mar 23 2012

Motorpsykose i maskinhallen

Vi skal være evig takknemlige for at vi har et band som Motorpsycho her i landet. Et band som målbærer alt som er spennende, sykt, vilt, deilig og viktig med rock. Vi skal være evig takknemlige for at det finnes et orkester der ute som konsekvent driter i hva folk måtte forvente og ønske fra dem. De eksisterer utenfor alt som smaker av tradisjonell musikkbransjetenkning og de utfordrer, irriterer og begeistrer oss som forsøker å følge med på de brokete og snirklete irrgangene de ferdes i.

Motorpsycho har gitt meg både de mest intense høydepunktene i mitt liv som konsertgjenger, men de har også levert konserter jeg bare har irritert meg over. Vi vet aldri hva vi får. I mars 2010 irriterte jeg meg for eksempel grønn over det usammenhengende improvisasjonsdillet de serverte sammen med Supersilent på Folken. I september i fjor begeistret de meg og tusenvis av andre med en gnistrende konsert på Rått og Råde her i området. At de finnes band som så konsekvent går sine egne veier uten å tenke over hva fans og andre helst vil høre skal vi være glade for. Det finnes ikke noen hype- og PR-maskin rundt Motorpsycho. Plutselig er de ute med nye album uten at vi har levd oss igjennom endeløse lanseringsintervjuer, utallige smakebiter i hundrevis av kanaler eller andre triks fra plateselskapenes verktøykasser.

Årets album dukket opp i februar uten at noen slo på stortromma. Plutselig var dobbeltalbumet «The Death Defying Unicorn» ute i butikkene uten å være tilgjengelig i noen av streamingtjenestene. Vi måtte rett og slett ut og handle det fysiske produktet. Og du verden for et album det er. Nye plater fra Motorpsycho har mange ganger gitt meg en følelse av at «dette her kommer de aldri til å overgå.» Så viser det seg gang etter gang at de likevel greier å utvide både sine egne og våre horisonter. Jeg ventet noen dager med å starte utforskningen av konseptalbumet ettersom jeg hadde en mistanke om at dette var et verk som burde nytes i sin helhet uten forstyrrende elementer. Det viste seg å være en riktig strategi.

Det som startet som et et bestillingverk i anledning Molde Jazzfestivals 50-års jubileum i 2010 har vokst seg til å bli et massivt verk som renner over av alt vi har lært å elske med Motorpsycho. Jeg liker å tro at verket er en oppsummering av de felles platesamlingene til Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan. Det høres ut som de har dykket dypt ned i vinylbunkene sine og hentet ut elementer fra alt de elsker av musikk. Og med Ståle Storløkken, Ola Kvernberg, Trondheim Jazzorkester og Trondheimsolistene med på laget blir resultatet massivt.

Det er visstnok en gjennomgående historie i dette verket, slik seg hør og bør når det gjelder progrock. Albumtittelen er også fullt på høyde med klassiske verk innen sjangeren når det gjelder svulstighet. Progressiv rock var (og er) jo intenst hatet av mange. Særlig punkbølgen var raskt ute med å legge flinkismusikerne for hat. Og det var nok en relativt enkel og takknemlig sak å hate disse skolerte og en smule selvhøytidelige musikerne. Pretensiøse albumtitler som «Tales from Topographic Oceans» (Yes – 1973) bidro selvsagt til å nøre opp under hatet. Bill Bruford, som spilte trommer i både Yes, Genesis og King Crimson, sluttet i førstnevnte band i forkant av den nevnte doble konseptplaten «Tales from Topographic Oceans», og kommenterte stormannsgalskapen slik: «Now, I like a good meaty theme just as much as the next man, but this was getting ridiculous.» Motorpsychos bravader innen progrocken står aldri i fare for å synke sammen under vekten av sin egen selvhøytidelighet, men at man hører elementer fra nevnte King Crimson og Yes på albumet er det selvsagt ingen tvil om.

Jeg oppdaget Motorpsycho for alvor i forbindelse med en konsert de holdt på ungdomsklubben Kulturmøllå i Sandnes for det som begynner å bli skremmende mange år siden. Som de idealistene de alltid har vært sneiet de innom ungdomsklubber med fri aldersgrense og alkoholforbud mellom jobbene de gjorde på landets etablerte konsertscener. Jeg er den dag i dag svært takknemlig for at de tok seg bryet med å spille for lave honnorarer på landets fritidsklubber. Ellers hadde jeg aldri fått oppleve å få øresus av å stå litt for nært inntil høytalerne da de blåste Nothing To Say utover publikum på Møllå i Sandnes.

