Young Woman’s Blues

Jakten på det «ekte» er en øvelse vi nesten bare finner i populærmusikkens verden. Autensitet synes til tider å være viktigere enn det meste annet, og både artister og musikkskribenter har tatt dette ut i det ekstreme gjennom musikkhistorien. Mitt favorittmagasin The Word har viet en seks sider lang artikkel til dette temaet i sin siste utgave, og i innledningen viser skribent Mark Hodkinson til at «authenticity is so highly prized in music that its pursuit contributed to the deaths of musicians such as Kurt Cobain and Sid Vicious.» Artikkelen viser også til Richey Edwards i Manic Street Preachers som med kniv skar inn «4 real» i armen for å vise for all verden at han var en genuin artikkel. Denne debatten har fått ny aktualitet etter gjennombruddet til Lana Del Rey. Det store gjennombruddet og påfølgende millionsalget av debutplaten hennes har blitt møtt med massiv skepsis og til tider rent hat i mange kretser. Beskyldningene om at hun bare er en oppkonstruert artist som er dyrket fram av sin steinrike pappa har florert, og avistitler som «The New Nancy Sinatra or is Lana Del Rey just a fake?» har stadig vekk dukket opp. NRK Lydverket tok også for seg dette sent i fjor under tittelen «Du vakre bedrag

Når slike debatter blusser opp vises det som oftest til at den ikke ukjente Bob Dylan på kynisk vis konstruerte sitt eget image tidlig i karrieren, og at til og med en legende som Leadbelly ble oppfordret av bakmenn til å opptre i fengselsuniform ettersom dette ville få ham til å framstå som mer «ekte» for et hvitt publikum. Dette blir jo ekstra ironisk ettersom Kurt Cobains versjon av Leadbellys «Where did you sleep last night» for all tid vil bli stående som «beviset» på hvor «ekte» han var. Mange glemmer for eksempel også at legenden Gram Parsons var en bortskjemt rikmannssønn som levde trygt på et solid fond mens hans musikerkolleger ofte slet med å få endene til å møtes.

Til og med en artist som Bruce Springsteen har vært innom dette temaet i tekstene sine. Springsteen er jo bortimot uangripelig og de fleste musikkskribenter hyller ham jo som en jordnær, folkelig og (nok en gang) «ekte» artist. Men hva skrev han selv i sangen «Better Days«? Jo:  »It’s a sad funny ending to find yourself pretending, a rich man in a poor man’s shirt.» Når disse debattene med jevne mellomrom blusser opp tenker jeg også på de to linjene Elvis Costello leverte i den glitrende popsangen «The other side of summer»: «Was it a millionaire who said «imagine no possessions»? A poor little schoolboy who said «we don’t need no lessons?» 

Med dette som bakteppe burde vi vel være veldig skeptiske når det plutselig dukker opp en ung og kvinnelig artist fra Bergen som er mer opptatt av musikk fra 1920/30-tallet enn av moderne popmusikk. En debutant som nevner navn som Rory Gallagher, Chet Atkins og Jerry Reed som inspirasjonskilder. En debutant som spiller gnistrende slidegitar og som framfører sine egne lekre folk- og countrylåter på en måte artister som er dobbelt så gamle som henne garantert blir grønne av misunnelse av. Kan noe slikt virkelig være mulig? Bør vi gruble over hvilke smarte hoder i managementet som har kokt dette sammen? Burde ikke en slik artist helst ha vokst opp som eldstemann i en stor og fattig søskenflokk i en campingvogn i sørstatene?

21-åringen jeg viser til er Monica Heldal. Jeg vet lite annet om henne enn at hun har spilt gitar siden hun var 12 og at det var farens vinylsamling som var inngangen til den musikken hun framfører på så fortreffelig vis. Hun har musikklinjebakgrunn, men var etter sigende ikke blant de elevene som stakk seg mest fram på skolekonsertene da hun gikk på videregående.

Førstesingelen Conman Coming (hør i Spotify og Wimp) dukket opp for kort tid siden, og mange av oss som setter stor pris på vår americana lot oss imponere både av stemmen, gitarspillet og låtskriverferdighetene. Det første spørsmålet som falt inn i hodet mitt var naturlig nok «hvorfor har vi ikke hørt om hun her tidligere?» Det viser seg at hun har tilbrakt mye tid i selskap med gitarene sine på små klubber i England og Irland.
- Jeg takker ja til de sjansene jeg får. Musikkbransjen er jo tøff, mange som vil frem, og platesalget svikter. Jeg tror det er viktig å spille mye for folk live for å opparbeide deg et navn, uttalte hun i et av de få intervjuene jeg har funnet med henne.

Det høres ut som en meget sunn holdning. Og når hun leverer varene på dette viset er det jo ikke rart at folk sperrer øynene opp:

Da Norwegian Wood tidligere i år slapp nyheten om at selveste Tom Petty tar en ytterst sjelden tur over til Europa var jeg kjapt ute og skaffet meg billett. At Heldal nå er klar for festivalen samme dag som Petty og Lenny Kravitz skal begeistre oss høres veldig riktig ut. Jeg ser virkelig fram til å se henne live. Da managementet nylig sendte ut en pressemelding om Heldals imponerende opptreden på Lindmo sendte jeg en epost tilbake og lurte på om det fantes noe mer musikk av henne tilgjengelig. Få timer senere fikk jeg noen lenker til SoundCloud og følgende svar: «Bare noen demoer…men her har du dem.» Dersom dette kan omtales som «bare noen demoer» kan vi vel med all mulig sikkerhet slå fast at vi har stor grunn til å glede oss til debutalbumet kommer. Jeg håper det ikke blir alt for lenge til.

Nyt: