apr 21 2012

Plater jeg elsker: – Dylans mektige melodier

Mange av oss musikknerder har brukt skremmende mange timer av livet på å diskutere Bob Dylan, og et stadig tilbakevendende tema er spørsmålet om hvilket av hans mange klassiske album som er det aller beste. Den samme diskusjonen har vi også brukt utallige timer på når det gjelder andre artister. Når det gjelder Bruce Springsteen og Bob Dylan opplever jeg at det er ytterst få som er enige med meg. Det er ikke mange Springsteen-fans som har forstått at «Tunnel of love» er den beste platen hans, og det er heller ikke mange dylanologer som er enige i at «Street-Legal» troner på toppen av Hans Bobhets produksjon.

Der de fleste trekker fram «Blood on the tracks,» «Desire,» «Blonde on Blonde,» «Highway 61 Revisited» eller «Bringing it all back home» tviholder jeg på den skammelig undervurderte platen han ga ut i 1978. At ”Street-Legal” ikke er mer omtalt i biografier og omtaler av Dylan skyldes vel i stor grad at platen havnet midt i mellom hans andre storhetstid på 70-tallet og det store sjokket han utsatte blodfansen for da han sto fram som nyfrelst predikant med ”Slow Train Coming” i 1979.

Det er jo som oftest Dylans tekster som trekkes fram når man skal forklare hvorfor han er så viktig i musikkhistorien. Protestsangene fra 60-tallet nevnes til det kjedsommelige, og snakker man med folk som har et helt ordinært forhold til Dylan får man ofte høre setninger som ”han synger jo som ei ku, men jeg må innrømme at tekstene hans er gode…” Det har alltid irritert meg at Dylans melodier blir oversett, og jeg våger å påstå at ingen andre av hans klassiske plater har så mange fenomenale melodier som nettopp ”Street-Legal.”

Dylans mest forhatte liveplate. Jeg liker den…

Hvor høyt man setter ulike plater har selvsagt alltid mye med det øyeblikket man først oppdaget dem å gjøre. De første gangene man blir eksponert for enkelte musikkstykker henger ofte igjen resten av livet. Jeg ble født året før ”Street-Legal” kom ut, og oppdaget albumet da jeg som guttunge lå begravet i barndomshjemmets vinylsamling. Vinylsamlingen inneholdt relativt få Dylan-plater. Så vidt jeg husker var Dylan bare representert med nevnte ”Street-Legal” og hans kanskje mest utskjelte konsertplate – ”At Budokan.” De to platene var min inngang til Dylans univers, og selv om jeg i løpet av ungdomstiden raskt oppdaget at det finnes langt bedre liveplater enn Budokan-albumet har jeg fortsatt et kjærlig forhold til det. Jeg tilbrakte mange timer med den platen på ørene og det store heftet med sangtekstene i fanget. Som Springsteen sang: «we learned more from a three-minute record than we ever learned in school.»

Jeg husker godt at Morten Ståle Nilsen oppsummerte ”At Budokan” med ordene ”Fløyta! Den helvetes fløyta!” i musikkmagasinet BEAT for mange år siden, og jeg må innrømme at akkurat det instrumentet er en smule plagsomt tilstede. Det er imidlertid også ganske så deilig å høre Dylans mange klassikere framført med så uvanlig gjennomførte arrangementer. Det er jo langt å foretrekke framfor Dylan-konsertene der man må sitte i tre minutter og gjette før man oppdager hvilken sang han faktisk holder på med…

Et av ankepunktene mot ”Street-Legal” har ofte vært den grumsete produksjonen. Albumet har blitt beskyldt for å være uferdig og rotete. Mange har også hevdet at det tekstmessig er uklart og uforløst. Da jeg som guttunge satt med øreklokker foran stereoanlegget var jeg heldigvis for ung til å være klar over slike musikkpolitiske sannheter. Jeg var ikke opptatt av å sette platen inn i noen dylanologisk sammenheng. Jeg var ikke opptatt av å finne ut hvordan platen dannet grunnlaget for hans kristne periode i årene etter. Det var ikke tekstene som fenget meg – det var melodiene og arrangementene.

