert for hans løsninger på «Talking Empty Bed Blues» og «Changing World».

Parker og Johnson leverer også kvalitet som spenner fra det akustisk forsiktige til rene rock n roll-spor. Johnsons «No Fear» er muligens høydepunktet på samlingen. Å få fire slike personligheter til å framstå som en samlet enhet er en bragd, og det er vanskelig å ikke la seg begeistre av det avslappede og  jordnære lydbildet de maner fram. En verdig hyllest som garantert vil bringe Guthries tekster ut til nye generasjoner, noe som selvsagt er målet når albumtittelen er «New Multitudes».

Spotify / Wimp / iTunes

28. Paul Weller – «Sonik Kicks»
- På årets album fortsetter Weller eksperimenteringen. Jeg har registrert at de som, i motsetning til meg, har vært fans i årevis sliter en smule med å få tak på både denne platen og de to foregående. For meg låter det aldeles forfriskende og usedvanlig lekent fra en artist som har rukket å fylle 53 år. Som han selv sier i et lengre intervju med musikkmagasinet MOJO:
“The listings are full of band playing albums that they did 20 years ago. I think we all need to raise our game a bit.”

Spotify / Wimp / iTunes / Les min bloggpost om Weller

27. Julia Stone – By the horns»
- Julia Stone har forlengst skapt en særdeles levedyktig karriere sammen med broren Angus.  Nå har de to imidlertid lagt søskensamarbeidet på is for å gi ut soloplater, og Julia klarer seg meget bra uten broren. Stemmen hennes har alltid vært et fortryllende verktøy og på denne platen skinner den virkelig. Hun minner faktisk ikke så rent lite om 70-tallsikonet Melanie Safka på stemmefronten. Å gjøre en coverversjon av The National gir også plusspoeng i min bok. Et vakkert album.

Spotify / Wimp / iTunes

26. The Ting Tings – «Sounds for nowheresville»
- Fire år etter briljante «We started nothing» er denne britiske duoen tilbake med en minst like spennende plate. Jeg skjønner ikke helt hvorfor den ble forbigått i relativ stillhet da den kom tidligere i år. Den er breddfull med fornøyelig og særegen eksperimentell popmusikk. Likte du «That’s not my name» og alle de andre godsakene på den forrige platen liker du garantert dette også.

Spotify / Wimp / iTunes

25. The Shins – «Port of Morrow»
- Blodfansen oppfører seg som småbarn på julekvelden når det kommer ny plate fra James Mercer og de musikerne han til enhver tid kaller The Shins. Dette er selvsagt en finfin plate, men den lider selvsagt av at den mangler de virkelige ekstatiske popsangene som forgjengeren hadde. Her er det lite annet enn «Simple Song» som når opp til «Australia» og «Phantom Limb«. Det betyr selvsagt ikke at det ikke er mye annet å hygge seg med her («It’s only life» er nyyyydelig). Jeg må likevel innrømme at jeg håper på mer rendyrket klassisk popkunst ved neste korsvei.

Spotify / Wimp / iTunes

24. Great Lake Swimmers – «New Wild Everywhere»
-  Tredjeplaten «Lost Channels» var et lekkert, lavmælt og vakkert album. De samme ordene kan strengt tatt brukes om denne platen også. Alt er med andre ord som før. Den største forskjellen er at det er mer fele og pedal steel gitar med denne gangen. Og alt blir som kjent enda vakrere med pedal steel.

Spotify / Wimp / iTunes

23. Mount Washington – «Mount Washington»
- Listen over artister som har pakket sine stagnerte karrierer og musikalske mangel på utvikling ned i kofferter for å søke lykken i Berlin er endeløs. Å forsøke å finne tilbake til kunstneren i seg selv i den tyske hovedstaden nærmer seg vel en veletablert musikkhistorisk klisjé, så det at plateselskapet benytter Berlin-poenget («både skrevet og innspilt i Berlin») i presseskrivet kan jo fort gjøre en lett kynisk musikkskribent en smule bekymret. Det tar heldigvis ikke mange minutter å slå fast at Mount Washingtons hamskifte er av det særdeles vellykkede slaget.

