Countryenglene kommer

Kalenderen viser bare begynnelsen av mars, men allerede nå begynner programmet på mange av sommerens musikkfestivaler å ta form. Jeg har ikke sikret meg billetter til annet enn Tom Petty på Norwegian Wood foreløpig, men de siste ukene har det dukket opp to festivalnyheter som med stor sannsynlighet vil få en countryelsker som meg til å ta turen over fjellene. «It Wasn’t God Who Made Honky Tonk Angels» sang Kitty Wells i 1952. Hvem det egentlig var som skapte disse englene skal jeg ikke mene noe om, men jeg gleder meg over at to artister som passer til beskrivelsen kommer til Norge i sommer. At både Iris DeMent og Alison Krauss tar turen til våre trakter samme sommer betyr at vi får et par ekstra julaftener. Førstnevnte finner veien til Drammen og den trivelige festivalen Working Class Hero 31. mai mens den noe mer kjente Krauss tar med seg Union Station til den nye festivalen i Holmenkollen 30. juni.

Lille speil på veggen der – hvem er mest fotogen i bandet her?

At amerikanske stjerner som Krauss flyr over Atlanteren skjer ikke for ofte. Det skyldes vel at de har et såpass stort publikum i hjemlandet at de ofte blir for dyre for europeiske konsertarrangører. At Krauss & Co har et stort publikum i Europa er det imidlertid liten tvil om. At det blir en fest når Jerry Douglas (dobro, lap steel, vokal), Dan Tyminski (gitar, mandolin, vokal), Ron Block (banjo, gitar) og Barry Bales (bass, vokal) inntar hovedstaden i juni er det heller ingen tvil om.

Selv om den vanvittige veksten i interessen for bluegrass muligens har roet seg litt siden «O Brother, Where Art Thou» ble en overraskende slager på filmfronten i 2000, er nok suget etter å se denne gjengen framføre de største hitene fra den filmen absolutt til stede. Mange er jo fortsatt ikke klar over at det faktisk var Union Stations Dan Tyminski som sang på filmens ekstatiske høyedpunkt, I am a man of constant sorrow. Filmens stjerne, George Clooney, ville visst helst synge selv, men ble heldigvis nedstemt. Dette betyr sannsynligvis at enkelte publikummere i Kollen vil hente fram en av de mest minneverdige linjene fra filmen: «HOT DAMN! It’s the Soggy Bottom Boys!»

Sjekk for eksempel dette opptaket fra gjengens glimrende konsertplate/film fra 2002:

Anbefalt!

Det nevnte livealbumet/konsertfilmen anbefales for øvrig på det varmeste. (Hør det i Spotify eller Wimp). Det er både en perfekt karriereoppsummering og inngang for nye lyttere, og det slår virkelig gnister av samspillet mellom de irriterende dyktige musikerne. Ettersom jeg har syslet litt med slide- og steelrelaterte saker selv på musikkfronten er det til tider direkte deprimerende å se hvordan Jerry Douglas trakterer dobroen. Det er ikke for ingenting at Krauss introduserer ham som «the greatest dobro player in the world» i konsertfilmen.

Douglas står for øvrig bak konsertfilmens festligste kommentar. Mellom to sanger roper enn særdeles begeistret mannlig fan ut «I love you Alison!» En annen minst like begeistret fan svarer med å brøle «I love you more!» Jerry Douglas forsøker å få det hele ned på jorda igjen med det tørrvittige svaret: «This is not a race!»

Krauss har rukket å fylle 40 år (selv om det knapt ser slik ut) og hun har spilt sammen med Union Station siden hun var 14. Populariteten økte sakte men sikkert og det begynte virkelig å ta av da nevnte Douglas ble med i 2000. En rekke Grammy-priser og udødelige liveopptredener har sikret henne en hedersplass i den moderne countryens historie. Krauss fant tilbake til vennene i Union Station etter en kort men effektiv flørt med rockeguden Robert Plant, og fjorårets «Paper Airplane» var nok et solid bidrag til en allerede imponerende diskografi.

