jun 15 2012
Helgelyd uke 24: For the pure fun of it
Det må innrømmes at jeg ikke alltid er like flink til å holde meg oppdatert på den hardere delen av rockeskalaen. Heldigvis finnes det nok av mennesker der ute som sørger for å gi meg påfyll når det blir for mye americana, pop og indierock.
En av de som sørger for musikalsk balanse med musikktips av det hardere slaget i de kanalene vi utveksler tips på Facebook og Twitter er min tidligere kollega i Rogalands Avis, Åse-Lill Hansen. Hun jobber riktignok i markedsavdelingen i nevnte avis, men de vanntette skottene mellom redaksjon og markedsavdeling gjelder heldigvis ikke for musikktips. Da jeg ba henne om å lage Helgelyd for å gi meg råkkanroll-påfyll tok hun utfordringen på strak arm.
Hvem er så denne Hansen? Hun beskriver seg selv slik:
«Innfytta siddis og utflytta finnmarking, eller noe i den duren, med en til tider usunn interesse for musikk. Altetende innen de fleste sjangre, men har en stor forkjærlighet til tung rock og metal. Er ofte å se foran en av byens konsertscener. Shit…det hørtes ut som en kontaktannonse, men det er det altså ikke ;o)»
Etter å ha lest igjennom anbefalingene hennes og sett listen virker det mer som hun har skrevet en søknad om jobb i NRK Pyro enn en kontaktannonse. Hele listen hennes finner du her på Spotify .
Utgangspunktet for listen er rett og slett «for the pure fun of it». Jeg overlater med det ordet og ansvaret for kompetansebygging innen rock til Hansen:
Orange Goblin:
- Rock/stonermetal-band fra England som i vår kom ut med den beste skiva deres så langt, ”A eulogy for the damned”. Liker du, som jeg, rocken din skitten, fuzzy og tung er dette definitivt en skive du må få med deg. Bandet sparker hardt fra seg. Vi snakker instant høyoktan rett på tanken!
Motorhead:
- Ingen helg uten Lemmy – sånn er det bare. Pure rock`n`roll, helst intravanøst. Kommer du ikke i helgeform av Motorhead kan du likegodt vurdere å legge deg – og bli der til mandag.
Edgar Broughton Band:
- Startet som ett bluesband på 60-tallet men endte heldigvis for min del opp med prog-syrerock. Edgar Broughton Band sender deg rett tilbake til 70t-tallet med sine psykodelisk, rå toner, og sine politiske tekster. Bandet har gjestet Norge ved flere anledinger men jeg har personlig til gode å se de live, det er noe jeg sannsynligvis må gjøre noe med.
The Devil`s Blood:
- Melodiøs og veldig fengende kultrock fra Nederland med 70-talls feel så det holder. Liker du Coven, er du garantert med på notene til The Devil`s blood. Her snakker vi lag på lag med lyder og instrumenter eller uventede skifter, og jeg oppdager stadig nye ting underveis. Selv om tekstene er av det okkulte slaget er det noe inviterende over de, og jeg lurer til tider på om de prøver å lure meg inn i sin hemmelige Nederlandske sekt.
Crippled Black Phoenix:
- Supergruppe fra UK med medlemmer fra blant annet Mogwai og Electric Wizard. Deilig og progete rock med klare referanser til andre kjente progrockband, uten at man skal henge seg opp i det. Dette er ett solid stykke håndverk som fungerer som bare juling. På med lydtette plugger og ikke planlegg noe, for her blir du hengende på hvert eneste trommeslag og hver eneste tone de neste 7.11 minuttene
Gojira:
- Hardarbeidende franskmenn, kjent for sine miljøforkjempende tekster, som jeg for alvor fikk ørene opp for på Norwegian Wood i fjor da de utfordret, og lett vant over Mastodon live.
Den siste singelen «L´Enfant Sauvage» åpner knallhardt, fortsetter knallhardt, og avslutter knallhardt. En låt som nesten tok pusten fra meg, før entusiasmen tok over!
