mar 10 2012

Påfuglen og nattergalen

Det gis stadig vekk ut mye flott ny musikk. Men når sant skal sies er det vel ikke flust med det man kan omtale som musikalske popgenier der ute i dag. Det er ikke lett å finne de popsnekkerne som har verktøyene og egenskapene som skal til for å fylle tomrommet som oppstår når Macca, Costello, Davies og andre storheter en gang forsvinner. På en liste over de 100 beste popsangene gjennom tidene vil sannsynligvis 60-70 % av dem være fra 60-tallet. Og det er da også den sangskatten unge og lovende popkomponister måles etter. Det er sannsynligvis også den sangskatten de fleste henter sin inspirasjon fra.

Et par kandidater finnes det heldigvis. De to mest åpenbare navnene er i mine øyne Rufus Wainwright og Andrew Bird. Førstnevnte er bombastisk, storslagen og romantisk mens sistnevnte er eksentrisk, nostalgisk, innsmigrende og jordnær. Fellestrekkene er likevel mange.

Begge er fremragende instrumentalister – Bird er en virtous fiolinist som bruker instrumentet sitt på en måte som ytterst få har vært i nærheten av tidligere. I hvert fall ikke innenfor popmusikkens rammer. Han er også en mann som har gjort plystring (!) til et legitimt virkemiddel igjen. Wainwright er en fremragende pianist og en vokalist av et kaliber vi knapt har hørt maken til siden kompisen Jeff Buckley forlot oss for det som begynner å bli skremmende mange år siden.

Begge har evnen til å trylle fram melodier som tar korteste veien til popsenteret i hjernen (jeg er overbevist om at noe slikt finnes…). De har imidlertid også evnen til å utfordre oss, irritere oss og få oss til å oppdage ting vi egentlig ikke visste at vi hadde godt av å høre på.

Begge har også tatt musikalske avstikkere som en stor del av tilhengerne skjønner lite av. De første platene til Bird sliter jeg for eksempel veldig med å få fot på. Opera, varieté- og cabaretprosjektene til Wainwright jr skjønner jeg også lite av. Men så lenge de fortsetter å gi oss udødelig popmusikk tilgir vi dem selvsagt at de leker på andre felt innimellom.

Etter at jeg hadde startet på denne bloggposten fant jeg også ut at de to er født med bare 11 dagers mellomrom i 1973. Skummelt.

Jeg kan ikke huske hvem det var som fikk meg til å plukke opp Rufus Wainwright for første gang. Som mange andre var jeg fan av faren hans, og ettersom sønner og døtre av musikalske storheter sjelden er i nærheten av å nå opp til opphavet (Ziggy, Sean, Dweezil, Julian, Teddy etc…) var jeg kanskje en smule skeptisk. Skepsisen forsvant etter nokså nøyaktig ett minutt av Oh What a world fra «Want One». Den sangen var egentlig verdt prisen for albumet alene, og etter at jeg kort tid senere hørte fantastiske komposisjoner som I don’t know What it is, Movies of myself og Vibrate var jeg aldeles solgt.

Bakoversveisen var sikret med albumets høydepunkt, og en av det forrige tiårets aller flotteste popkomposisjoner, Go or Go ahead. Den sangen er kanskje det beste stedet å starte for de som har lyst å forsøke seg på Wainwrights verden. Fra den stillferdige begynnelsen vokser den til en gigantisk flodbølge av vellyd. Når du tror at han ikke har mer å gå på etter det vanvittige refrenget tar han det hele enda et hakk oppover. Det høres ut som hele byggverket er på nippet til å falle sammen av sin egen storhet, men mesterlig nok lander Wainwright på beina. Ufattelig. Sånn er det for så vidt ofte med Wainwright. Hvorfor bruke bare ett symfoniorkester når man kan bruke to eller tre? Begrepet less is more finnes ikke i hans verden.

Jeg var heller ikke alene om å reagere slik. Jeg husker for eksempel godt hvordan min tidligere bandleder Thomas Dybdahl reagerte da jeg spilte nevnte Oh What a world for ham en sen aften på et hotellrom på turnéruten et eller annet sted i Norge. Et kort «wow» var alt han sa før han tuslet til sitt eget rom. Kvelden etter var sangen på listen over introlåter før konserten vår, og lydmann Sigurd rapporterte om usedvanlig mange spørsmål fra publikum om hva i alle dager dette var for noe spennende…

#Musikktips: Sjekk mine favoritter fra Rufus Wainwright i Spotify eller Wimp. For de som vil sjekke hvor Rufus har fått deler av de musikalske genene fra kan jeg anbefale en Spotify-liste med det beste fra Loudon Wainwright III.  

Senere fulgte Wainwright opp med den hinsides vakre «Release the stars» i 2007, der særlig Going to a town var gåsehudfremkallende, og den langt mer stillferdige «Songs for Lulu» i 2010. I april 2012 kom «Out of The game«, hans sjuende soloplate. Denne gangen har han latt seg produsere av Mark Ronson uten at resultatet har blitt fullt så ekstatisk dansbart som han varslet i flere intervjuer på forhånd. Platen er derimot enda et bevis på at Wainwright er en av vår tids største popkomponister. Bare hør på det elleville 70-tallsarrangementet på Rashida eller det deilige tittelkuttet.

