jun 9 2012
Ugh, eg har talt
I skrivende stund sitter jeg trygt plassert i selvvalgt eksil i hytta på Hidra (også kjent som Mørkets øy) i Vest-Agder. Her er det usedvanlig fredelig. Ingen jagerfly fra flyshowet på Sola herjer over himmelen. Ingen pesende menn i midtlivskrise har bommet på ruten til Nordsjørittet og forvillet seg ut hit. Her er det også totalt fritt for Tore Tang-kaukende rogalendinger (eller pissemaur som sørlendingene her nede kaller dem for). Det eneste som forstyrrer lyden av sangene til Svein Tang Wa fra cd-spilleren er noen småfugler som kvitrer ivrig, helt uvitende om begivenhetene som finner sted i nabofylket.
Dagen har i det hele tatt forløpt som en Tang Wa-sang. “Å det va ein mårning her med reggen og med blåsever. Kom eg ner i stuå mi. Klokkå va blitt kvart øve ni. Då satt eg kaffikjelen på. Hadde lyst på kaffi då. Kaffi gjorde jammen bra. Kaffi synst eg eg må ha,” synger Svein. Ah.
“På kjykkenet vokse oppvasken – eg sko nok ha vokst med oppgaven” synger Svein. Det stemmer greit med situasjonen her på hytta også. “For det e sådden mårning her med reggen og med blåsever” . Det stemmer også. Jeg har imidlertid fyr i peisen, og snart skal jeg kjøre til Flekkefjord og hente kjæresten min. “Mad på sengå ska hu få,” synger Svein, og jeg tenker at det skal kjæresten jammen få i morgen tidlig.
Utover det har jeg jeg ingen videre ambisjoner for helgen. Jeg har vurdert å følge Tang Was forslag om å for eksempel “ta grasklypparen å flytt’an te sides”. Dersom det slutter å regne går jeg kanskje til innkjøp av en ny grill her nede. For som Svein påpeker: “den beste naturopplevelsen får du på grill. Den friskaste loftå du kan pusta inn, e den så du finne i seltersen”.
De av dere som ikke er fra Stavanger-regionen aner sannsynligvis ikke hva i alle dager det er jeg skriver om nå. Svein Tang Wa? Hvem er det? Svaret er at han er den beste ordkunstneren og visesangeren du aldri har hørt om. For å si det med ordene til Jan Inge Reilstad: Svein Tang Wa er uendelig original.
For folk utenfor Stavanger-regionen må i det hele tatt landsdelen jeg bor i framstå som et usedvanlig merkelig sted. Avisene i hovedstaden og rikskringkastingen har det siste året merket seg enkelte særegenheter, som oljerikdom, fulle ungdommer, ekstreme boligpriser, kulturfraflytting, store lønnsforskjeller og et middelmådig fotballag. De siste ukene har de også klødd seg i hodet over at et helt ukjent tidligere danseband selger 25000 billetter til en konsert på Viking stadion. De har også merket seg at en del av oss ikke har delt den ekstreme begeistringen for den nevnte konserten. Som Svein sier: «Dårr e adle slags folk«.
Stavanger møter seg selv i døren med jevne mellomrom. Å slippe så mye ekstrem rikdom løs på en by som fortsatt ikke har rukket å finne seg selv i konkurranse med storebror Bergen er kanskje ikke så sunt. Ingen andre byer i Norge har vel så ekstreme motsetninger i seg som Stavanger. Her har vi et av landets beste teatre. Vi har et symfoniorkester av europeisk klasse. Vi har landets beste litteraturfestival. Vi har et drivende musikkliv med flere av landets stiligste band, noe forrige helgs fantastiske Musikkfest beviste. Samtidig har vi et uferdig universitet og en studentmasse som ikke tilfører byen noe impulser. Vi har også en slitsom trubadurtradisjon som gjør at du knapt kan bevege deg ti meter i sentrum uten å høre lyden av «Tore Tang» eller «Proud Mary«.
Stavanger har veldig lyst å være litt større enn den er. Men når noen våger å kritisere byen så stikker skremmende mange hodet i sanden eller gjemmer seg bak den elskede kosen de finner på folkefestene eller blant trubadurene. Å pirke i det stavangerske selvbildet er ikke spesielt populært. På tross av at vi som nevnt har landets beste festival om litteratur og ytringsfrihet er ikke takhøyden spesielt stor. Noe av det verste man kan gjøre er å stille spørsmål ved den voldsomme folkefestkulturen. Oppstyret etter at den nevnte mimrekonserten på stadion var jo et tydelig tegn på det.