#Musikktips: Start gjerne med denne Spotify-listen med alternativ country og americana. Du kan også kose deg med bluegrass-listen jeg har satt sammen. Banjopsykotikeren Erlend Aaslands liste Blågrass og sånt… passer også fint. Jeg har tidligere skrevet om mennesker med ellers god musikksmak som nærmest fryser på ryggen og får allergiske reaksjoner bare de hører en banjo eller en steelgitar i bloggposten Mye country for unge menn.

Jeg husker nokså nøyaktig når jeg oppdaget stemmen til Iris DeMent. Hvor det skjedde er jeg imidlertid ikke helt sikker på. Det skjedde uansett i etterkant av en spesiell konsertopplevelse vi hadde på Smuget (!) rett før Wilco ga ut sitt beste album, «Summerteeth» i februar 1999. Reisefølget besto av utvalgte medlemmer av Stavanger-regionens mest eksklusive organisasjon: Kåbbåiklubben (les mer om klubben her).

Vi fikk gleden av å se Jeff Tweedy og Jay Bennett som duo bare hjulpet av gitar og piano. Det var selvsagt stor stas. Konsertopplevelsen, og kanskje særlig aktivitetene i etterkant av konserten, var som vanlig en påkjenning på både lever og stemmebånd. (En eller annen gang må jeg nok få ut hele historien om den turen. Det er tross alt ikke ofte i livet at et av medlemmene i reisefølget greier å bli kastet ut av garderoben til Jeff Tweedy…)

På veien hjem fra hovedstaden lå/satt jeg uansett en smule redusert i baksetet. Et eller annet sted mellom Oslo og Stavanger var de to som satt i forsetene fornuftige nok til å sette på en plate jeg ikke hadde registrert tidligere. En snål og vakker stemme snek seg ut av høytalerne. En stemme som forsiktig strøk over de frynsete nervene til de to av oss som var plassert i baksetene. Klubbmedlemmene Arve og Sindre som styrte både bil og musikk har senere fortalt at det kom noen spede livstegn i form av forsiktig klynking fra baksetet da Iris DeMent fylte bilen med sangene sine. «Ooooh. Hva er dette?» skal jeg etter sigende ha greid å få fram. Svaret var altså Iris DeMent, og albumet de spilte var sannsynligvis det nydelige «Infamous Angel» (hør i Spotify / Wimp).

Etter at jeg var kommet hjem sikret jeg meg både «Infamous Angel» og det minst like flotte albumet «My Life.» Plateproduksjonen til DeMent kan på ingen måte sies å være stabil. Det går lang tid mellom utgivelsene, men ryktene vil nå ha det til at hun har et helt nytt album med seg i bagasjen når hun kommer til Norge i sommer. En rekke tidligere medlemmer av den omtalte Kåbbåiklubben, samt enkelte andre fans blant annet i Egersund, har allerede varslet at de blir med på reisen til Drammen og Working Class Hero. Det kan absolutt bli en hyggelig togtur. Billetter kan du sikre deg her.

I omslagsheftet til «Infamous Angel» hadde hedersmannen John Prine skrevet noen bevingede ord om hans første møte med stemmen til DeMent. De ordene er en passende avslutning:
«One night after receiving a copy of «Let the Mystery Be,» I was listening to the tape while frying a dozen or so pork chops in a skillet. Well Iris DeMent starts singing about «Mama’s Opry,» and being the sentimental fellow I am, I got a lump in my throat and a tear fell from my eyes into the hot oil. Well the oil popped out and burnt my arm as if the pork chops were trying to say, «Shut up, or I’ll really give you something to cry about.» Of course, pork chops can’t talk. But Iris DeMent’s songs can. They talk about isolated memories of life, love and living. And Iris has a voice I like a whole lot, like one you’ve heard before— but not really. So listen to this music, this Iris DeMent. It’s good for you. And if pork chops could talk, they’d probably learn how to sing one of her songs. Then we’d all have something to cry about.»