mai 28 2012

Når enden er god

Når den britiske musikkpressen setter hypemaskineriet sitt i høygir er det ofte smart å være litegranne skeptisk. Når det gjelder det eksperimentelle engelske bandet Sweet Billy Pilgrim kan all skepsis trygt legges til side. Tredjealbumet «Crown and treaty» er nemlig så bra som alle sier. Nei, når jeg tenker etter er det faktisk enda litt bedre.

Da jeg for en måneds tid siden la ut på kjøretur til en øving på Hommersåk, en rundt 45 minutters kjøretur hjemmefra, rotet jeg til rekkefølgen på platen jeg hadde tenkt å spille. Dermed ble det siste sporet på Sweet Billy Pilgrims album den første sangen jeg hørte via den gamle svarte ipoden min. Det ble også den eneste. Jeg ble nemlig så satt ut av den over åtte minutter lange Blue Sky Falls at jeg spilte den om og om igjen. Selv om øvingen i utkanten av Sandnes som vanlig var trivelig må jeg innrømme at jeg gledet meg til kjøreturen hjem. Jeg rakk ytterligere fire-fem gjennomspillinger på hjemturen og da jeg kom hjem ble min samboer møtt med klassikeren «dette MÅ du høre!» Hun ble like begeistret som meg.

Den nevnte sangen starter med litt forsiktig cymbaldasking og en vakker gitarmelodi. Når stemmene til Tim Elsenburg og Jana Carpenter smyger seg inn forsvinner den elektriske gitaren til fordel for en banjo på en måte som bør få alle banjoskeptikere til å revurdere sin holdning til instrumentet. Sangen vokser seg stadig større i instrumentering og intensitet, og når du etter seks minutter tror at den ikke har mer å by på løftes den til nye høyder med et av de mest velplasserte gitarstikkene jeg har hørt på mange år. «Oh my god» er en frase som går igjen i teksten, og den frasen oppsummerer i grunnen følelsen man sitter igjen med etter endt gjennomspilling. Det er noe av det vakreste jeg har hørt i år.

Hans Egil har helt rett.

Resten av platen er også spekket med fascinerende godsaker. Det spenner fra det intenst intime til det storslagne. I tillegg til den majestetiske avslutningen er jeg også svært begeistret for den allsangvennlige Joyful Reunion og den soulsexy Kracklite. Å finne noe som ligner er ikke helt enkelt. Til tider minner det litt om det Elbow bedriver, og er du i likhet med meg begeistret for amerikanske The National finner du garantert noe du liker hos Sweet Billy Pilgrim.

Det er i det hele tatt ganske fascinerende å tenke på at det meste av dette er innspilt i låtskriver Elsenburgs hageskur. Den legendariske prog-trommeslageren Bill Bruford kommenterte revolusjonen i innspillingsteknologi slik i sin fortreffelige selvbiografi: The technology has benefits (everyone can make a record) which immediately leads to drawbacks (everyone does make a record). Elsenberg ser selv klare fordeler med denne tilnærmingen:
- When you consider 25 years ago, what I’m doing in my living room would have cost probably millions in terms of the equipment. And its great that it democratizes everything, but at the same time it means if you’re looking for something good, there’s a lot more stuff to wade through to get to it, sier han i et intervju med Musicroom.com.
I det samme intervjuet tyr han også til en av klisjeene som musikkpolitiet verden harselerer mest med: «Den musikalske reisen».
- I still like the idea of an album being a journey – that the songs are ordered in a way that it drags you through with it. Even though if, in the end, people only download want they want, and listen to it on random, for people who like the whole journey of the album, we spent a lot of time trying lots of different sequences to see what worked, sier han.

I disse streaming- og spillelistetider er det selvsagt dristig å spare den beste sangen helt til slutt på en plate. Lytternes tålmodighet er neppe den samme i dag som den var før de digitale formatene overtok for cd-platene. I år er det imidlertid ikke bare Sweet Billy Pilgrim som har spart det aller beste til slutt. Popgeniet Rufus Wainwright har gjort det samme på sitt glitrende album av året; «Out of the game.» Platen er fullt på høyde med hans forrige mesterverk, «Release the stars.»

Å spille inn  plater i hageskur eller soverom er ikke en taktikk som appellerer til den til tider stormannsgale Wainwright. «Less is more» er ikke akkurat et begrep som kjennetegner produksjonen hans. Denne gangen har han latt seg produsere av Mark Ronson uten at resultatet har blitt fullt så ekstatisk dansbart som han varslet i flere intervjuer på forhånd. Platen er derimot enda et bevis på at Wainwright er en av vår tids største popkomponister. Bare hør på det elleville 70-tallsarrangementet på Rashida eller det deilige tittelkuttet.

#Musikktips: Sjekk mine favoritter fra Rufus Wainwright i Spotify eller Wimp. Les også min hyllest til Wainwright her.

De tre stillferdige sangene som avslutter albumet – Sometimes you need, Song of you og Candles - er imidlertid de aller beste. Det er den vakreste avrundingen jeg har hørt siden R.E.M. ga oss Man on the moon, Nightswimming og Find the river på «Automatic for the people.

Den aller vakreste har han spart helt til slutt:

By Øyvind Berekvam • Nye og gamle plater • 3 • Tags: Automatic for the people, Blue Sky Falls, Candles, Crown and Treaty, Out of the game, R.E.M., Rufus Wainwright, Spotify, streamingtjeneste, Sweet Billy Pilgrim, Wimp