The gospel according to Hank

Hva er det første som faller deg inn når du hører ordet «gospel»? For noen dager siden la jeg det spørsmålet ut på Facebook og Twitter, og responsen var uventet stor. Av tilbakemeldingene jeg fikk kan jeg enkelt trekke slutningen om at fordommene mot denne religiøse sangformen, som stammer fra baptistkirkene i USA på 1800-tallet, lever i beste velgående. «Gladkristne,» «korsang» og «hallelujah» var blant ordene som gikk igjen i Twitter-meldingene jeg mottok. «James Brown i Blues Brothers,» Dylans kristne periode, Mahalia Jackson og Andrea Crouch var andre innspill. På Facebook var noen faktisk politisk ukorrekte nok til å svare «feite fargede damer» på spørsmålet mitt.

Overraskende nok var det ingen som trakk fram den mest kjente nidvisen om sjangeren, nemlig Øystein Sundes Frøken Bibelstripp. Åpningslinjen i den sangen setter ord på det som i hvert fall slår meg aller først når jeg tenker på sjangeren: «Rett ut av Ten Sing med puppen i været.»

Jeg vil anta at de fleste som sysler, eller har syslet, med gospelsjangeren er ganske lei av akkurat den Sunde-visen. Eller kanskje de ikke bryr seg? En annen mulighet er at de faktisk aldri har hørt den. Landets gospelmiljøer lever jo i beste velgående et stykke utenfor den verdenen de fleste andre musikkinteresserte befinner seg i. Det store flertallet av befolkningen blir jo ikke utsatt for gospelkorene utenom ved juletider. Da dukker de til gjengjeld opp på en mengde juleplater og julekonserter med brede smil, avanserte akkordprogresjoner og kaukende vokalakrobatikk. Jeg falt litt for denne beskrivende fempunktslisten:

@1. Synkoper2. #5#93. Orgel4. Drive/vamp i slutten5. Stygg gitarlyd - gjerne med chorus
@kjellfjell
Kjell Rune Fjellheim

Oslo Gospel Choir i sving. Mange av sangerne benyttet anledningen til å vinke til slektninger i salen.


I Store Norske Leksikons oppføring om gospel
står det at soulmusikken fra 1960-årene og fremover i stor grad er en verdslig utgave av gospel. Det vises også til at artister som Sam Cooke og Aretha Franklin begynte sine karriere i kirken. Det siste avsnittet i beskrivelsen er nok imidlertid det som gjør at flere av oss har et anstrengt forhold til sjangeren: «Gospelmusikken har i de senere år slått igjennom mange steder i Europa, ikke minst i en del kristne ungdomsmiljøer. I Norge finnes det etter hvert flere kor, f.eks. Oslo Gospel Choir, som har spesialisert seg på formen.» For meg har den moderne utgaven av denne ultraamerikanske musikktradisjonen alltid framstått som masete, belærende og flinkisplaget. Sjangeren har i sin glinsende utgave framstått som alt vi ikke liker med amerikansk kultur. Gospel får meg til å tenke på TV-predikanter og sjangeren framstår på sitt verste som den musikalske versjonen av Fox News. Det gladkristne aspektet ved musikken føles slitsomt, men det er mer det musikalske enn det religiøse jeg sliter med.

Det er kanskje litt urettferdig å avfeie en hel sjanger på grunn av de mest eksponerte delene av den. Jeg er tross alt stor fan av en annen musikksjanger som har de samme røttene som gospel, nemlig country. Det er jo som kjent tåpelig å rynke på nesen over country på grunn av Billy Ray Cyrus og Shania Twain. (Dette temaet har jeg for øvrig omtalt nærmere i bloggposten Mye country for unge menn). Det finnes selvfølgelig mye snadder på gospelfronten bare man vet hvor man skal lete. Eller bare man har gode ambassadører som har peiling. I min bekjentskapskrets finnes det heldigvis mennesker som på kort varsel leter fram godbiter. En av de som meldte sin hjelp da jeg kom med en høflig forespørsel var Aftenblad-journalist og gitarist Tormod Eikill. «Sjekk ut Soul Stirrers med Sam Cooke. Og Sister Rosetta Tharpe,» var hans umiddelbare tilbakemelding. Eikill har også sydd sammen den omfattende Spotify-listen Gospel og nestengospel.

