jun 14 2012
Feelgood-kongen
Enkelte av oss bruker kanskje unødvendig mye tid og krefter på å krangle om musikk. Hva som er bra, dårlig, rett eller feil eller hvem som egentlig var best av Beach Boys og Beatles eller Led Zeppelin og Deep Purple. Motsetningene kan være store, men etter min ringe erfaring er det én artist som alltid faller i smak uansett hva slags musikalske preferanser du ellers har: Tom Petty.
Du har sikkert opplevd å være på en fest der kampen om kontroll over stereoanlegget fører til avbrutte sanger og stadig kortere innslag fra hvert album. Eller vært på biltur uten å bli enige om musikk som faller i smak både i for- og baksetet. En samleplate med Tom Petty pleier alltid å løse problemet. Alle liker Petty og hjerteknuserne hans. Han er noe så sjeldent som en artist som både musikkpolitiet, musikkjournalistene og publikum kan enes om. Jeg har aldri funnet en god norsk oversettelse av uttrykket «feelgood», men for meg er det ikke mye annet som forklarer begrepet så godt som musikken til den blonde låtskriveren fra Gainesville, Florida.
Eksemplet som oppsummerer Pettys appell best, og som mange skribenter har brukt tidligere, er den herlige bilscenen med Tom Cruise i «Jerry Maguire» fra 1996. Filmen var regissert av Cameron Crowe, en mann som absolutt kan sin musikkhistorie, og i den nevnte scenen gjør Cruise det de fleste av oss gjør når vi hører på radio i bil: Han synger med. Cruise sliter med å få tak på teksten til Bitch av The Rolling Stones og skrur videre til Angel of the morning av Merrilee Rush & The Turnabouts. Den passer heller ikke til stemningen og Cruise søker videre til countryperlen She av Gram Parsons. Det er en fenomenal sang, men absolutt ikke en sang man setter på når man er i overstrømmende godt humør. Etter det siste kanalskiftet faller imidlertid alt på plass, og Cruise kan skråle med på refrenget til Free falling slik millioner av andre over hele verden har gjort i årevis. Vi tåler et lite gjensyn:
Petty har holdt det gående i godt over 30 år, og siden debutplaten med The Heartbreakers i 1976 har han og kompisene stått for en produksjon som ikke kan beskrives på andre måter enn bunnsolid. Musikalske trender og omveltninger har kommet og gått men Petty har holdt stand. I motsetning til de fleste andre som har holdt på så lenge kan han heller ikke se tilbake på store karrieremessige feilsteg heller. Har han egentlig gitt ut noen virkelig dårlige plater? Jeg kommer i hvert fall ikke på noen i farten. Selv har han beskrevet karrieren slik: «We don’t really make bad records, though some people might like some more than others. And we have never really done a bad show. So I think in a way maybe we’ve been taken for granted.» Det er ingen dum teori. Vi glemmer nok titt og ofte hvor bra han egentlig er og hvilken imponerende rekke med hits han faktisk har bak seg. Andre storheter, som Neil Young, Bruce Springsteen og Bob Dylan, har gitt ut flere plater som er så dårlige at fansen flokker tilbake til de gode platene deres. Det trenger vi aldri gjøre med Tom Petty.
Nice boys don’t play rock and roll
Vi har diskutert Pettys kvaliteter på Facebook og Twitter de siste dagene, og flere trekker fram gjennombruddsalbumet «Damn the torpedoes» fra 1979. Jeg falt litt for argumentasjonen til min kollega ved Sølvberget, Bjørn Kjetil Fredriksen: «Dersom Tom Petty er en skolebolle er Torpedos-plata det gule i midten. Altså en fin plass å starte, men samtidig litt juks.» Personlig har jeg nok sterkest forhold til «Wildflowers» fra 1994. Jeg digger de rå rockesangene (You wreck me, Honey Bee) og setter stor pris på de akustiske visene (tittelkuttet og To find a friend). Favorittsangen min fra albumet har likevel alltid vært den vemodige It’s good to be king. Produksjonen til Rick Rubin er også strålende og ga Petty en ny giv ettersom mange begynte å bli en smule mettet på Jeff Lynne-produksjonene Petty hadde så stor suksess med på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Misforstå meg riktig: Jeg synes både «Full moon fever» og «Into the great wide open» er glimrende plater, men etter de to platene og de to Travelling Wilburys-platene begynte vel de fleste å bli litt mettet på Jeff Lynne-lydene. Da jeg var yngre ble jeg først litt skuffet da jeg gravde meg bakover i platekatalogen hans. Det er kanskje ikke rart at vi som fikk den massive lydrevolusjonen fra «Nevermind» og grønsjen rett i ansiktet syntes de tidlige Petty-platene låt litt tamt. Det tok imidlertid ikke så veldig lang tid før kvaliteten på låtene fikk meg til å glemme den litt stusslige produksjonen.