Den kjølige melankolien som denne gjengen alltid har syslet med passer umåtelig bedre i dette synth- og postrock-gitarlandskapet. På de største høydepunktene, sanger som «Next Year» og den bortimot perfekte popsnutten «Silver Screen», høres bandet ut som en blanding av Mogwai og a-ha. Sistnevnte band leverte sitt eneste mesterverk i den melankolske popgenistreken «Scoundrel Days», og det høres virkelig ut som om Mount Washington har hatt det albumet med seg på turen til Tyskland.

Mer lekne spor som «Broken Home» gir nødvendige pustepauser når kjøligheten er på nippet til å føles klaustrofobisk, og det hele bindes jo fortreffelig sammen av den behagelig avmålte stemmen til Rune Simonsen.

Det eneste man kan stille spørsmål ved er om det egentlig var så smart å gi ut en så gjennomført elegant vinterplate i april.

Spotify / Wimp / iTunes

22. Fred Eaglesmith – «6 Volts»
- Fred Eaglesmith er en av mange fortreffelige artister jeg gjerne skulle sett at enda flere oppdaget. Det er i det hele tatt ikke mange som kan gå fra det komiske til det alvorstunge i løpet av to-tre sanger, eller av og til bare i løpet av noen få strofer. Dette albumet ble spilt inn live i hans eget studio med én mikrofon. Det låter deilig organisk og sangene er like fornøyelige, triste og underfundige som vanlig. Jeg har ingen problemer med å stille meg bak plateselskapets beskrivelse: “Vintage sound, vintage recording, vintage Fred“.

Spotify  / iTunes / Les min bloggpost om Fred Eaglesmith

21. The Tallest Man on Earth – «There’s no leaving now»
- Jeg har en mistanke om at denne svensken ikke er i stand til å gi ut dårlige plater. Tredjeplaten er minst like bra som de to foregående. Ingen kan beskylde ham for å fornye uttrykket sitt spesielt mye, men hva gjør vel det når han gir oss plater spekket med så mange visefolkperler som dette hver gang. Mye er sagt og skrevet om Dylan-fetisjen til Kristian Matsson, men jeg bryr meg ærlig talt ikke hvem han stjeler fra så lenge det låter så forfriskende som dette. Uten melodier hadde nostalgitrippen hans aldri funket, og melodier har han i bøtter og spann. Er du i tvil om det kan du for eksempel starte med «1904» eller «Bright Lanterns»

Spotify / Wimp / iTunes

20. Grimes – «Visions»
- Dette er den tredje platen fra canadiske Clare Boucher. Jeg hadde liten kjennskap til henne fra før, men falt virkelig for den kjølige, skumle og svevende elektronikaen på dette albumet. Hun blander en lang rekke stilarter og hopper uten frykt fra industriell støypop til korpartier som nesten høres middelalderske ut. Det er altså ikke spesielt lett tilgjengelig og sørger neppe for å gi henne det helt store gjennombruddet, men inntil videre kan hun jo trøste seg med usedvanlig gode kritikker i musikkpressen. Er du på utkikk etter noe hundre prosent originalt anbefales dette på det varmeste.

Spotify / Wimp / iTunes

19. Sailorine - “Drove Long To See Him”
- “Drove Long To See Him” er et album spekket med sterke låter der avstand, savn, lengsel og frihet er gjennomgående temaer. Gjennom de ti sangene setter hun ord på frihetsfølelsen som i moderne amerikansk tradisjonsmusikk ofte er sterkt knyttet til lange avstander, fire hjul og vind i håret. Produsent Øyvind Storli Hoel har pakket de solide sangene inn i et lekkert lydbilde og latt et knippe svært så kompetente musikere leke seg med materialet skader selvsagt ikke. Og selv om jeg fryder meg over alle de lekre gitardetaljene (hør “Lilies in my hand“), det deilige orgelet og alle de smakfulle slide- og steeltonene er det først og fremst stemmen som griper tak. Hun har en stemme som knekker følsomt på de rette stedene, og selv om hun som nevnt har begge beina trygt plantet i det americana-landskapet tipper jeg at hun også har brukt en god del tid på å studere en del kvinnelige singer/songwritere fra tidlig 70-tall. Bare hør hvordan hun leker med ordene og melodilinjene i den vakre “Cruel Wine“. Høydepunktet for meg er imidlertid den klassiske countryperlen “On The Line”. Så enkelt. Så effektivt. Så vakkert.