Her kan det være på sin plass å rette en takk til min mor som hadde denne i vinylsamlingen sin:)

Albumet åpner på deilig innbydende vis når Changing of the guards fader inn fra ingenting til Dylan åpner munnen med ordene ”sixteen years.” De ordene innleder en sju minutters ferd inn i en sang jeg ikke har den fjerneste anelse om hva handler om. Klokere hoder enn mitt har forsøkt å finne ledetråder i de mange versene, men jeg har en ørliten mistanke om at Dylan for en sjelden gangs skyld gjorde noe som de aller fleste andre pop- og rockmusikere har gjort med hell mange gang: Han plukket de ordene og linjene som klang best sammen med musikken. Og når vi snakker om en ordsmed av Dylans kaliber er det etter min mening aldeles akseptabelt å nyte ordene uten å måtte forstyrre den musikalske opplevelse med å lete etter en dypere mening. Orgelet surkler og skinner, et par akustiske gitarer driver sangen kontant framover, blåserne gjør akkurat det de skal og de kvinnelige gospelkoristene som gjentar Dylans tekstlinjer låter himmelsk.

«Gentlemen, he said
I don’t need your organization, I’ve shined your shoes
I’ve moved your mountains and marked your cards
But Eden is burning, either brace yourself for elimination
Or else your hearts must have the courage for the changing of the guards»

Albumet ble innspilt i løpet av bare fire dager i april 1978 i en kort pause mellom turnévirksomheten. De ni sangene som finnes på albumet ble innspilt sammen med noen få andre komposisjoner, og ifølge ymse biografier skal Dylan ha vært ganske så bestemt på hvilke sanger som var verdige en plass på platen. Særlig de amerikanske kritikerne var lite begeistret for det ferdige resultatet, og jeg undrer meg over hvordan det er mulig å ikke sette pris på sanger som den nydelige Baby, Stop Crying, den sjarmerende True Love Tends to Forget og den gåtefulle Señor (Tales of Yankee Power).

Albumets definitive høydepunkt er imidlertid sangen som etter min ringe mening er Dylans aller vakreste sang: Is your love in vain. Aldri tidligere og aldri siden har han skrevet en enklere og mer gjennomført vakker kjærlighetsballade enn den.

”Do you love me, or are you just extending goodwill?
Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?
I’ve been burned before and I know the score
So you won’t hear me complain
Will I be able to count on you
Or is your love in vain?”

Dylan har skrevet mange sanger i etterkant av havarerte kjærlighetsforhold. Mange av dem er sinte, bitre eller triste. Is your love in vain er ingen av delene. Sangen setter i stedet ord på de følelsene og den usikkerheten man opplever når man vurderer å kaste seg ut i livet på nytt sammen med en annen person.

#Musikktips: Jeg har samlet mine Dylan-favoritter i Spotify og Wimp. Nyt «Street Legal» her:

Albumet ble ikke spesielt godt mottatt i Dylans hjemland. Greil Marcus hamret særlig løs vokalarbeidet på albumet og mente at dette gjorde platen ”simply impossible to pay attention to for more than a couple of minutes at a time.” I England var kritikerne langt mer positive, og NMEs anmelder mente at ”Street-Legal is Dylan’s second major album of the seventies.” Som nevnt var mange kritiske til produksjonen, og det må sies at den overhalingen albumet fikk da det ble remikset i 1999 fikk mange til å oppdage platens storhet.

For en stund siden var jeg medvirkende på en Dylan-debatt på Studenthuset Folken i Stavanger. Der gjorde jeg meg en smule upopulær blant professorene i debattpanelet da jeg hevdet at ”det verste som kan skje med Dylans sanger er at professorer diskuterer dem på slike møter.” Professorene ble usedvanlig sure. Jeg holder imidlertid fortsatt fast på den påstanden. Jo mer man opphøyer en artist som Dylan i skolerte kretser jo høyere blir terskelen for å oppdage musikken hans. Og det er jo litt synd dersom høytravende og selvhøytidelige debatter om Dylans plass i litteraturhistorien bidrar til å gjøre ham utilgjengelig for folk som ikke har tilbrakt størsteparten av voksenlivet på et universitet. Jeg har derfor et musikkpolitisk ukorrekt råd til alle de som ikke er fans og som av forståelige grunner er skeptiske når professorer eller musikknerder som meg gnåler om hvor fantastisk Dylan er: Kjøp ”Street-Legal” og ”At Budokan.” Nyt melodiene og ordene. Så oppdager du garantert resten av gullkornene i den fantastiske produksjonen hans etter hvert.

By Øyvind Berekvam • Nye og gamle plater, Plater jeg elsker • 10 • Tags: At Budokan, BEAT, Blonde on blonde, Blood on the tracks, Bob Dylan, Desire, Dylans beste, Highway 61 revisited, Is your love in vain, Morten Ståle Nilsen, Street Legal