Watain:
- GLITRENDE skive fra ett av sveriges beste black metal band. «Lawless Darkness» har deg mer eller mindre i sin hule hånd fra det ende til slutt og er en av mine favorittalbum Bland rasende black metal med melodiske partier, og jeg er solgt – og mange med meg:
Purified in Blood
2012 blir definitivt året for gutta fra Hommersåk. Den nye skiva ”Flight of a dying sun” har gått seiersrunden i de fleste musikkredaksjoner og hos meg, for dette er herlig drivende saker. Jeg må innrømme at de tidligere utgivelsene fra PiB ikke har truffet meg helt, men karene lovet en endring i det nye albumet og den endringen som kom holder massevis for min del.
High on Fire:
- High on Fire har alt en bra metalskive skal ha;: Skitten, fuzzy og dønn ærlig doomish rock ´n roll. Vokalisten Matt Pike (tidligere gitarist i Sleep) gir deg skrubbsår kun med stemmen, bandet kjører på med lyd som treffer deg som en vegg av deilig støy og trommer som til envher anledning prøver å slå seg gjennom kroppen på deg. Spill høyt –dette er massive greier!.
Pentagram:
- Med Bobby Liebling er Pentagram blant av pioneerene innen Doom metal . Det er sjelden man kommer over et band med mer brokete fortid enn dette, og likte du dokumentaren om Lemmy, bør du sjekke ut Liebling & co. Jeg faller lett for gamle 70-talls rock/metalband fordi de var så banebrytende i det de gjorde. Dette var ny lyd for de fleste – og FOR en lyd og for en utrolig kul låt.
Blodhemn:
Utrolig nok ett enmannsband fra Fedje som i mai kom ut med debutplata ”Holmengraa”. Her trøkkes det på med aggressiv black metal/thrash som lett kan etterfølge nasjonale storheter som Satyricon, Taake, Darkthrone med flere.
Jeg føler meg trygg på at Blodhemn blir å finne på mange festivalplakater framover.
Konsortium:
- Våre maskekledde black metal venner fra Stavanger som i fjor slapp debutskiva ”Konsortium” fikk med god grunn strålende kritikker både i inn-og utland. Konsortium er vanskelig å plassere i en bestemt kategori, og uten å være innom alle kategoriene er det definitivt teknisk black/thrash metal, med noe avant-gard over seg. Jeg så de i maskinhallen på Tou tidligere i år og falt pladask. Jeg garanterer black metal av høy kvalitet, og ett band, som på grunn av maskene, har noe veldig sært over seg. Anbefales!
Coven:
- Rå okkult undergrunnsrock fra 60-tallet med Jinx Dawson i spissen. Bandet var tidlig åpen om sin interesse for satanisme, noe man lett finner i både tekst og symbolisme. Dawson startet og avsluttet hver konsert med the sign of the horns, og var den første som introduserte tegnet i rockekulturen, selv om Ronnie James Dio sikkert hadde vært uenig i akkurat det. Høy syrerock/okkultrock faktor rett fra 70-tallet som svinger som bare juling.
Red Fang:
- Kongene av øl og rock ´n roll, leverer rett fra levra stonerrock med høy fuzzfaktor . Bandet utstråler ett tonn av gi faen holding og en stor dose sjarm og massevis av glimt i øyet . Jeg ble tipset om bandet ved å sjekke de ut på YouTube, det bør du også gjøre. Har du ikke sett videoene til disse karene ennå, har du noe å glede deg til. Her snakker vi høy hår- og ølmagefaktor, tårn av øl og fet musikk.
Decapitated:
- Til høsten gjester de svenske ekstrem metallerne Meshuggah Folken. Bandet er velfortjent toppranket i sin sjanger. Et annet ikke så kjent band som tilhører mer eller mindre samme sjanger er polske Decapitated som i -96 ble startet av ett par ekstremt unge gutter i en alder fra 12 – 16 år og 2 år etter kom debutplata, det står det respekt av. Plata «Carnival is Forever» kom ut i fjor og er absolutt verd en lytt eller to.