Spotify / Wimp / iTunes / Les min bloggpost om Sailorine 

18. Allo Darlin’ – «Europe»
- De første tonene fra den elektriske tolvstrengeren på dette albumet er egentlig nok til at man skjønner at dette blir en trivelig affære. Jeg hadde aldri hørt om dette før Ingve Aalbu tipset om dem på Facebook. Aalbu pleier å vite hva han snakker om og dette traff blink. Supersjarmerende sommerlig pop som trykker på de rette knappene i hjernens popnervesenter. Greier du å motstå sanger som «Capricornia» er du sannsynligvis et usedvanlig grinebitersk vesen. Hør også den uimotståelig triste «Tallulah«. Den perfekte sommerplaten.

Spotify / Wimp / iTunes

17. Lambchop – «Mr. M»
- «Dette var deilig musikk å sovne til», gjespet samboeren min da hun våknet igjen etter å ha duppet av i den andre gjennomspillingen av denne platen. Den uttalelsen oppsummerer sikkert det mange tenker når de møter Kurt Wagners musikalske univers for første gang. De som har fulgt orkesteret siden det dukket opp i etterdønningene av alternativ country-bølgen på 90-tallet har imidlertid lært seg å elske den deilige søvnigheten.

Lambchop er egentlig det merkeligste bandet som har dukket opp de siste 20 årene. De lavmælte tekstene, den distinkte gitarplukkingen og den mumlende stemmen har blitt pakket inn av lyden fra en stadig skiftende rekke musikere, men uansett om resultatet til en hvert tid låter mest country, soul eller jazz, så låter det alltid umiskjennelig Lambchop.

Bandet har egentlig bare gitt ut en eneste lang og solid plate siden debuten for snart 20 år siden. «Mr. M» føyer seg bedagelig inn i rekken. Det lyder som vanlig stort og nært på én gang. Lambchop er et band du ikke forstår at du trenger før du plutselig oppdager det. Verden hadde vært et fattigere sted uten.

Spotify / Wimp / iTunes

16. Krief – «Hundred Thousand Pieces»
- Patrick Krief er kjent som gitarist i The Dears og på dette soloalbumet når han ofte de samme høydene som moderskipet nådde på fjorårets mesterverk, «Degeneration Street». Stilmessig spriker det i en rekke spennende retninger og det er virkelig en plate man kan dykke langt ned i for å oppdage stadig nye detaljer. Og du verden så deilig det er å høre skikkelig hylende gitarsoloer igjen… Krief har produsert og spilt det meste selv her og ifølge biografien hans betydde det rundt 15 gitarspor per sang. På tross av det er dette langt i fra noen typisk gitarist-soloprosjekt. Det står støtt på egne ben.

Platen finnes ikke på Spotify eller Wimp. Kan kjøpes på canadisk iTunes og via nettsiden hans.

15. First Aid Kit – «The Lion’s Roar»
- Det er vel knapt noen som ikke har latt seg forføre av disse to svenskene. Du skal ha levd en relativt isolert tilværelse for ikke å ha blitt utsatt for den vakre indiefolkpopen til de svenske søstrene det siste halve året. Det er virkelig deilig at slike skatter når ut til et stort publikum. Platen er nemlig akkurat så deilig som alle sier.

Spotify / Wimp / iTunes

14. Kathleen Edwards – «Voyageur»
- En av de mest betimelige og beskrivende sangene denne kanadiske låtskriveren har laget er «Just one more song The radio won’t like«. Det må være litt frustrerende. Sangene hun har servert oss gjennom tre tidligere plater er nemlig av et kaliber vi ikke finner mange andre eksempler på i dag. Jeg har lenge vært begeistret for den distinkte stemmen og de jordnære og velformulerte tekstene.

Årets plate er muligens den tristeste så langt. Det betyr ikke at hun ikke har skrevet mye trist før også. Men «Voyageur» ligger enda høyere på vemodskalaen. Bruddet med gitaristkjæresten ligger i bunn her. Hennes nye kjæreste, den ikke ukjente Justin Vernon har hjulpet til på produsentsiden, og albumet har sikret henne mange nye venner.

Allerede i januar ga hun oss en av årets vakreste sanger, «A soft place to land«, og dette albumet er virkelig et mykt sted å lande.

