It’s such a fine line between stupid and clever

Listen over genier og innovatører som i større eller mindre grad har bidratt til populærmusikkens utvikling er som kjent lang. Veien fra det geniale til det idiotiske er imidlertid ofte overraskende kort, og til tider har det gått riktig så ille med flere av de mest banebrytende artistene og største stjernene når egoet får fritt spillerom.

Alle som er opptatt av populærmusikk er selvsagt kjent med at den kanskje beste kilden til sannhetsord er den legendariske filmen ”This is Spinal Tap.” I den filmen setter de to hovedpersonene, David St. Hubbins og Nigel Tufnel, ord på et fenomen som har preget rocken:

”It’s such a fine line between stupid, and uh…clever”

Jeg har satt meg fore å lage en liste over personer som på hver sine unike vis har gitt rocken og seg selv et dårlig rykte. Det strekker seg fra det makabre via det latterlige til det åndsvake:

Roger Waters

Waters har vel flere ganger innrømmet at han kan være en vanskelig person å elske. De siste årene kan det synes som om han har blitt en smule mildere stemt, og det er sikkert ikke dumt å tenke litt på ettermælet sitt når karrieren nærmer seg slutten. Det er imidlertid vanskelig å glemme at Waters fikk inspirasjon til «The Wall»-prosjektet etter at han spyttet en fan på første rad i ansiktet i 1977. At han behandlet resten av Pink Floyd som gjestemusikere på bandets egne plater og at han sparket Rick Wright er også en smule vanskelig å tilgi. Waters var både forbauset og forbannet over at de andre fortsatte Pink Floyd uten ham og flere søksmål fulgte utover 80-tallet. Waters likte blant annet dårlig at bandet brukte den store oppblåsbare grisen i scenesammenheng, og i en rettsak ble det slått fast at de måtte kreditere Waters for «the original pig concept.»

Prince

Sjelden har en artist blitt så totalt latterliggjort som da Prince erklærte at han ikke lenger ønsket å bli omtalt som «Prince.» Han erstattet artistnavnet med et symbol i 1993 og karrieren hans har aldri vært den samme siden. Det var vanskelig å forstå symbolikken i navneskiftet og hans egen forklaring var ikke akkurat av det oppklarende slaget: «The only acceptable replacement for my name, and my identity, was the Love Symbol, a symbol with no pronunciation, that is a representation of me and what my music is about. This symbol is present in my work over the years; it is a concept that has evolved from my frustration; it is who I am. It is my name.» Nemlig.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Richard Ashcroft ser så gretten ut i denne videoen…

Allen Klein

Klein sikret seg tidlig kontrakter med Sam Cooke, the Animals, Herman’s Hermits og Bobby Darin. For ettertiden har han blitt framholdt som et av de fremste eksemplene på de personene som oftest har fått skurkerollene i musikkbransjen: Managerene. Klein var i konflikt med Paul McCartney i forbindelse med oppløsningen av Beatles, men sikret medlemmene en lukrativ ny avtale. Forretningsmannen sikret seg også rettighetene til alle Stones-sangene fram til 1971 etter et rettsoppgjør med bandet. Keith Richards har omtalt dette som en dyr lærepenge. At Klein eide Stones-låtene førte også til at han fikk 100 prosent av alle royalties fra The Verve-hiten Bitter Sweet Symphony.  Verve-hiten er nemlig basert på et klipp fra Andrew Loog Oldhams orkesterversjon av Stones-låten The Last Time. Klein gikk til sak og vant. Absurd nok er sangen i dag kreditert Jagger/Richards. Richard Ashcroft skrev teksten men har i likhet med resten av bandet vært nødt til å leve med at superhiten deres indirekte har bidratt til å finansiere alkoholforbruket til Keith Richards og barnebidragene til Mick Jagger. Som bassist Simon Jones sa: «We were told it was going to be a 50/50 split, and then they saw how well the record was doing. They rung up and said we want 100 per cent or take it out of the shops, you don’t have much choice

Medlemmene av The Verve burde nok ha lest skiltet som Allen Klein visstnok hadde oppslått på pulten sin på 60-tallet: «Though I walk in the shadow of the valley of evil, I have no fear, as I am the biggest bastard in the valley.»

Ted Nugent

Det er ikke mange musikere og artister som åpent har innrømmet tilhørighet til den politiske høyresiden. Et unntak som bekrefter regelen er Ted Nugent. Homofile, hippier og dyrevernere står øverst på hans lange hatliste. Han er også svært glad i våpen slik amerikanske høyrevridde tullebukker ofte er. Berømmelsen nådde nye høyder at han fra scenen erklærte at «Obama’s a piece of shit, and I told him to suck on my machine gun.» Han framstår som en lun og rasjonell type. Han spiller visst gitar også.

Johnny Ramone

Sammen med blodsbrødrene i The Ramones skrev Johnny seg inn i rockens historie med gullskrift. At gitaristen i det legendariske punkebandet var en erkekonservativ republikaner er det imidlertid ikke alle som er klar over. Johnny stakk også av med kjæresten til vokalist Joey, noe som sjelden skaper god kjemi i et band. Ryktene vil ha det til at Joey hevnet seg med å skrive sangen The KKK took my baby away inspirert av gitaristens handlinger.

Gitaristen mente også at Ronald Reagan var den beste presidenten i hans levetid. Heller ikke dette var Joey Ramone enig i. Joeys syn på teflonpresidenten kan høres i sangen Bonzo goes to Bitburg.

Da The Ramones ble innlemmet i Rock and roll hall of fame brukte Johnny deler av taletiden sin til å si: «God bless President Bush, and God bless America.» Punken døde den kvelden.

Lars Ulrich – famous for looking like an angry, evil face making midget

Lars Ulrich

Mannen med rockens mest irriterende snakketøy er udiskutabel på listen. Han greide å støte fra seg millioner av fans med Napster-søksmålet og var svært delaktig i å gjøre Metallica til en parodi på seg selv utover 90-tallet.

Ved hjelp av dokumentarfilmen ”Some kind of monster” viste han frivillig fram sin egen totale mangel på dømmekraft. Filmen har blitt en ufrivillig klassisk komedie. Sjelden har vel en samstemt verden ledd mer enn av Ulrich og hans bortskjemte millionærkolleger. Som han selv ville sagt det: ”Fuck!”

På www.urbandictionary.com beskrives han blant annet slik: «Former great drummer, now too busy crying over filesharing to properly tune a goddamn snare.»

Dave Mustaine

Den eneste som framsto enda mer ynkelig enn Lars Ulrich i den nevnte Metallica-dokumentaren var eks-gitarist Dave Mustaine. Han har solgt millioner av plater og har blitt ranket som en av verdens 100 beste gitarister ved flere anledninger. Bitterheten slipper imidlertid ikke taket. At Mustaine tidligere i år sto fram som støttespiller for presidentkandidat Rick Santorum vitner vel heller ikke om så voldsomt stor dømmekraft…

Ord blir fattige…

Vinnie Vincent

At gitarister som kan spille ufattelig mange noter per sekund ofte har slitsomt store egoer er Vinne Vincent kanskje det beste eksemplet på. Vincent tok over for Ace Frehley i KISS og fikk med det den utfordrende jobben med å erstatte en av verdens mest populære gitarister. At Vincent tilførte sårt tiltrengte låtskriveregenskaper til et band i krise veide ikke opp for den overdrevent store troen på seg selv som han syntes å ha. Gene Simmons skriver i selvbiografien sin at «It was torture working with him.» Paul Stanley var heller ikke spesielt begeistret for Vincents overdrevent lange gitarsoloavbrudd under konsertene.

Hvor mange ganger Vincent har saksøkt KISS er det nok få som vet og det eneste han har oppnådd er å stå igjen med ryktet som en av rockehistoriens aller sureste gitarister. At han i fjor ble arrestert mistenkt for konemishandling hjelper nok ikke på imaget.

Og hva tenkte de på når de valgte å sminke ham som en egyptisk gud…?

Michael Jackson

Barnestjerne. Popgeni. Superstjerne. Jacksons musikalske kvaliteter hersker det selvsagt liten tvil om. Få når ham til knærne når det gjelder platesalg og skaperkraft. Dessverre er det få andre som har vært i nærheten av hans totale mangel på bakkekontakt. Jeg lar rettssakene og de mange skandalene ligge og gir Jacko en plass på denne listen utelukkende fordi han reiste gigantiske statuer av seg selv i verdens storbyer i forbindelse med lanseringen av ”History.” Som Q Magazine skrev da de ramset opp musikkhistoriens mest latterlige øyeblikk:

”Do NOT float a giant statue of yourself down the River Thames…”

Vince Neil

At medlemmene i Mötley Crüe ikke var mors beste barn på 80-tallet vet selvsagt alle som har lest bandbiografien «The Dirt.» Det var likvel Neil som sto for den verste episoden i bandets historie da han festet med Hanoi Rocks-trommeslageren Razzle Dingley i 1984. Etter å ha festet i mange timer bestemte de to seg for å kjøre en tur for å handle flere drikkevarer. Resultatet av fyllekjøringen ble at Razzle døde og at de to personene i bilen de krasjet i ble alvorlig skadet. Neil slapp utrolig nok unna med 15 dager i fengsel og 200 timer samfunnstjeneste. En grafisk framstilling av deler av galskapen vokalisten har stått for kan sjekkes ut her.

Sharon Osbourne

De som utelukkende kjenner Sharon Osbourne som den tilnærmet trivelige karakteren hun spilte i tv-serien The Osbournes har gått glipp av mye. Sharon er datter av den kontroversielle manageren Don Arden og plukket garantert opp en hel del skitne triks derfra. Pappa Arden var manager for Black Sabbath, og da de sparket Ozzy tok Sharon over som manager for fyllebøtta. Senere tok hun også over som ektefelle. Hun styrte solokarrieren til ektemannen med hard hånd og sørget for å redde karrieren hans. Hun sørget også for å gjøre seg mektig upopulær i store deler av musikkbransjen.

