mai 21 2012

Historiens mest undervurderte band

Livet med The Beatles er en evigvarende berg og dalbane. Sangene deres går inn og ut av bevisstheten uten at man egentlig har kontroll over det.  Musikken til The Beatles er en del av vårt felles DNA. Derfor er det vanskelig å forholde seg til det de fantastiske fire gjorde på samme måte som man forholder seg til andre artister. Jeg er pinlig klar over at ufattelig mange har formulert mye fornuftig om The Beatles på en langt bedre måte enn det jeg noen gang vil være i stand til. Men for de som orker drister jeg meg til en aldri så liten beskrivelse av hva som er mitt The Beatles.

Her om dagen bladde jeg i Q Magazine, og temaet for mai-utgaven var «The real best of«, også omtalt som «Heated debate special«. Å ramse opp best of-lister i ymse varianter er som kjent noe vi musikknerder (med enkelte unntak) elsker mer enn det meste annet. Hver gang noen drister seg til å lage en rangert liste over hva som helst fra musikkhistorien ender det med lange debatter. I det nevnte magasinet var The Beatles et av temaene. Bandet ble som seg hør og bør omtalt som «the most underrated pop group in history«.

Artikkelforfatter Rob Fitzpatrick skrev blant annet at «they’re the only group in the history of pop music that are actually better than everyone says they are«, og fulgte opp med å hevde at «these recordings have been pored over for six decades, yet the magical mystery of why no one has made better ones remain«. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Da jeg, i god sosial medieånd, tok et iphonebilde av denne artikkelen og postet den i Facebooks beste gruppe; #Musikktips fikk jeg imidlertid mer motstand enn ventet.

Seks personer klikket «liker» på dette. Fy skam.

Musikknerden Ingve Aalbu er en irriterende mann. Ikke bare hevder han hardnakket at det finnes opptil flere band med navn som starter på «B» som er bedre enn The Beatles. Det mest irriterende er imidlertid at han formulerer denne kirkebanningen på en så fordømt god måte. De som måtte være interessert i å lese igjennom brannfaklene fra Mekkagubben kan sjekke ut hele tråden på Facebook her. At han er en bedre ordsmed enn meg betyr heldigvis ikke at han har rett.

Nevnte Fitzpatrick oppsummerte sitt syn på de fantastiske fire på denne måten:
«The Beatles created the world we live in«. Og selv om Aalbu og andre sikkert vil beskylde meg for å «sementere sannheter som egentlig ikke er noe mer enn toppen halvsannheter» er det likevel svært mye sant i utsagnet fra Fitzpatrick. The Beatles er mye, mye mer enn bare musikk.

Mitt forhold til The Beatles har variert fra total likegyldighet til ekstatisk begeistring gjennom store deler av livet. For noen år siden (nærmere bestemt rett etter at jeg fylte 30 – 30årskrise?) begynte jeg for alvor å gjenoppdage storheten i det de fire gjorde. Jeg pløyde på ny gjennom hele dvd-pakken “The Beatles Anthology“, leste alt jeg fant av biografier, så alle filmene og dokumentarene, men reiste framfor alt for første gang til Liverpool. Med nyervervet nerdestoff i blodet sto jeg nesten med tårer i øynene utenfor stedet der den originale inngangen til The Cavern var i Matthew Street, og jeg gikk bananas i souvernirbutikken i Beatles-museet. Sangene jeg hadde hørt så ufattelig mange ganger fikk nytt liv i hodet mitt. Det var som om alle sanseinntrykkene Harrison, McCartney, Lennon og Starr hadde gitt meg på plate plutselig ble skutt inn i sentralnervesystemet helt på nytt. Da jeg vendte tilbake til Liverpool noen år etterpå fikk jeg også den store gleden av å spille trommer i selveste The Cavern, noe som selvsagt ikke gjorde nerdefaktoren mindre.

The Beatles er å sitte klistret til stereoanlegget som tiåring sammen med min fetter Eirik og digge «Dizzy Miss Lizzy» fra liveplaten som ble gitt ut det året jeg ble født. The Beatles er overentusiastiske musikklærere som spilte «Yesterday» og »Ob-La-Di, Ob-La-Da» for fordomsfrie barneører. The Beatles er ungdomsforelskelsen som var tonesatt av McCartneys «Here, there and everywhere». The Beatles er å øve iherdig på trommer i øvingslokalet på Randaberg for å mestre taktskiftene i «She said she said«. The Beatles er å sitte i mange dager med gitaren i fanget for å lære seg fingerspillet på «Blackbird«.  The Beatles er å oppleve hvordan det glimter til i øynene på folk når de hører «I want you (She’s so heavy)»  for aller første gang og utbryter «Hæ? Er dette Beatles?!» The Beatles er å komme hjem fra Liverpool med kofferten full av kjøleskapsmagneter, kaffekopper, t-skjorter og vekkerklokker med Beatles-logo. The Beatles er å tenke over hvor ufattelig trist det var at de ble uvenner og sluttet å spille sammen mens man hører på den avsluttende medleyen på «Abbey Road».

Lykken er å spille trommer på The Cavern :)

Jeg skal gi Aalbu rett på et par ting. Noen ytterst få band hadde noen sanger som kunne måle seg med The Beatles. Han drar ofte fram Small Faces, og jeg ville også nevnt Kinks og The Who. Ingen av disse hadde imidlertid den samme popkulturelle betydningen, og strengt tatt må nok til og med Aalbu innrømme at ingen av de nevnte har en albumkatalog som kan matche den guttene fra Liverpool leverte på bare åtte år som plateartister. Med to av rockens to beste vokalister og låtskrivere i samme band og med en knallhard musikalsk læringskurve i Hamburg sto The Beatles langt bedre rustet til verdensherredømme enn de samtidige kollegene sine i England. Ingen andre hadde fri tilgang til de beste studioene og total frihet til å eksperimentere og utvikle seg. The Beatles bedrev kollektiv musikalsk oppdragelse på en hel verden. En hel verden fulgte dem fra de første ustødige plateinnspillingene (som for øvrig er langt bedre enn Aalbu og andre vil ha det til), gjennom alle faser i utviklingen og fram til oppløsningen. The Beatles skapte ikke bare fantastiske plater – de skapte også det meste av den moderne popkulturen mens de holdt på.

Litt av problemet er vel at alle TROR de kan/vet/har hørt alt av/om The Beatles. Og det er litt av grunnen til at jeg kommer til å fortsette å mase om dem. For alle har faktisk ikke oppdaget «Sun King», «Rain», «Because», «She Said She Said», «And your bird can sing», «I want you (she’s so heavy», «Happiness is a warm gun» bare for å nevne et knippe oversette gullkorn. Etter de siste ukenes heftige Beatles-debatt på den nevnte Facebook-gruppen bestemte jeg meg for å begynne på nytt. Jeg lastet alle platene inn på iphone, iPad og ipod, lånte hele den massive mono-boksen på Stavangers glimrende musikkbibliotek og har spilt lite annet. Jeg hadde nemlig en aldri så liten mistanke om at The Beatles faktisk var enda litt bedre enn hva jeg allerede trodde.

Og det hadde jeg rett i.

Som Rolling Stone Magazine skrev: «The impact of the Beatles — not only on rock & roll but on all of Western culture — is simply incalculable. As musicians, the Beatles proved that rock & roll could embrace a limitless variety of harmonies, structures, and sounds; virtually every rock experiment has some precedent on Beatles records». 


Nedenfor følger min gjennomgang av bandets utgivelser. Platene finnes som kjent ikke på streamingtjenester som Spotify og Wimp, av den enkle grunn at de fremdeles selger usedvanlig godt i en platebransje som har sett bedre tider. Du kan imidlertid lete fram de gamle vinylplatene, børste støvet av cd-ene, besøke ditt lokale musikkbibliotek eller kjøpe musikken på iTunes.

Jeg har tatt utgangspunkt i den opplistingen min tidligere kollega Tormod Eikill og jeg gjorde i Aftenbladets Pluss-magasin for noen år siden. Ettersom jeg her på bloggen ikke har plassbegrensninger har jeg spedd på med mange flere betraktninger og flere plater.

God fornøyelse!

Please Please Me

Utgitt 22. mars 1963.

The Beatles brøt grenser med å debutere med et album der åtte av de 14 sangene var egne komposisjoner. Vi kan nok takke/legge skylden på Lennon & McCartney for at ytterst få artister tas på alvor dersom de ikke skriver sitt eget materiale.

Det starter friskt med energiske «I Saw Her Standing There», og en hel verden lurer fortsatt på hva «you know what I mean» betyr.

Det popoverstrømmende tittelkuttet «Please Please Me» og Lennons strupevrengende versjon av «Twist & Shout» er også nøkkelspor på en oppsiktsvekkende debut. Jeg er også svak for Ringos versjon av «Boys» og svisken «Misery»

With the Beatles

Utgitt 22. november 1963.

Bare fire måneder etter debutplata ble innspilt,var The Beatles til- bake i studio. Sju av sangene er skrevet av Lennon/McCartney, og med «Don’t Bother Me» debuterte George Harrison som låtskriver (uten at det var noe varsel om de flotte sangene som ville komme senere). McCartneys «All my loving» er kanskje spilt i hjel, men du verden for en søt popsang den faktisk er.

Bandet viste rockemuskler på «It won’t be long» (jeg elsker «yeah»-skrikingen) og «Roll over Beethoven«, men hedret også sin soulinspirasjon i en fortreffelig versjon av Smokey Robinsons «You really got a hold on me«. Ringo fikk synge «I wanna be your man», men for en sjelden gangs skyld må jeg innrømme at The Rolling Stones faktisk gjorde noe bedre enn The Beatles.

A Hard Day’s Night

Utgitt 10. juli 1964.

Platen er den første der Lennon/McCartneystår for samtlige komposisjoner, og låtene overgår coverversjonene fra de tidligere platene. Tittelkuttet er legendarisk, og spor som «And I love her», «Can’t buy me love» og «Things we said today» vitner om at McCartney for alvor begynner å finne seg selv som låtskriver.

Harrisons elektriske 12-strenger skinner flere steder på platen, og akkorden som åpner albumet fikk gitarister verden over til å klø seg i hodet.

Det første virkelig klassiske Beatles-albumet.

Beatles for Sale

Utgitt 4. desember 1964.

Tempoet var vanvittig og hardkjøret gjorde sitt til at det fjerde albumet måtte fylles ut med coverversjoner. Seks av de 14 sangene er coverversjoner. Når coverversjoner gjøres så intenst som i Lennons angrep på «Rock and roll music» takler vi det selvsagt ganske fint, men på flere av sporene kan vi høre hvor slitne gjengen er. Blant originalene skinner «Eight days a week» og «I’ll follow the sun» sterkest.

Alvoret startet og tekstene begynte så smått å ta en mer introspektiv vei, noe «I’m a Loser» er et eksempel på.

Help!

Utgitt 6. august 1965.

Ny film. Ny plate. Tittelkuttet og «Ticket to Ride» er blant høydepunktene. Sistnevnte låt viser ikke minst at alle de som mener Ringo var en middelmådig trommeslager ikke vet hva de snakker om.

McCartney sørget for å gjøre bandet enda mer spiselige for foreldregenerasjonen med «Yesterday» (og ja: Det er en fantatisk låt). Jeg må også innrømme at jeg er særdeles svak for koringen på «The Night Before«. Macca og Lennon høres også ut til å ha en liten intern konkurranse gående på kjærlighetsvise-fronten ettersom de presenterer henholdsvis «I’ve just seen a face» og «It’s only love«. Begge er nydelige.

«You’ve Got to Hide Your Love Away» er et av eksemplene på at spesielt Lennon begynte å låne øre til Bob Dylan. De avslutter med coverlåten «Dizzy Miss Lizzy», og jeg innrømmer gjerne at det var en av mine absolutte favoritter i barndommen. For et riff…

Rubber Soul

Utgitt 3. desember 1965.

Albumet der The Beatles ble voksne. «Drive My Car» setter en vanvittig standard for det som kanskje er det beste rene popalbumet de laget. 14 sanger. Minst ti av dem er absolutte klassikere.

«Nowhere Man» er ikke bare en av de bedre Lennon-tekstene – den er også et glimrende eksempel på harmoniene de tre guttene i front slengte ut uten videre anstrengelser. The Byrds rappet både 12-strengerlyden til Harrison og harmoniene, men originalene er selvsagt best.

Jeg kjenner musikere som har kjøpt alle utgivelsene til The Beatles, ikke fordi de hadde så lyst å høre på platene, men fordi de “følte liksom at de måtte“. Det forundrer meg en smule, men kan nok delvis forklares med indoktrinering på barne- og ungdomsskole. Stakkars McCartney hadde neppe sett for seg at “Michelle” skulle bli brukt til å lære drittunger på Sandnes de første franskglosene. Men hør sangen på ny i dag. Skru bort alle minner om svette klasserom. Så kan jeg garantere at du får enda litt mer respekt for popgeniet McCartney.

Og har vi noensinne sett et stiligere platecover?

Revolver

Utgitt 5. august 1966.

Beatles har sagt farvel til konsertene og får dermed tid og frihet til å leke mer i studio. Dette er sannsynligvis den Beatles-platen jeg har hørt aller mest på gjennom livet, og med unntak av grusomme “Yellow Submarine” er det bare gull her.

Harrison sparker i gang med deilige «Taxman» (med McCartney på fantastisk leadgitar) og deretter spriker det kreativt i alle retninger. Lennon begynner å slippe taket i bandet og McCartney er langt på vei blitt den mest produktive, noe som vises i perfekte popsnutter som «For no one» og «Here, there and everywhere«. Når det er sagt står Lennon for et av de store høydepunktene i den tragisk oversette «And your bird can sing«.

«Tomorrow never knows» står igjen som sangen som la grunnlaget for den psykedeliske rocken som skulle prege de neste årene. Og bare for å legge myten om at det var Lennon som var den eksperimentelle i The Beatles død en gang for alle: Lydeffektene på “Tomorrow never knows” var i all hovedsak McCartneys verk. Lennon var svært så skeptisk til eksperimenteringen og en av hans mest minneverdige uttalelser er “Avant-garde is French for bullshit“. Den uttalelsen kom for øvrig fra mannen som sto bak det mest åndsvake som har funnet veien til en Beatles-plate, nemlig «Revolution #9«.

Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band

Utgitt 1. juni 1967

Psykedeliaen dominerer motebildet og The Beatles leverer albumet som kritikere i ettertid har holdt fram som deres aller beste. Jeg aner ikke hvor mange kåringer over tidenes beste album denne platen har toppet, men det er ikke få.

Albumet gjorde selvsagt et stort inntrykk i samtiden, men albumet er større som fenomen og inspirasjonskilde enn det summen av enkeltlåter skulle tilsi. For med unntak av mesterverket «A Day in the Life»; hvor mange bra låter er det egentlig her? Og med unntak av McCartney var medlemmene svært lite begeistret for prosessen som ledet fram til platen. Platen lider selvsagt av at to av de beste sangene fra perioden, «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane» ble gitt ut på single i forkant av albumet.

Oppskrytt? Absolutt.

Magical Mystery Tour

27. november 1967.