Spotify / Wimp / iTunes

13. Chuck Prophet – «Temple Beautiful»
- Prophet har jeg digget helt siden jeg så ham på scenen nede på Down on the Farm for det som begynner å bli fryktelig mange år siden. En gnistrende gitarist, en fortreffelig gitarist men mest av alt en gudbenådet låtskriver. Han har gitt ut en lang rekke flotte soloplater etter karrieren med Green on Red og «Temple Beautiful» er en av de friskeste i hele katalogen hans. Albumet er en hyllest til San Fransisco og maken til ekstatisk spilleglede er det lenge siden jeg har hørt. Bare hør hvordan Prophet og hans medsammensvorne herjer på tittelkuttet. Kjøp denne og let deg så bakover i katalogen hans. Da har du mye snadder å se fram til.

Spotify / iTunes

12. Sharon van Etten – «Tramp»
- Dersom kjærlighetens legende kraft faktisk finnes har noen glemt å fortelle det til Sharon Van Etten. Kjærlighetssorg høres sjelden så lekkert ut som dette. Det er bortimot umulig å beskrive den følelsen man får når en stemme griper tak. Hva er det som treffer? Er det summen av ting man har hørt tidligere? Er det kombinasjonen av ordene og tonene? Fraseringene? Stemmen hennes fanget meg uansett – uten at hun hørtes ut som hun anstrengte seg så veldig for å få det til. Går det an å høres både kjølig avmålt og intenst ærlig ut samtidig? Dersom det er mulig er det akkurat sånn hun høres ut.

Vi får lekre melodier pakket inn i behagelig nattestemning. Vi får knallsterke tekster der fordelingen mellom hjerte og smerte ligger tyngst på sistnevnte. Det er ingen lystig plate dette her. Det er mye aggresjon i disse tekstene og mye velformulert bitterhet. “It’s not because I always hold out/It might be I always hold on“, synger hun avmålt i “Give Out“. Så vrir hun videre på ordene og avslutter sangen med “It’s not because I always give up/It might be I always give out“. Lekkert. En liten dose selvironi er det også plass til. I “Leonard” hevder hun for eksempel at “I wanted to try for you/Wanted to die for you“, før hun syrlig kommenterer seg selv med “dramatic things…”

Spotify / Wimp / iTunes / Les min bloggpost om albumet

11. Patti Smith – «Banga»
- Patti Smiths første album med nytt materiale siden «Trampin’» i 2004 handler ifølge punkgudmoren selv om «the importance of respect for Mother Nature». Den slags lett pretensiøse programerklæringer er det vel bare Smith som kan slippe unna med. Musikkpolitiet får ha meg unnskyldt, men Smith er vel det nærmeste man kommer en urkraft i dagens musikkverden. Sånn sett er det bare naturlig at hun skriver sanger som «Fuji-san» til jordskjelvofre i Japan og pakker dem inn i et så springsteensk lydbilde at Sjefen selv må føle seg beskjemmet etter hans eget tamme forsøk på å mane til politisk opprør tidligere i år. I motsetning til Springsteen har Smith fortsatt mye på hjertet.

«Banga» spenner fra det hjerteskjærende intime til det bannerveivende storslagne, og at en artist som har rundt 65 år fortsatt høres like nysgjerrig og søkende ut er fascinerende og ikke så rent lite inspirerende.

Hun glefser, snerrer, synger og hvisker seg gjennom de 11 nye komposisjonene, og avslutter passende nok med Neil Youngs  «After The Gold Rush». Når dette albumet treffer butikkene er det nokså nøyaktig 40 år siden innspillingen av «Horses» foregikk. Den innspillingen fant sted i Electric Lady Studios i New York, og på årets plate bruker Smith både det samme studioet og flere av de samme musikerne hun brukte den gangen. Det kan kanskje tolkes som et forsøk på å gjenskape ungdomstiden, men i Smiths tilfelle trenger vi ikke spekulere i slikt. Hun høres nemlig like forfriskende ung og like frittalende viktig ut i dag som hun gjorde på debutplaten. Jeg ser virkelig fram til å se henne live for første gang i Stavanger i sommer.

Spotify / Wimp / iTunes

10. The South – «The South»
- Det er ikke ofte man får bakoversveis av en plate fra et norsk band som beveger seg i americana-landskapet. Det fikk jeg til de grader da jeg lot det selvtitulerte andrealbumet til Trondheims-kåbbåiene i The South rulle ut av høyttalerne. Debutalbumet fra 2009 var finfint, og live er de alltid en herlig opplevelse. Oppfølgeren er imidlertid av et helt annet kaliber.