Blant de mange svarene jeg fikk fra folk på Twitter føler jeg også at denne anbefalingen bør nevnes:

@ 💗💙mavis 💚staples💛❤!!!!
@sailorine
Sailorine ♫


At det er et nært slektskap mellom gospel og country
 hersker det som nevnt liten tvil om. Og dette var strengt tatt utgangspunktet for at jeg begynte å kikke litt nærmere på førstnevnte sjanger. Denne uken slipper i tillegg orkesteret The Hank W. Rodgersons Gospel Experience sin første utgivelse. Bak dette særdeles lite praktiske bandnavnet skjuler det seg et knippe musikere med en høyst broket bakgrunn. Gjengen er ledet av min gode venn Olav Larsen, en mann som har minst like god peiling på gospel som han har på country. På sin Facebook-side stiller bandet store spørsmål som: «Hvem skal du vende deg mot når du har brent alle bruer utenom den du selv står på?» «Hvem skal du vende deg mot når livet smaker mer av døden enn livet selv?» Det originale gospelprosjektet har ingen svar. De har imidlertid en oppfordring som kan være verdt å følge: «Vend deg i retning av en pub, bar, bule eller et annet lugubert utested der du har muligheten til å oppleve The Hank W. Rodgersons Gospel Experience.»

Sånn. Det var vel nok reklame for orkesteret. Jeg ba også Olav formulere noen setninger om hans forhold til gospel, og dette er svaret jeg fikk:
«Om det fantes en mastergrad i amerikansk låtskriver-kunst ville et av de fem årene omhandlet gospel. For så sterkt tror jeg denne type musikk har påvirket alt fra country, soul og helt tilbake til blues-sjangeren. Alle tre er sjangre jeg setter enormt stor pris på. Det handler kanskje mest om tradisjon for min del, da jeg ikke selv er troende. Ikke minst handler det om å kunne bruke disse enormt sterke og effektive rammene til å uttrykke min musikk. Det er nesten Americana, men så er det ikke helt det likevel liksom. Gospel og country har veldig sterke bånd. Jeg tror det handler om at country har sterke bånd til dette med oppvekst og miljøet man kommer fra. Og veldig ofte er oppveksten og miljøet til mange fra landsbygda sterkt preget av religion. For det meste i form av gudsfrykt når en skriver selv med rom for lovprisning når en synger sanger fra, eller sanger sterkt inspirert, av barndommen.»

#Musikktips: Olav Larsen har også satt sammen spillelisten Gospel according to Olav i Spotify. Jeg tillater meg også å nevne min egen liste “Songs about God“. Listen finnes også på Wimp. Erlend Aaslands glimrende liste Gospel for non believers anbefales også på det varmeste. Vi kan heller ikke unngå å trekke fram Hank Williams.  

Mitt forhold til gospel er som dere for lengst har skjønt noe ambivalent. Jeg tør likevel med overbevisning hevde at vi her i Stavanger-regionen har hatt landets stiligste orkester i sjangeren. Bandet jeg snakker om er det legendariske The Silver Voices. Dette musikalsk meget sterke mannsgospelkoret ga bare ut én plate, «Songs we love so dear» i 1997. Den finnes ikke på noen streamingtjenester men dersom du bedriver litt detektivarbeid rundt omkring i landets bruktsjapper greier du kanskje å oppdrive den. Denne gjengen hentet alltid sitt materiale fra solide kilder og framførte det med en energi som jeg ellers ser lite av i gospelsjangeren. Jeg fikk gleden av å oppleve comebacket deres i 2006, og det hadde absolutt ikke vært feil med et comeback for eksempel i anledning 20-årsjubileet for det nevnte albumet. Ettersom jeg tidligere nevnte Tormod Eikill er det også på sin plass å nevne bandet han spilte i på 90-tallet sammen med Børge Fjordheim, Gulleiv Wee og Inge Engelsvold: Janne Hagens Gospel Combo

Som en passende avslutning har jeg lyst å nevne den amerikanske trioen Holmes Brothers. For mange år siden fant jeg tilfeldigvis albumet «Speaking in tongues» og ble svært begeistret for det de tre veteranene leverte. I fjor havnet jeg tilfeldigvis på en konsert med dette orkesteret i Sandnes, og det er noe av det mest elleville jeg har opplevd fra en scene. Hvorfor den gjengen ikke spiller på store scener over hele verden kan jeg ikke begripe. Vi som var til stede lot oss særlig imponere av trommeslagerens vanvittige stemmeprakt. Jeg fanget noen få minutter av trioens versjon av «Amazing Grace» på film. Magisk: