Welkommen etter

Å innrømme gapende kunnskapshull er nok ikke den øvelsen vi musikkskribenter er mest begeistret for. Noen ganger er det imidlertid like greit å legge seg langflat og innrømme at man har slurvet en smule. For meg har alltid Paul Weller vært en slik artist. Det er vel egentlig ingen unnskyldning at jeg ble født det året The Jam ga ut debutsinglen «In the city» heller…

For meg har Weller vært en artist jeg med usedvanlig jevne mellomrom har sett på forsiden av de mange britiske musikkmagasinene jeg pløyer igjennom hver måned. De mange og lange artiklene har jeg sjelden brydd meg med å lese, sannsynligvis fordi jeg har hatt en slags idé om at han har vært et slags særegent engelsk fenomen. Britene er tross alt de flinkeste i klassen når det gjelder å dyrke sine egne legender, og det litt klamme begrepet «The Modfather» som ble klistret på ham var egentlig nok til å skyve ham nedover i den store bunken med artister jeg har dårlig samvittighet over ikke å ha satt meg grundigere inn i. Når det er sagt er jeg jo blodfan av både The Who og Small Faces, to av de artistene Weller oftest nevner som sine inspirasjonskilder, så det er jo en smule merkelig at jeg ikke har startet tidligere…

Av og til kan det imidlertid være greit å starte i «feil» ende. Det gjorde jeg med Weller. Jeg begynte forsiktig med å snuse på dobbeltalbumet «22 Dreams» som kom ut i 2008. At en veteran som Weller fant det for godt å gi ut et stilmessig sprikende dobbeltalbum så langt ute i karrieren var nok til å gjøre meg nysgjerrig. Sanger som Echoes Round the Sun og All I Wanna do (Is be with you) bærer ikke akkurat preg av å komme fra en artist med det beste arbeidet bak seg.

Den foreløpig største åpenbaringen kom imidlertid like under to år etter da jeg satte på oppfølgeren «Wake Up The Nation.» Det albumet inneholdt nok iørefallende popsanger til at den holdt andre plater borte fra anlegget i lang tid. Uten særlig forhåndskunnskap lot jeg meg begeistre av den strålende samlingen lett psykedeliske rockesanger. Den overstrømmende og allsangvennlige Find the torch/burn the plans var et høydepunkt. Det var også den ekstatiske Andromeda og den uimotståelige 60-tallsperlen No tears to cry.

Jeg var altså i den merkelige situasjonen at jeg digget et nytt album fra en veteran som jeg visste hadde en enorm katalog med folkekjære og kritikerroste utgivelser bak seg. Hvor ofte skjer det, liksom? Det er jo ikke som om artister med legendestatus flommer markedet med nye album som forsvarer en plass i katalogene deres for tiden…

På årets album, «Sonik Kicks» fortsetter Weller eksperimenteringen. Jeg har registrert at de som, i motsetning til meg, har vært fans i årevis sliter en smule med å få tak på både denne platen og de to foregående. For meg låter det aldeles forfriskende og usedvanlig lekent fra en artist som har rukket å fylle 53 år. Som han selv sier i et lengre intervju med musikkmagasinet MOJO:

«The listings are full of band playing albums that they did 20 years ago. I think we all need to raise our game a bit.»

Heldigvis finnes det oppegående folk der ute som kan bistå når man innrømmer gapende hull i musikkhistorien. Jeg er ikke alltid enig med VGs Thomas Talseth, men denne Twitter-passiaren var nok på sin plass:

De tre siste soloplatene har fått meg til å oppdage Paul Wellers storhet. Imponert. Mine favoritter: http://t.co/sC36k4wC #musikktips
@Berekvam
Øyvind Berekvam ♫
@ Da er det bare å haste avgårde til The Jam og Style Council, om leksene ikke er gjort allerede.
@thomastalseth
Thomas Talseth

Jeg innrømmet det samme i den fortreffelige Facebook-gruppen #Musikktips, og der etterlyste jeg også hjelp til å få innganger til resten av Wellers karriere. Mannen som sporenstreks stilte sine kunnskaper til rådighet (etter å ha levert det forventede velkommen etter) var haugesunderen Johnny Liadal, også kjent som Johnny Hazard. Johnny er tidligere bookingsjef på Folken og Flytten, tidligere vokalist i The Colors Turned Red og nå aktuell i bandet Duel in the Sun. Han besitter ekstreme kunnskaper om rockens historie. Her er hans «Weller for dummies» til glede for både meg og alle andre som har planer om å dykke tilbake i mannens produksjon:

- Jeg har fulgt ham siden debutplaten til The Jam var månedens utvalgte LP i postordreklubben Plateringen i januar eller februar 1978. Det aller meste er tilgjengelig via Wimp eller Spotify, og det er jo bare å ta for seg. Vær eklektisk beredt, men stort sett alltid med (soul) stemmen, energien og låtsnekkerfokuset i behold. Start med «Snap!» – de beste (singlene) fra Jam-tiden. Gå deretter på «All Mod Cons,» «Sound Affects,» «Setting Sons,» «The Gift» og debuten. Andrealbumet «This Is The Modern World» er en hastig og bleik kopi av debuten…

The Style Council er enda mer variert og søkende, både i stil og uttrykk og farget av tiårets lyd og produksjon. Men det er masse å oppdage når man har blitt mottagelig og bitt av Weller. Start også her med en best of, kjør deretter «Our Favourite Shop,» «Cafe Bleu,» «Cost Of Living» og «Confessions Of a pop group.» Det reine housealbumet som Polydor (først) nektet å gi ut (og som ga Weller sparken) kan du sikkert drøye til du er blitt superfan:-)

Mine favoritter fra solokarrieren: «Wild Wood,» «Sonik Kicks,» «Wake Up The Nation,» «Stanley Road,» «22 Dreams,» «Paul Weller,» «As is Now,» «Heavy Soul,» «Illumination» og «Heliocentric.» Coverskiva «Studio 150″ er som «Pin ups» er for Bowie- fansen; trivelig og fin. Weller har også gitt ut plenty med liveplater, både med The Jam, The Style Council og ikkje minst solo. De er gode dokumenter over en artist som alltid har fungert godt i konsertformat. Jeg har sett ham flere ganger, nå nylig tre dager på rad da han presenterte sitt nye album (pluss en time med favoritter fra de siste skivene) på Roundhouse i Camden. Wellahhhh!

#Musikktips: Selv om jeg ikke har vært Weller-fan i mange år har jeg samlet mine foreløpige favoritter fra solokarrieren i Spotify og Wimp. Gjør som Johnny befaler og sjekk ut samleplaten «Snap!» med The Jam i Spotify eller Wimp. Sjekk også ut bandet til Liadal – Duel in the Sun i Spotify eller Wimp.

 

Nå er jeg altså godt igang. Jeg fryder meg over The Jams fantastiske singler mens jeg rister litt på hodet over meg selv og lurer fortsatt på hvorfor det tok meg så lang tid å sette meg inn i dette.

Nevnte Talseth hadde nok rett:

@ Er i gang. Bedre sent enn aldri som man sier.
@Berekvam
Øyvind Berekvam ♫
@ Sant. Ofte greit å ha noen gapende hull i historien, som du så å si VET blir givende den dagen du får tatt deg tiden til å sjekke.
@thomastalseth
Thomas Talseth