Platen har alt man kan ønske seg. Ingrediensene er country, soul, blues, gospel, folk og rock. Resultatet er en sydende og velsmakende amerikanske gryterett som garantert vil gi alle som setter pris på navn som The Band, Little Feat, Allman Brothers og Drive-by Truckers tårer i øynene. Selv om inspirasjonskildene ligger tykt utenpå blir dette aldri noen ren sjangeroppvisning. Her er det nemlig så stor styrke i låtmaterialet at platen langt på vei når opp til kvaliteten på de klassiske platene den er inspirert av.

Det surkler i orgler og hamres på tangenter. Steelgitaren skinner og de elektriske gitarene får virkelig boltret seg. Velplasserte blåsere løfter det hele ytterligere. Maken til spilleglede og klassisk sammensveiset band-følelse er det lenge siden jeg har vært borti. Respekten for forbildene er lagt til side, og sangene til vokalist og gitarist Alexander Pettersen er tilført nok popelementer til at albumet garantert vil nå langt bredere enn den harde kjernen av americana-fans. Dette er sanger som både norske og amerikanske radiostasjoner garantert vil omfavne på kjærligste vis.

Bare hør det sugende kompet og slidegitarene i «The Juggernaut», Petty-hyllesten i «Love Is (A Dog From Hell)», den nydelige duetten med Ida Jenshus på «Walk In Your Shadow» eller det elleville gitarøset på slutten av «I’ll Be The One».

Spotify / Wimp / iTunes

9. Rufus Wainwright – «Out of the game»
- Å spille inn  plater i hageskur eller soverom er ikke en taktikk som appellerer til den til tider stormannsgale Wainwright. “Less is more” er ikke akkurat et begrep som kjennetegner produksjonen hans. Denne gangen har han latt seg produsere av Mark Ronson uten at resultatet har blitt fullt så ekstatisk dansbart som han varslet i flere intervjuer på forhånd. Platen er derimot enda et bevis på at Wainwright er en av vår tids største popkomponister. Bare hør på det elleville 70-tallsarrangementet på “Rashida” eller det deilige tittelkuttet.

I disse streaming- og spillelistetider er det selvsagt dristig å spare den beste sangen helt til slutt på en plate. Lytternes tålmodighet er neppe den samme i dag som den var før de digitale formatene overtok for cd-platene. I år er det imidlertid ikke bare Sweet Billy Pilgrim som har spart det aller beste til slutt. Popgeniet Rufus Wainwright har gjort det samme på sitt glitrende album av året; “Out of the game”. Platen er fullt på høyde med hans forrige mesterverk, “Release the stars”. De tre stillferdige sangene som avslutter albumet – “Sometimes you need“, “Song of you” og “Candles” – er imidlertid de aller beste. Det er den vakreste avrundingen jeg har hørt siden R.E.M. ga oss “Man on the moon“, “Nightswimming” og “Find the river” på “Automatic for the people”.

Spotify / Wimp / iTunes / Les min bloggpost om albumet

8. Sweet Billy Pilgrim - “Crown and treaty”
- Når den britiske musikkpressen setter hypemaskineriet sitt i høygir er det ofte smart å være litegranne skeptisk. Når det gjelder det eksperimentelle engelske bandet Sweet Billy Pilgrim kan all skepsis trygt legges til side. Tredjealbumet “Crown and treaty” er nemlig så bra som alle sier. Nei, når jeg tenker etter er det faktisk enda litt bedre. Jeg ble fullstendig satt ut av den over åtte minutter lange “Blue Sky Falls” , men resten av platen er også spekket med fascinerende godsaker. Det spenner fra det intenst intime til det storslagne. I tillegg til den majestetiske avslutningen er jeg også svært begeistret for den allsangvennlige “Joyful Reunion” og den soulsexy “Kracklite“. Å finne noe som ligner er ikke helt enkelt. Til tider minner det litt om det Elbow bedriver, og er du i likhet med meg begeistret for amerikanske The National finner du garantert noe du liker hos Sweet Billy Pilgrim.

Spotify / Wimp / iTunes / Les min bloggpost om albumet

7. Phone Joan - “+47 91799466?
- Det irriterer meg fremdeles litt at ikke enda flere fikk med seg den deilige debutplaten til Phone Joan i 2010.  De er et oppsiktsvekkende stilig liveband som har tatt til seg det beste fra 70-tallets hardrock, 80-tallets glam og 90-tallets skitne grønsj. Phone Joan er noe så sjeldent som et band som appellerer til både indiefans og metalhoder. Det slepende og saftige kompet, og salvene fra gitaren toppes av en stemmeprakt man ikke finner maken til her til lands i dag. På andrealbumet låter de fetere og litt mørkere enn på debuten, og de har også dristet seg til å utvide den musikalske paletten en smule. Det betyr at den sexy og svette garasjerocken får tilført snev av både pompøs gospel og enda mer primitiv blues. «For godt til å være norsk» skrev André Løyning om bandet da andrealbumet kom. Hadde denne gjengen vært fra England eller USA hadde verdensherredømmet vært like rundt hjørnet. Et band du MÅ se live ved første og beste anledning.

Spotify / Wimp / iTunes / Les mine bloggposter om Phone Joan 

6. Andrew Bird – «Break it yourself»
- “Break it yourself” er nok et høydepunkt i en allerede innholdsrik karriere. Denne gangen har han funnet fram fiolinen igjen, og albumet er ikke så gitarbasert som de forrige platene. Det hele er mer variert og høres i det hele tatt enda mer organisk ut enn hva vi har vært vant til. Han bruker det meste av de elementene vi har blitt kjent med fra tidligere utgivelser, og platen fungerer således som et glimrende sted å starte for de som fortsatt ikke har oppdaget ham.

De merkverdige observasjonene hans er hjertelig til stede også denne gangen. I albumets høydepunkt, den uimotståelig calypsosvingende “Danse Carribe” synger han blant annet at “here we go mistaking clouds for mountains“. Tekstmessig er det som vanlig ikke fullt så lystig som musikken tilsier.

I singlen fra albumet, “Eyoneye” synger han at “No one can break your heart so you break it yourself.” På spørsmål om det er slik at vi trenger å få hjertene våre knust om ikke annet så for kunstens skyld svarer han på glitrende vis:
- Well, I think it might be impossible to break one’s own heart but I thought it was worth bringing up as a possibility.

Nemlig.

Spotify / Wimp / iTunes

5. Motorpsycho & Staale Storløkken – «The Death Defying Unicorn»
- Vi skal være evig takknemlige for at vi har et band som Motorpsycho her i landet. De er et band som målbærer alt som er spennende, sykt, vilt, deilig og viktig med rock. Vi skal være evig takknemlige for at det finnes et band der ute som konsekvent driter i hva folk måtte forvente og ønske fra dem. De eksisterer utenfor alt som smaker av tradisjonell musikkbransjetenkning og de utfordrer, irriterer og begeistrer oss som forsøker å følge med på de brokete og snirklete irrgangene de ferdes i.

Årets album dukket opp i februar uten at noen slo på stortromma. Plutselig var dobbeltalbumet “The Death Defying Unicorn” ute i butikkene uten å være tilgjengelig i noen av streamingtjenestene. Vi måtte rett og slett ut og handle det fysiske produktet. Og du verden for et album det er. Nye plater fra Motorpsycho har mange ganger gitt meg en følelse av at “dette her kommer de aldri til å overgå“. Så viser det seg gang etter gang at de likevel greier å utvide både sine egne og våre horisonter. Jeg ventet noen dager med å starte utforskningen av konseptalbumet ettersom jeg hadde en mistanke om at dette var et verk som burde nytes i sin helhet uten forstyrrende elementer. Det viste seg å være en riktig strategi.

Det som visstnok startet som et et bestillingverk i anledning Molde Jazzfestivals 50-års jubileum i 2010 har vokst seg til å bli et massivt verk som renner over av alt vi har lært å elske med Motorpsycho. Jeg liker å tenke at verket er en oppsummering av de felles platesamlingene til Bent Sæther og Hans Magnus “Snah” Ryan. Det høres ut som de har dykket dypt ned i vinylbunkene sine og hentet ut elementer fra alt de elsker av musikk. Og med Ståle Storløkken, Ola Kvernberg, Trondheim Jazzorkester og Trondheimsolistene med på laget blir resultatet massivt.