I England ble dette opprinnelig utgitt som en dobbel EP, men det er den amerikanske albumversjonen som har fått plassen i kronologien. Det betyr at flere av de store singlene er med (blant annet to av de som burde vært med på den foregående platen…).

Det er vanskelig å si noe vondt om en liste med klassiske låter som «Your mother should know», «I am the Walrus», «Hello Goodbye» og «All you need is love».

Filmen er imidlertid komplett uforståelig og fikk fortjent tyn fra både publikum og kritikere.

The Beatles

Utgitt 22. november 1968.

Bedre kjent som «White album». De fleste er vel enige med George Martin i at dette burde vært et enkeltalbum. Ingen er imidlertid enige om hvilke sanger som burde vært kuttet ut…

The Beatles nektet uansett å la seg begrense, noe som resulterte i et album som spriker i alle retninger. Inneholder flere av bandets mest elskede låter («While My Guitar Gently Weeps,» «Helter Skelter» og «Revolution») samt noen av de beste mindre kjente låtene («Happiness is a warm gun«, «Yer Blues» og «Sexy Sadie.») Mangelen på redigering førte imidlertid også til at fansen måtte lide seg igjennom «Revolution #9,» merkverdige «Piggies» og håpløse «Wild Honey Pie».

Dette var platen som var min inngang til voksenlivet med The Beatles. Vi begynte å grave oss ned i “White Album” på Randaberg i ungdomstiden. Vi ble aldri det samme etterpå.

Yellow Submarine

Utgitt 13. januar 1969.

Her måtte fansen nøye seg med én albumside med Beatles-låter, der to av sangene var gitt ut tidligere. Side to er viet filmmusikken George Martin laget til tegnefilmen «Yellow Submarine». «Hey Bulldog» trekker opp, men platen er fortjent ansett som den svakeste platen The Beatles ga ut.

Abbey Road

Utgitt 26. september 1969.

Selv om bandet i liten grad fungerte som en enhet, anses den som en av de sterkeste platene de ga ut. George Harrison skinner som låtskriver på «Something» og «Here Comes the Sun«, mens Lennon var på vei inn i heroin-tåka. Lennon glimtet imidlertid til med både det råeste Beatles noensinne festet til bånd: «I want you (She’s so heavy)» og det vakreste: «Because«. Dersom jeg blir tvunget til å velge én favorittlåt av The Beatles faller jeg nok ned på sistnevnte.

McCartney var ansvarlig for å sy sammen den majestetiske medleyen som dominerer side to, og når man vet at «The End» virkelig var slutten for The Beatles som skapende kraft, framstår «Abbey Road» som en verdig avslutning på en fantastisk karriere.

Jeg har spilt den medleyen i sin helhet for mange. De fleste sitter igjen med tårer i øynene.

Let it be

Utgitt 8. mai 1970

Denne platen skulle egentlig vært utgitt under navnet «Get Back», før «Abbey Road». Bandet var imidlertid ikke fornøyd med egen innsats, og platen ble lagt på hylla. Phil Spector fikk hånd om opptakene. Han skrudde sammen albumet «Let it Be«, og det fungerte også som soundtrack til filmen med samme navn. Filmen er for øvrig særdeles lite oppløftende. Den er en eneste lang dokumentasjon over hvor dårlig et band kan fungere sammen, og det er spesielt vondt å se kranglingen mellom Harrison og McCartney.

McCartney ble for øvrig rasende da han hørte Spectors overlessede produksjon, noe som førte til utgivelsen av «Let it be…Naked» i 2003.

Flere sterke låter, men også mye fyllstoff. Blant høydepunktene finner vi selvsagt tittelkuttet – en sang vi har hørt så mange ganger i så mange ulike sammenhenger at det er fort gjort å glemme hvor bra den egentlig er. En av Lennons vakreste sanger, «Across the universe«, dukker også opp her. Lennon var skuffet over at akkurat den sangen ble oversett av de fleste da den kom. Det er det ikke vanskelig å skjønne.

The Beatles at the Hollywood Bowl

Utgitt 4. mai 1977

En fenomenal liveplate innspilt i 1964-65 på den kjente arenaen. Dette var min inngang til de fantastiske fire, og platen ble utgitt det året jeg ble født… Den er ikke gjenutgitt på cd eller på andre formater foreløpig, men den viste uansett hvilket fantastisk band de var. Etter hvert som jeg har gravd meg ytterligere ned i artistene som representerte den britiske invasjonen på 60-tallet har det slått meg hvor langt foran alle andre de faktisk var. De var overlegne som liveband etter å ha lært faget i Hamburg. Før jentehylene gjorde det umulig for verdens mest populære band å nå igjennom på konserter var de nemlig en deilig tett rock n roll-kvartett.

George Martin gjorde en imponerende jobb med å restaurere/redde disse opptakene, og McCartneys bass skinner spesielt sterkt. På tross av at liveplaten ble gitt ut mange år etter bandets oppløsning føk det rett opp på topplistene på begge sider av Atlanteren. Stemningen er elektrisk og albumet er langt å foretrekke foran de råtne liveopptakene fra Hamburg-tiden.

Live at the BBC

Utgitt 30. november 1994

BBC fikk endelig somlet seg til å samle og gi ut opptakene fra besøkene The Beatles gjorde i studioene deres. Det er en fascinerende samling som dokumenterer et band på vei mot verdensherredømme. Da opptakene ble gjort hadde ikke Macca og Lennon særlig mye eget materiale klart, så det er flest coverlåter på samlingen. Som et historisk dokument og som en pekepinn på hvor bandet hentet inspirasjonen sin fra er opptakene likevel gull verdt.

BBCs arkiver har for øvrig gitt meg mange fantastiske stunder. I barndommen husker jeg at en lang serie med godbiter fra BBCs 60-tallsopptak ble sendt på NRK. Der oppdaget jeg både The Kinks og The Who. Selv om det ble sendt langt etter min leggetid lå jeg oppe med radioen på og opptakskassettene klare.

Love

Utgitt 20. november 2006

I utgangspunktet hørtes dette ut som en forferdelig dårlig idé. Remiksing av Beatles-klassikerne? Hva skulle liksom det være godt for? Det tok ikke mange gjennomlyttinger før jeg skiftet mening. «What people will be hearing on the album is a new experience, a way of re-living the whole Beatles musical lifespan in a very condensed period,» sa produsent Giles Martin (sønnen til faren) om prosjektet, og det er en passende beskrivelse. Elementer fra de velkjente sangene dukker opp i nye sammenhenger. Gitarriff, trommespor og lydeffekter mikses sammen på effektivt vis og det hele låter usedvanlig friskt.

Trommingen til Ringo nyter særlig godt av behandlingen og mange sanger får et helt nytt liv. Det mest gåsehudfremkallende øyeblikket er utvilsomt den nakne versjonen av «Because«.

Mye som mangler

Det er verdt å merke seg at flere av de mest kjente sangene til The Beatles ikke er å finne på albumutgivelsene. Det var ikke vanlig å bruke singlene på albumene, noe som betyr at låter som «She Loves You», «Paperback writer«, «Rain» og «I feel fine» ikke finnes på platene. De røde og blå samleplatene er en fin oppsummering, og de to samlingene «Past masters» inneholder også de fleste singlene. For blodfansen kan det også være verdifullt å sjekke ut de tre antologiutgivelsene som samler uutgitt materiale. Jeg anbefaler også samleboksen «The Beatles in mono» som kom ut i 2009 på det varmeste.

Og dersom du virkelig har tatt deg bryet med å lese alt dette nerderiet bør du unne deg en godbit som belønning. Her er det aller vakreste av alt det vakre de fire barndomsvennene fra Liverpool ga oss:

Share on Tumblr

Relaterte poster:

By Øyvind Berekvam • Musikklister, Nye og gamle plater • 7 • Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,