Musikalsk har Petty tatt til seg mye av det beste fra den britiske popbølgen på 60-tallet (særlig The Byrds) og den amerikanske garasjerocken. Han lot seg selvsagt også inspirere av de store låtskriverne fra Dylan og videre utover i singer/songwriterbølgen på 70-tallet. Samtidig har han med jevnlige mellomrom vist at han har røtter i både blues og country. Samlet har han skapt sin egen sjanger. En sjanger min kamerat Arve i mangel på noe bedre rett og slett omtaler som «Tom Petty-rock.»
Stas å bli nevnt på Twitter av selveste @tompetty :)
Det var uansett ikke et spesielt album som fikk meg interessert i Petty. I likhet med mange andre som vokste opp på det utskjelte 80-tallet var det musikkvideoene som var inngangen til musikken hans. Hvem kan vel glemme den syrete videoen til Don’t come around here no more eller feelgood-videoene til Learning to fly og Free fallin’? Og det var vanskelig å unngå å bli eksponert for Johnny Depp i videoen til Into the great wide open. Petty var smart nok til å bruke MTVs storhetstid på en kreativ måte. Han vant mange nye fans uten å miste noen av de som hadde fulgt ham siden starten. At han og The Heartbreakers fungerte som backing band for Bob Dylan på en av turneene på 80-tallet og at han fikk bli med som yngstemann i Travelling Wilburys skadet selvsagt heller ikke kredibiliteten. De to platene med gamlegutta er for øvrig glimrende, og jeg anbefaler alle å skaffe seg gjenutgivelsen som kom på cd for noen år siden, særlig ettersom den medfølgende dokumentarfilmen er veldig god.
Vi som bor på denne siden av Atlanteren er muligens ikke klar over hvilken høy stjerne Petty egentlig har i hjemlandet. Selv om han først slo igjennom i England har han blitt et ikon og et symbol på alt vi liker med USA. Som det står i omtalen knyttet til Rock and roll hall of fame: «In a sense, Tom Petty and the Heartbreakers are America’s band. Durable, resourceful, hard-working, likeable and unpretentious, they rank among the most capable and classic rock bands of the last quarter century.» Greatest Hits-utgivelsen fra 1993 solgte ufattelige 7,4 millioner eksemplarer bare i USA…
#Musikktips: Jeg har samlet mine favoritter av Petty & the Heartbreakers på Spotify og Wimp. Basert på Europa-konsertene hittil har jeg også satt sammen en sannsynlig settliste til konserten på Norwegian Wood. Sugen på mer Tom Petty-rock? Sjekk ut Pete Droge og Chuck Prophet på Spotify.
Petty framstår som en usedvanlig likandes kar, samtidig som han har kjempet knallhardt for kontroll over sin egen musikk. Han gikk også i krig med sitt eget plateselskap da han mente de priset albumet «Hard Promises» for høyt. Petty vant kampen og ble selvsagt ikke mindre populær blant fansen. Rettferdighetsansen og temperamentet får vi et godt innblikk i i dokumentarfilmen “Runnin’ down a dream”. Historien om hvordan han i frustrasjon over miksingen av albumet «Southern Accents» slo med all kraft inn i en vegg og knuste det meste av beina i hånda er heftige greier. Før jeg så denne dokumentaren var jeg heller ikke klar over hvor tette bånd det var mellom Petty og hans band, og jeg hadde heller ingen anelse om at mannen bak de mange klassiske rockelåtene var en så eksentrisk bråkmaker. Det er en laaaang dokumentar. Rundt fire timer av livet ditt må du ofre, men tiden går fort i selskap med god musikk og gode historier. Intervjuer med stjerner som Dave Grohl, Stevie Nicks og Eddie Vedder bidrar til å sette Pettys karriere i perspektiv, og filmen nyter særlig godt av at medlemmene selv var flittige med videokameraene tidlig i karrieren.
Er Petty fortsatt relevant? Det spørsmålet vil sikkert enkelte musikkjournalister stille. Joda. «The last DJ» i 2002 var spennende, men kanskje mer på grunn av de krasse tekstene enn på grunn av sangene. “Highway Companion” i 2006, var en trivelig og folkpreget affære. Sistealbumet «MOJO» i 2010 var imidlertid en litt baktung nedtur. Fordelen med det albumet var imidlertid at Petty for alvor fant tilbake spillegleden og at han la ut på en lang turné i hjemlandet. Heldigvis lyttet han til bønnene fra den europeiske fansen også, og det er ikke få av oss som gleder oss som små barn til konserten i Norge.
Han sier det vel egentlig best selv i sangen «Have love will travel«:
«How ’bout a cheer for all those bad girls?
And all those boys that play that rock and roll?
They love it like you love Jesus,
It does the same thing to their souls»
Her er min absolutte Petty-favoritt, framført på den pågående turneen. Er det rart vi gleder oss?
jun 14, 2012 @ 23:24:27
Right on!