Plater jeg elsker: – Nøffenøff i kloroform

I vinylsamlingen i barndomshjemmet fantes det mye rart. Blant de mange Queen, Deep Purple, Beatles, Dylan og Cohen-platene jeg koste meg med i oppveksten fantes det også noen barneplater, sannsynligvis innkjøpt av min mor i et forsøk på å gi oss barna en trygg musikalsk oppvekst. Fascinerende nok står én av disse barneplatene igjen som et av mine absolutte favorittalbum den dag i dag. Finnes det bedre musikalsk oppdragelse enn å bli utsatt for Knutsen & Ludvigsens «Fiskepudding! Lakrisbåter!» ? Neppe.

Galskapen på dette magiske albumet går blant annet utover trikkekonduktører, søvnige fugler, paven i Roma, politiet, en forhekset prinsesse, leketøybutikker og en grønn papegøye i en snor. De fleste trekker fram «Juba Juba» som det beste våre to venner i tunnelen skapte, men selv om den platen selvsagt fortjener en hedersplass i norsk musikkhistorie når den ikke forgjengeren til knærne. At klassikeren fra 1980 ikke nådde opp på topp fem da Morgenbladet kåret de hundre beste norske platene i 2011 var etter min mening den aller største skandalen ved kåringen. «Juba Juba» har muligens like artige sanger, men den musikalske innpakningen er ikke like spennende.

Alt stemmer på «Fiskepudding! Lakrisbåter!» Den overveldende musikalske kreativiteten kombineres med så mye politisk ukorrekt tematisk galskap at det er et under at det i det hele tatt ble folk av oss som ble utsatt for den i en påvirkelig alder. Da Adresseavisen feiret gjenutgivelsen av duoens plater på cd i 1999 skrev anmelderne at «det er 17 låter her og alle er bra.» Det er en helt korrekt oppsummering.

Min lillebror Rune og jeg deler begeistringen for denne fenomenale platen. Vi ble ikke bare utsatt for disse to galningene på plate. Jeg kan sannsynligvis skryte på meg at den aller første skikkelige konserten jeg noensinne var til stede på var med Knutsen og Ludvigsen i en idrettshall i Farsund. Der var hele familien med, og min lillebror (som ble født det året «Fiskepudding! Lakrisbåter!» kom ut) var veldig utålmodig i forkant av konserten: «Komme ikkje de der Knutsen og Vigsen snart?» lurte han. Av selve konserten husker jeg ikke annet enn at min mor klaget på at det hele var for høyt samt at det var elektriske gitarer på scenen. Jeg mener å huske at jeg syntes disse gitarene var veldig stilige. Ofte har jeg jo gitt KISS og Ace Frehley en stor del av æren for at jeg fattet interesse for musikk og spesielt gitarer, men det spørs nok om ikke våre to venner i tunnelen har hatt større påvirkningskraft enn jeg tidligere har innsett.

#Musikktips: Jeg har samlet alle mine favoritter fra Knutsen & Ludvigsen i én Spotify-liste.  

Nå som min lillebror og jeg har blitt relativt voksne og relativt ansvarsbevisste skulle man kanskje trodd at begeistringen for Knutsen & Ludvigsen hadde bleknet en smule. Det har heldigvis ikke skjedd. De gangene vi møtes i festlig lag er en gjennomgang av duoens beste sanger fortsatt obligatorisk (ofte kombinert med hjertelige fremføringer av klassiske Queen-sanger). Dette har gitt oss usedvanlig mange artige minner. For et par år siden reiste vi til Bryne for å se Nick Oliveri på festivalen Ranglerock, og for å komme seg hjem fra denne bygda på Jæren er tog det enkleste alternativet. Hva er da mer naturlig enn å synge en forfriskende versjon av Til byen? Det må nok innrømmes at den kvinnelige konduktøren ikke var like begeistret for skrålingen på tekstlinjer som «men det må være no’ gaaaaaaaalt med toget. Nå har vi reist i mange minutter og enda er vi ikke i byen…» Vi mente bestemt at fyrbøteren burde spa på køl og at konduktøren burde klippe høl. Da våre velmente forslag ikke ble tatt til følge av den nevnte konduktøren ble hun selvsagt møtt med tekstlinjen «Hei! Ja, kjære frue ikke vær så bisk, for vi skal kjøpe fisk.» Det ble heller ikke spesielt godt mottatt…

Det eneste jeg ikke liker med platen er alle plystrepartiene. Dette skyldes nok det faktum at jeg ikke kan plystre. Dette har jeg til gjengjeld blitt mobbet kraftig for gjennom store deler av livet. Det betyr at jeg dessverre ikke kan plystre med til den fenomenalt underholdende «Ingenting så spennende som det«. Når de andre plystrer til klassikerne på denne platen tar jeg til gjengjeld kraftig igjen på andre lydeffekter. Jeg er spesielt god på froskelydene på Padde Dø.

Blant de mange gullkornene på «Fiskepudding! Lakrisbåter!» er Klomse et av de mest skinnende. Duoen beskriver sangen slik i det nevnte innleggsheftet: «Drømmen var å lage en trommesolo som umerkelig gikk over i at hele trommesettet med trommeslager falt ned en farlig trapp. Etter mange forsøk fikk vi det nesten til.» Sånn høres det ut også.

Knutsens drøm er også en klassiker, selv om jeg syntes den var en smule skummel i barndommen. Sangen viser hvilke fortreffelige melodisnekkere de to var, og skiftene mellom dur og moll er lekre. At sangen også lærte oss barn at vi burde være skeptiske til Onkel Politi og andre autoriteter trekker heller ikke ned. Han kom tross alt med håndjern og med bil for å sette våre to venner i fengsel like til april. Ludvigsen tok heldigvis nesa hans og snurret den en stund.

Musikalsk spenner det fra absurd visesang via rockabilly til psykedelisk disco og en hel del elementer jeg ikke er i stand til å plassere i en normal musikkhistorisk referanseramme. Hva kan man for eksempel si om Jeg er en forhekset prinsesse? En drøyere syretripp er sannsynligvis aldri skapt i Norge, og dette var tross alt en barneplate…

Jeg kjenner ikke mange jenter er en annen av favorittene mine. Sangen inneholder det som etter min mening er den beste tekstlinjen i en norsk sang gjennom tidene. I innleggsheftet til samleplaten «Knutsen og Ludvigsens verste» beskrives dette slik: «Over sengen henger Nøffenøff i kloroform. Ingen, aller minst vi, kan gi en troverdig forklaring på hva denne linjen har i en barnesang å gjøre.»

Da Spellemannprisen for 2011 ble utdelt tvitret jeg følgende:

Knutsen & Ludvigsen burde vunnet barneplateprisen hvert eneste år så lenge #spellemann eksisterer.
@Berekvam
Øyvind Berekvam ♫

Det er en uttalelse jeg absolutt står inne for. Australsk kengurustemme og mongolsk strupesang går nemlig aldri av moten.