Bygdedyret i Stavanger ble vekket til liv på en måte vi aldri har sett maken til. «Ka faen e det de der jævla snobbane feile?» «Korfor ska me ikkje få lov å kosa oss?» «E det så gale å synga med på Tore Tang?» – Det var bare noen av de mange saklige tilbakemeldingene vi fikk. Jeg kunne også nevnt innholdet i de anonyme telefonoppringningene, de hatske tekstmeldingene eller utskjellingene på byen, men det lar jeg ligge. Kritikken vår vekket som nevnt bygdedyret i storbyen Stavanger. Vi vekket opp «eg ska faen meg visa den jævla eliten, eg – åtte billetter, takk»-gjengen. Og de viste seg å være mange nok til å selge ut Viking stadion.
For en KISS-fan som meg er det selvsagt litt spesielt å bli plassert blant kultureliten og bli stemplet som snobb. Jeg trøster meg med at det er mindre enn et år siden jeg ble skjelt ut av store deler av landets kulturelite etter å ha bidratt til å endre tippenøkkelen. Verden er rar. Når det står på som verst så er det fint å ty til Svein Tang Wa: «Ka om eg tog meg i nakken og lyfta meg opp itte den? Heilt opp te toppen av bakken. Då fekk eg utsikt igjen«. Litt mer utsikt hadde nok de fleste i Stavanger-regionen hatt godt av. Litt mer utsikt hadde kanskje gjort at flere unngikk å la seg lokke enda lenger inn i det Svein Tang Wa kaller «livsløgnslykkeberuselsen.» Det har dessverre blitt sånn at man nesten ikke kan si noe som helst kritisk om noe som helst i Stavanger uten å bli beskyldt for å være en sutrende snobb fra kultureliten.
Kulturambisjonene til Aftenbladets redaktør imponerer ikke...
Folk i Stavanger er også ofte gretne over at folk utenfor regionen ikke er like interessert i alt det spennende som skjer her som det vi selv er. Mindreverdighetskompleksene overfor Bergen og Oslo er store. At noen av oss som faktisk bor i regionen kritiserte mimrekvelden var ikke populært, men det som virkelig fikk bygdedyret til å tenne var at kunnskapsrike mennesker i de to nevnte byene våget å kritisere Stavangers musikalske storsatsning. Da blusset alt det verste med den lille storbyen Stavanger opp i fullt monn. Den lokale pressen dyrket selvsagt dette for alt det er verdt. Som tidligere journalist vet jeg selvsagt at ingenting selger bedre enn den klassiske «de mot oss»-vinklingen. Stavanger Aftenblads ferske redaktør Lars Helle tok dette ut i det ekstreme da han på lederplass omtalte mimrekvelden på stadion for en «genistrek» og la fram sine ambisjoner for kulturlivet i Stavanger på følgende vis: «For det vi helst vil er å ha noen felles arenaer der vi kan ha det kjekt, treffe naboer og la oss begeistre. Da duger Morten Abel bedre enn Bruce Springsteen.»
Den voldsomme selvdyrkelsen vi har sett det siste halve året, og i lokalavisene de siste ukene, synes jeg imidlertid ikke er spesielt trivelig. Ikke tror jeg den er spesielt sunn heller.
Vi har imidlertid svært mye å være stolte av her i regionen også, og nå som en del har øynene rettet mot det som skjer på stadion benytter jeg anledningen til å slå et slag for nevnte Tang Wa. Mange av de mest originale og spennende artistene og låtskriverne som finnes her til lands får som kjent aldri den oppmerksomheten de fortjener. At Svein Tang Was mesterlige album «Hørr Gjøken» ikke nådde ut til et stort publikum er en skandale. I mine øyne er dette et av tidenes beste norske album og på tross av en sjelden sekser i en av hovedstadsavisene fikk platen aldri det publikummet den burde fått da den kom i 1998. Sangene hans får deg til å le, humre, gråte, flire og tenke. Det er ordkunst av et kaliber som få andre norske tekstforfattere er i nærheten av.
#Musikk- og lesetips: Albumet «Hørr Gjøken» finnes dessverre ikke på Spotify eller Wimp, men noen sanger finnes på MySpace. Enkelte andre plater finnes på Spotify. Den kan selvsagt også lånes på gode musikkbibliotek. Les og nevnte Jan Inge Reilstads glimrende essay om Tang Wa.
Det er så mye gull på dette albumet at det er vanskelig å trekke fram enkeltspor. Perlene og livsvisdommen kommer på rekke og rad, og det er så mange glitrende tekstlinjer her at de kunne vært gitt ut som en egen liten filosofibok. Den aller vakreste og mest rørende sangen er utvilsomt «Morer«. Den gir meg alltid tårer i øynene.
For noen år siden foreslo jeg at Stavanger burde flyttet Kielland-statuen til et annet sted i byen og sette Tang Wa på sokkel i forfatterens sted. Det er et forslag jeg står fast ved. Til tross for at flertallet i byen helst ser ut til å ville bytte ut Kielland med Tore Tang…