I disse streaming- og spillelistetider er det selvsagt dristig å spare den beste sangen helt til slutt på en plate. Lytternes tålmodighet er neppe den samme i dag som den var før de digitale formatene overtok for cd-platene. I 2012 er det imidlertid ikke bare Sweet Billy Pilgrim som har spart det aller beste til slutt. Popgeniet Wainwright har gjort det samme.. Platen er fullt på høyde med hans forrige mesterverk, “Release the stars”. De tre stillferdige sangene som avslutter albumet – Sometimes you need, Song of you og Candles – er imidlertid de aller beste. Det er den vakreste avrundingen jeg har hørt siden R.E.M. ga oss Man on the moon, Nightswimming og Find the river på “Automatic for the people.”

Hvem eller hva som fikk meg interessert i Andrew Bird kan jeg heller ikke huske. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg var forelsket i det snåle og sjarmerende landskapet han leker seg i. Som klassisk utdannet fiolinist var han ikke særlig opptatt av popmusikk i ungdommen og starten på 20-årene. Og de første musikalske prosjektene hans var mest preget av gammel jazz og swing, calypso og ymse annet som ikke hadde allverdens kommersielt potensiale. Etter hvert begynte han å lage mer plass i musikken. Bevæpnet med fiolin, gitarer og en bråte loop-pedaler ble solokonsertene hans virkelige begivenheter. Ting ble enklere og luftigere, samtidig som tekstene ble stadig mer fantasifulle og kreative.

Han har flere ganger uttalt at tekstene hans ikke nødvendigvis er så dype som enkelte velger å tro. Det handler mer om hvordan det låter enn om hva ordene og setningene faktisk betyr. Selv beskrev han det slik i et intervju med nettstedet Chicago Life: “But you do have an audience, and you don’t want to take their attention for granted in terms of the content of the songs. I do really care mostly about the melodies, but the voice gives the melodies a human weight and a human presence, and I figure, I’ve got your attention, let’s talk about something interesting.»

Med tekstlinjer som «We’re all basically alone» fanger han uansett fort oppmerksomheten. Særlig når han fortsetter med slike betraktninger: «And despite what all his studies had shown. What was mistaken for closeness was just a case for mitosis«. En annen legendarisk tekstlinje er hentet fra sangen Oh No, og det er en linje jeg har registrert at Morgenbladets musikkskribent Ingrid Ovedie Volden, også kjent som @Vidunderfull, har en viss svakhet for: «Oh, arm and arm we are the harmless sociopaths.»

#Musikktips: Mine favoritter av Andrew Bird samlet i Spotify. Noen færre sanger finnes i Wimp. 

Bird har nettopp gitt ut sitt sjette soloalbum og det er bare å slå fast at «Break it yourself» er nok et høydepunkt i en allerede innholdsrik karriere. Denne gangen har han funnet fram fiolinen igjen, og albumet er ikke så gitarbasert som de forrige platene. Det hele er mer variert og høres i det hele tatt enda mer organisk ut enn hva vi har vært vant til. Han bruker det meste av de elementene vi har blitt kjent med fra tidligere utgivelser, og platen fungerer således som et glimrende sted å starte for de som fortsatt ikke har oppdaget ham.

De merkverdige observasjonene hans er hjertelig til stede også denne gangen. I albumets høydepunkt, den uimotståelig calypsosvingende Danse Carribe synger han blant annet at «here we go mistaking clouds for mountains.» Tekstmessig er det som vanlig ikke fullt så lystig som musikken tilsier. I et intervju på hans egen nettside blir han spurte om han lå kledd i filler på en øde øy mens han skrev sangen. Svaret er fornøyelig trist og oppsummerer egentlig hele hans musikalske og tekstmessige prosjekt:
- Are we all basically alone or are we all connected? This song comes from a story my mom tells about me exiling my stuffed animals from my crib when I was 15 months old in a declaration of autonomy. It seems the conclusion I’ve reached through nine records worth of songs that deal with this issue of autonomy is that it’s over-rated. I’ll take the comfort of others even if it’s an illusion of security.

I singlen fra albumet, Eyoneye synger han at “No one can break your heart so you break it yourself.” På spørsmål om det er slik at vi trenger å få hjertene våre knust om ikke annet så for kunstens skyld svarer han på glitrende vis:
- Well, I think it might be impossible to break one’s own heart but I thought it was worth bringing up as a possibility.

Nemlig.

By Øyvind Berekvam • Musikknytt, Nye og gamle plater • 1 • Tags: Andrew Bird, Break it yourself, deilig pop, geni, Loudon Wainwright III, Out of the game, perfekt pop, popgeni, Release the stars, Rufus Wainwright, Spotify, Want One, Wimp