Det er visstnok en gjennomgående historie i dette verket, slik seg hør og bør når det gjelder progrock. Albumtittelen er også fullt på høyde med klassiske verk innen sjangeren når det gjelder svulstighet. Progressiv rock var (og er) jo intenst hatet av mange. Særlig punkbølgen var raskt ute med å legge flinkismusikerne for hat. Og det var nok en relativt enkel og takknemlig sak å hate disse skolerte og en smule selvhøytidelige musikerne. Pretensiøse albumtitler som “Tales from Topographic Oceans” (Yes – 1973) bidro selvsagt til å nøre opp under hatet. Bill Bruford, som spilte trommer i både Yes, Genesis og King Crimson, sluttet i førstnevnte band i forkant av den nevnte doble konseptplaten “Tales from Topographic Oceans”, og kommenterte stormannsgalskapen slik: “Now, I like a good meaty theme just as much as the next man, but this was getting ridiculous“. Motorpsychos bravader innen progrocken står aldri i fare for å synke sammen under vekten av sin egen selvhøytidelighet, men at man hører elementer fra nevnte King Crimson og Yes på albumet er det selvsagt ingen tvil om. Jo mer jeg hører på «The Death Defying Unicorn» jo mer får jeg en følelse av at jeg har fått et nytt favorittalbum fra Motorpsycho.

Spotify / Wimp / iTunes

4. Mark Lanegan Band – «Blues Funeral» 
- Sammen med musikalske medsammensvorne som Alain Johannes, Jack Irons og Josh Homme males det med bred musikalsk pensel. Det er tydelig at Lanegan har latt seg inspirere av flere av de artistene han har samarbeidet med siden det forrige soloalbumet. Det lekes med sequencere, trommemaskiner og andre elektroniske duppeditter, og disse smeltes effektiv sammen med alle de klassiske rockeredskapene denne veterangjengen har i verktøykassen.

Vi får klassisk og skitten sexy rock i sanger som “Riot in my house“, der tekstlinjen “I realize that i’m slowly coming down with you” henger igjen som den mest illustrerende. At en mann med en såpass lang karriere som stoffmisbruker som Lanegan leverer strofer som “if tears were liquor i’d have drunk myself sick” kommer heller ikke som noen overraskelse. Det er som ventet bunnsolid over hele linja, men dersom jeg må trekke fram et høydepunkt velger jeg den musikalsk sett relativt utypiske “Ode to sad disco“. En sang som avsluttes tekstlinjen “here i have seen the light”. En anelse håp der, altså. I siste utgave av mitt favorittmusikkmagasin, The Word, beskrives han som “he’s the Nick Cave who didn’t learn his shtick from books“. Det er en meget treffende beskrivelse.

Men det er som alltid stemmen som er stjernen her. En gjennomsnittlig anmeldelse eller omtale av Mark Lanegan inneholder som oftest ord som “sandpapir“, “grus“, “whiskeystemme“, “rusten” og lignende til å illustrere lydene han leverer. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvordan det høres ut. Det treffer meg uansett på alle de rette stedene. I den grad vi kan bruke det livsfarlige ordet “ekte” i omtale av musikk er vel Lanegan en av de få som virkelig fortjener bruken.

Spotify / Wimp / iTunes / Les min bloggpost om Lanegan 

3. Brandi Carlile – «Bear Creek»
- Dette må vel sies å være årets største positive overraskelse. Platen har et stort nok countryhjerte til at countryfansen kommer til å elske det, men det har også såpass mange overstrømmende popsanger at nedslagsfeltet bør vært gedigent. Hun har en sterk stemme som hun heldigvis ikke overdriver bruken av. Hun drar på når det trengs og tar det med ro når sangene krever det. “Raise hell” lever virkelig opp til tittelen. Heftige togrytmer og et gitararbeid det gnistrer av. Småtriste “What did I ever come here for” er lekker og “Heart’s content” er så vemodig vakker at den høres ut som et bestillingsverk for jenter med hjertesorg over hele verden. “In The morrow” er krydret med smakfull banjoplukking (ja, det er faktisk mulig) og et skamløst allsangvennlig refreng. De tre refrengakkordene er brukt i millioner av sanger, men Carlie og bandet greier likevel å få det til å høres friskt og nytt ut.