Osbourne har gjort mye rart som manager for Ozzy, men det som gjorde henne mest upopulær var da hun tuklet med innspillene av de to første soloplatene hans. Bob Daisley og Lee Kerslake spilte på platene og førstnevnte skrev også den største delen av sangene (Ozzy skriver verken tekster eller melodier). I 1986 gikk de to til sak mot Ozzy og krevde å få betalt. De vant saken og fikk endelig den krediteringen de fortjente for platene. Sharon likte ikke dette. Hun likte det så lite at da hun sto bak gjenutgivelsen av platene i 2002 så sørget hun for å spille inn tromme- og basspartiene på albumet på nytt. Trommeslager Mike Bordin og nåværende Metallica-bassist Robert Trujillo spilte inn de nye sporene. Forklaringen fra Sharon var denne: «Because of Daisley and Kerslake’s abusive and unjust behaviour, Ozzy wanted to remove them from these recordings.» Det er en smule vanskelig å forestille seg at Ozzy, en mann som tross alt sliter med å få fram mer enn to sammenhengende setninger, har hatt noe med dette å gjøre.

I 2005 la Sharon seg ut med store deler av fanskaren til Iron Maiden. Det var ingen god idé. Bakgrunnen var at Maiden-vokalist Bruce Dickinson sa nøyaktig hva han mente om reality-tv og The Osbournes i særdeleshet i et intervju. Som den voksne og ansvarsbevisste kvinnen hun er møtte hun kritikken med å samle en stor gjeng foran scenen da Iron Maiden spilte på festivalen Ozzfest. Denne gjengen var bevæpnet med egg og i tillegg sørget Sharon for at konserten ble utsatt for en rekke uforklarlige strømbrudd. Det hele ble avsluttet med at Sharon entret scenen for å fortelle 40 000 Maiden-fans at hun mente Dickinson var «a prick». Iron Maiden var en smule mer saklige og beskrev hendelsene som «a series of unfortunate events that brought a bizarre end to a good tour

Gene Simmons

At Simmons er en kynisk forretningsmann som ikke har hjerte for annet enn penger er vel en vedtatt sannhet. Til og med de av oss som fortsatt er KISS-fans har få problemer med å innrømme det. Ace Frehley beskriver sin gamle bandkollega på herlig vis i selvibiografien «No Regrets:» «How seriously can you take yourself when you’re sitting there in a superhero costume and full make up? Gene missed the whole thing. If he could have allowed himself to be just a little more lighthearted about everything, and stopped fuckin’ thinking about money all the time, things might have turned out differently.» Frehley beskriver Simmons videre som en venneløs og ganske trist karakter og sier seg en smule lei av at bassisten har benyttet enhver anledning til å tone ned Frehleys rolle.

Det største ankepunktet mot Simmons, fortsatt i følge Ace Frehley, er bassistens totale mangel på humor. Et hysterisk morsomt bevis på dette finner vi i tv-intervjuet bandet gjorde med Tom Snyder i 1979. Frehley framstår som en komiker av klasse mens Simmons blir surere og surere. Stor underholdning:

W. Axl Rose

Axl Rose er utvilsomt en av de mest forhatte personene i musikkbransjen. Det er en ære han har gjort sitt aller beste for å tviholde på siden han tvang Slash og Duff McKagan til å skrive rettighetene til bandnavnet Guns N’ Roses over til seg selv på 90-tallet. Sirkuset har siden reist verden rundt som et levende bevis på vokalistens totale mangel på selvinnsikt og dømmekraft. Uten et eneste originalmedlem tramper Axl på det legendariske bandets ettermæle hver eneste gang han entrer scenen. Når han da endelig finner det for godt å entre scenen tre-fire timer for sent. At han brukte 15 år og et ukjent antall millioner på å lage albumet «Chinese Democracy» er blant de mest tragikomiske historiene i moderne rockehistorie. Hvordan noen kan bruke så mange år på å lage en så middelmådig plate er vanskelig å forstå.

Denne uken sørget Axl Rose nok en gang for å havne i rampelyset da han nektet å delta da Guns ‘N Roses ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. I en lang pressemelding skrev han blant annet dette:

«I strongly request that I not be inducted in absentia and please know that no one is authorized nor may anyone be permitted to accept any induction for me or speak on my behalf.»

Flere av de andre tidligere bandmedlemmene stilte imidlertid opp, og publikum buet hver gang navnet hans ble nevnt. I følge Rolling Stone Magazine hadde komiker Chris Rock det kanskje beste poenget i en av kveldens siste taler:

“A lot of people are disappointed that Axl Rose isn’t here. But let’s face it, even if he was going to be here, he still wouldn’t be here yet.”