Favorittalbumet mitt har lenge vært “Blissard” fra 1996. Venner og kjente av meg som også er fans av bandet har vidt forskjellige favorittalbum, og det har sikkert mye å gjøre med når de oppdaget dem. For meg var imidlertid det nevnte albumet en åpenbaring. Det var catchy men kompromissløst, det hadde mange fengende sanger med mange lag, det låt som ingenting annet jeg hadde hørt på den tiden og det inneholdt den avsindige S.T.G. Den sangen vil trone øverst dersom jeg en eller annen gang skal sette sammen en liste over tidenes beste norske pop- og rocksanger. Maken til perfekt måte å bygge opp til rockeekstase har jeg aldri hørt. Jo mer jeg hører på «The Death Defying Unicorn» jo mer får jeg imidlertid en følelse av at jeg nå har fått et nytt favorittalbum fra trønderne.

Da jeg fikk vite at Motorpsycho og Ståle Storløkken skulle ta dette verket ut på veien var jeg kjapt ute med å sikre meg billetter. Jeg hadde håpet at Folken skulle sikre seg konserten og jeg håpet også at Stavanger konserthus og Stavanger symfoniorkester ville kunne gi oss det samme opplegget som mange heldige sjeler får oppleve i Operaen i november i år. Med Trondheimssolistene, fiolinist Ola Kvernberg og Trondheim Jazzorkester og en massiv sceneproduksjon blir den konserten garantert en milepæl i bandets historie. Jeg håper fortsatt at dette kan bli noe som kommer på programmet når Stavangers nye konserthus åpner.

#Musikktips: Wimp har fått tilgang på det meste fra Motorpsychos katalog, inkludert den nye platen. Noe finnes også i Spotify. Sjekk min personlige best of Motorpsycho-liste. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Deep Purple var alltid kulere og bedre enn Led Zeppelin. Her er 30 grunner som forklarer mitt syn: Spotify / Wimp.

Forventingene mine var store. Særlig ettersom min meget godt musikkopplærte lillebror Rune sendte meg følgende tekstmelding etter at han opplevde samme konsert i Trondheim nylig:

«Fytti helvete! Gled deg til Motorpsycho i Stavanger! Der albumet er Zappa på syre, er liveversjonen Deep Purple på syre! Ståle Storløkken! For en mann!»

Det var Tou Scene i Stavanger som sikret seg bandet, og vi var forberedt på at hele konseptalbumet skulle framføres i sin helhet. Det ble også gjort, og jeg må innrømme at savnet etter symfonikere eller blåsere ikke var spesielt stort. Maskinhallen har bare plass til 290 mennesker og jeg synes nok at lokalet var i overkant fullt og trangt. Lyden var heller ikke optimal i starten men det tok seg veldig raskt opp. Vi var etter kort tid vitne til ren og skjer magi fra fire musikere som leverte et lydbilde og en intensitet jeg aldri før har opplevd. Det er selvsagt en bragd i seg selv å gjenskape et slikt konseptalbum på scenen, men med Ståle Storløkken bak tangentene var ikke det noe problem. Han spilte for ti. Minst. Han hadde i tillegg baller og humor nok til å spille deler av konserten i flagrende hvit kappe. Rick Wakeman hadde vært stolt.

Min lillebror sendte meg enda en tekstmelding i lykkerusen etter Trondheimskonserten, og hans oppsummering dekker også mine følelser etter å ha opplevd «The Death Defying Unicorn» live:

«Tror ikke det kommer til å gå opp for meg med det første hva jeg har opplevd.»

Jeg hadde ærlig talt ikke ventet noen ekstranumre etter at de hadde spilt seg igjennom hele konseptalbumet. Sånn sett var gleden desto større da de dukket opp på scenen igjen for å gi oss en massiv versjon av Mountain fra EPen med samme navn. Vi var altså plutselig tilbake i 1993. Etter at den kraftsalven var over tok de seg imidlertid enda lenger tilbake i tid og inn i katalogen til et band jeg har elsket høyt helt siden barndommen: Deep Purple. Å høre Motorpsycho brenne løs på riffet til Burn var en opplevelse jeg garantert aldri kommer til å glemme. Jeg hadde gleden av å se en av komponistene, Glenn Hughes, framføre denne perlen på den lille men svært oppegående rockeklubben Tribute i Sandnes for noen år siden, og Hughes ville garantert nikket anerkjennende til Motorpsychos elleville kjærlighetserklæring til et av historiens aller stiligste band.

 Noen minutter etter den godt over to timer lange konserten oppsummerte jeg det hele slik:

Har sett tidenes beste norske rockeband framføre det råeste jeg noensinne har sett. Motorpsycho FTW! Evig takknemlig for "Burn" :)

23/03/2012 01:02 via Twitter for iPhoneReplyRetweetFavorite

@Berekvam

Øyvind Berekvam ♫

By Øyvind Berekvam • Konsert/festival, Nye og gamle plater • 7 • Tags: Burn, Deep Purple, Genesis, King Crimson, konseptalbum, Motorpsycho, prog, Rick Wakeman, rock, Rune Berekvam, Sp, Ståle Storløkken, The Death Defying Unicorn, Trondheim, Wimp, Yes