Høydepunktet er imidlertid den magiske “I’ll still be there“. Der briljerer hun virkelig med stemmebruk og melodiføring. Det som i utgangspunktet kunne blitt en ganske ordinær sang løftes til vanvittige høyder av Carliles vanvittige tilstedeværelse. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den sangen kommer til å bli en favoritt både blant konsertpublikum og radiostasjoner. Det er et perfekt stykke americana. Jeg greier ikke helt å sette ord  hva det er som skjer, men noe med melodien og ordene i versene treffer meg rett i hjertet. Mot slutten av sangen gjentar hun “It breaks my heart, it breaks my heart,It breaks my heart, it breaks my heart” og roer det ned med den nydelig linjen “but now you know that the broken binds are an open door“. Så slipper hun ut hele følelsesregisteret og spenner stemme til bristepunktet når hun erklærer at :

“And if it all disappears
I promise you I will be there”

Spotify / Wimp / iTunes / Les min bloggpost om Carlile

2. Sigur Rós – «Valtari»
-  Vi har ventet i fire år på denne platen, og etter den mildt eksperimentelle og relativt oppstemte «Með suð í eyrum við spilum endalaust» i 2008 var jeg spent på hvor våre islandske venner ville gå denne gangen. Svaret fra kvartetten var et album som er det mest svevende (noe som ikke sier lite) og kanskje det aller vakreste (noe som heller ikke sier lite…) de har skapt hittil. Det er omtrent umulig å beskrive musikken de lager uten å ty til klisjeer om islandsk hav og himmel. Jeg nøyer meg med å slå fast at min kjærlighet til dette bandet blir stadig sterkere.

Til de av dere som ikke skjønner hvorfor enkelte av oss får tårer i øynene nesten hver gang vi hører Sigur Rós anbefaler jeg å starte med «Dauðalogn«.

Spotify / Wimp / iTunes

1.  Perfume Genius
- Mike Hadreas sto bak en av de mest oppsiktsvekkende debutplatene i 2010 under artistnavnet Perfume Genius. “Learning” var en nydelig nedstemt affære spekket med gåsehudfremkallende øyeblikk. Andrealbumet “Put Your Back N 2 it” er gledelig nok minst like bra som debuten. Han maler med bredere musikalsk pensel denne gangen, men stemmen og melodiene er fremdeles glassklare prosjektiler som skjærer rett inn i sjelen. Tekstmessig er det ikke fullt så åpenhjertig personlig som på debuten, men det er ikke akkurat enkle temaer han tar opp. I presseskrivet som følger med albumet beskriver han det slik: “I don’t want it to seem like I’ve been through more than other people. Everyone has stuff. Staying healthy can be more depressing and confusing than being fucked up. But I want to make music that’s honest and hopeful“.

Jeg er usikker på hvor mange som vil forholde seg til denne platen som oppløftende og håpefull. Det er liksom grenser for hvor positive sanger om prostitusjon, ensomhet og overdoser kan føles. At såpass alvorlige saker kan låte så vakkert er imidlertid ganske ufattelig. Det er vel strengt tatt Bon Iver som har erobret tronen når det gjelder introspektiv melankoli. Og selv om jeg setter stor pris på Justin Vernons musikalske landskap er det lett å hevde at Perfume Genius befinner seg et par divisjoner over. Perfume Genius er i det hele tatt noen divisjoner over det aller meste.

Det lages ikke vakrere musikk enn dette for tiden.

Spotify / Wimp / iTunes

By Øyvind Berekvam • Musikknytt, Nye og gamle plater • 14 • Tags: 2010, 2011, 2012, Allo Darlin, Andrew Bird, Beach House, Caleb Groh, De beste platene i 2012, Edward Sharpe, Fred Eaglesmith, Great Lake Swimmers, HGH, Krief, Lambchop, Leonard Cohen, Lonely Drifter Karen, Loudon Wainwright III, Meg og kammeraten min, Motorpsycho, Mount Washington, musikktips, Nye og gamle plater, Patti Smith, Paul McCartney, Perfume Genius, Phone Joan, Richard Hawley, Rufus Wainwright, Sailorine, Sharon Van Etten, Shawn Colvin, Shearwater, Sigur Ros, The Brothers Comatose, The Dears, The Tallest man on earth, The Ting TIngs, Årets beste plater