jun 9 2012
Hold hjertet ditt ungt
“If you start a band with me, I’ll get us signed and on the road within a year.» Den setningen brukte den 22 år gamle Brandi Carlile til å lokke med seg tvillingene Phil og Tim Hanseroth i bandet sitt da hun startet karrieren. Det gikk enda bedre enn hun hadde forutsett, og sammen med de nevnte tvillingene har hun skrevet sanger, spilt dem inn og begeistret konsertpublikumet med dem i snart ti år.
Den nå 31 år gamle Carlile har rukket å gi ut fem plater, og fikk et lite gjennombrudd med andrealbumet «The Story.» Tittelkuttet fra den platen ble brukt i tv-serien Grey’s Anatomy, og jeg er en av svært mange som har hygget meg med musikken hennes. Hun har altså mange finfine utgivelser bak seg, men på årets utgivelse, «Bear Creek,» stemmer det aller meste.
Ingen kan vel beskylde henne for å gå nye veier musikalsk, men denne platen minner oss om hvorfor vi liker alle de ulike stilartene hun er innom. Det veksler fra søte folkviser, via små countryperler til bredbeint americana av typen som Sheryl Crow dessverre sluttet å lage for mange år siden. Jeg ladet iphonen med albumet før jeg reiste på hytta denne helgen, og et mer perfekt kjørealbum er det lenge siden jeg har funnet. Platen har et stort nok countryhjerte til at countryfansen kommer til å elske det, men det har også såpass mange overstrømmende popsanger at nedslagsfeltet bør vært gedigent.
- I would never write commercially or dress commercially or behave in any way that would inspire mainstream success, skriver hun selv om sangene sine på nettsiden sin.
Det sier de vel strengt tatt de fleste seriøse musikere, men en av fordelene med Carlile er at hun ikke høres ut som hun prøver for hardt. Hun har en sterk stemme som hun heldigvis ikke overdriver bruken av. Hun drar på når det trengs og tar det med ro når sangene krever det.
Den uimotståelige Raise hell lever virkelig opp til tittelen. Heftige togrytmer og et gitararbeid det gnistrer av. Småtriste What did I ever come here for er lekker og Heart’s content er så vemodig vakker at den høres ut som et bestillingsverk for jenter med hjertesorg over hele verden. In The morrow er krydret med smakfull banjoplukking (ja, det er faktisk mulig) og et skamløst allsangvennlig refreng. De tre refrengakkordene er brukt i millioner av sanger, men Carlie og bandet greier likevel å få det til å høres friskt og nytt ut. På Just kids bryter hun ut av americanalandskapet og beveger seg inn i det samme lydbildet som Kathleen Edwards lot seg omslutte av tidligere i år. Carlile gjør det imidlertid enda bedre enn Edwards, og sangen vitner om at det kan komme mer eksperimentelle plater fra henne i framtiden.
Høydepunktet er imidlertid den magiske I’ll still be there. Der briljerer hun virkelig med stemmebruk og melodiføring. Det som i utgangspunktet kunne blitt en ganske ordinær sang løftes til vanvittige høyder av Carliles vanvittige tilstedeværelse. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den sangen kommer til å bli en favoritt både blant konsertpublikum og radiostasjoner. Det er et perfekt stykke americana. Jeg greier ikke helt å sette ord hva det er som skjer, men noe med melodien og ordene i versene treffer meg rett i hjertet. Mot slutten av sangen gjentar hun «It breaks my heart, it breaks my heart,It breaks my heart, it breaks my heart» og roer det ned med den nydelig linjen «but now you know that the broken binds are an open door.» Så slipper hun ut hele følelsesregisteret og spenner stemme til bristepunktet når hun erklærer at :
«And if it all disappears
I promise you I will be there»
Gåsehud.
«I can talk about making records all day long, but what really drives me is what I’ve been doing on the road all this time. When we play these songs for you, what’s going to happen between you and us? That’s what matters most to me,» sier hun. Det har jeg ingen problemer med å tro på, og jeg skulle gitt mye for å se henne live. Inntil en anledning byr seg klarer jeg meg fint med «Bear Creek.» Jeg har blitt veldig glad i denne platen på kort tid. Slipper du den inn i livet ditt får sommeren din et perfekt lydspor.
Dersom man skal være så pretensiøs at man leter etter et overordnet tema på albumet så handler det vel om å bli eldre. På «Keep your heart young» gjennomgår hun på fornøyelig vis alt som har gjort henne til den hun er i dag. «Don’t go growing old before your time has come«, synger hun. En påminnelse de fleste av oss ikke har vondt av. På åpningssporet «Hard way home» synger hun «I don’t know what I’ll be when I grow up.»
Så lenge hun gir ut plater som dette håper jeg hun aldri blir voksen.
