mar 10 2012
McCartneys lekre historietime
Da jeg hørte at Paul McCartney hadde planer om å gi ut en plate med gamle standardlåter må jeg innrømme at min første tanke var «å nei, ikke han også…» Jeg så for meg en sukkersøt og tam sak i samme stil som det enkelte andre legender har forsøkt seg på tidligere, og det var nok ikke for ingenting at McCartney selv var en smule bekymret for at mange ville beskylde ham for “doing a Rod.” Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg skjønte at Maccas «Kisses on the bottom» var av et annet kaliber enn det Rod Stewart har bedrevet med sin The Great American Songbook-serie.
Man kan selvsagt stille spørsmål ved hvorfor en av tidenes aller største popkomponister bruker tiden sin på et album med standardlåter fra 20, 30- og 40-tallet når han selv har så ufattelig mange udødelige klassikere på samvittigheten. Jeg kjøper imidlertid forklaringen hans.
- I’ve been wanting to do it for a very long time. But every time I shaped up to do it someone else would come along and do the same thing. Rod Stewart was doing them, and before him there was Robbie Williams… In the end I thought, Sod it. What the hell if Michael Bublé’s got one out? svarte han da musikkmagasinet MOJO nylig ba om en forklaring.
Det er jo heller ikke slik at McCartney gjør denne platen i mangel av originale musikalske prosjekter. Det er verdt å minne om at hans forrige soloplate, «Memory almost full» (2007) var en av hans aller beste. De som har for vane å snakke nedsettende om Sir Paul kan neppe ha hørt sanger som You tell me og House of wax fra den platen. «Electric Arguments» som han ga ut som elektronikaprosjektet The Fireman i 2008 var også glimrende. I en tid der stadig flere gamle helter ikke evner å leve opp til de forventningene vi har til dem virker McCartney å ha et relativt avslappet forhold til sin egen status. Det er ganske imponerende. Det er tross alt ikke mange som har mer å leve opp til enn ham.
Jeg skal ikke bruke plass eller tid på å forsvare McCartney. Det gjorde jeg i bloggposten Paul is not dead i 2009, og det var langt i fra alle som var like begeistret for at jeg våget å påstå at McCartney var det mest sentrale, mest kreative og mest nyskapende medlemmet av the Fab Four. Jeg står imidlertid inne for alt jeg skrev den gangen, og «Kisses on the bottom» rokker ikke ved min beundring.
Platen har surret og gått i heimen i flere dager og jo mer jeg hører på den jo tydeligere skinner det igjennom hvor inspirasjonen til mange av McCartneys egne legendariske komposisjoner kom fra. Dette var musikken han og Lennon vokste opp med. Denne amerikanske musikktradisjonen ble framført ved pianoet i familieselskaper og andre sammenkomster i oppveksten i Liverpool. McCartney har heller ikke bare valgt de mest åpenbare sangene, og selv om jeg ikke har brukt særlig mye tid og krefter på å utforske denne musikktradisjonen så høres mye av det veldig kjent ut. Sanger av komponister som Irving Berlin, Harold Arlen, Frank Loesser og Yip Harburg er representert. På en måte er det godt at Macca minner oss på at en veldig stor del av den populærmusikken vi har dyrket de siste 30-40 årene faktisk ikke bare har sitt utspring i bluesen og rocken.
Det hele er smakfullt produsert av Tommy LiPuma og framført sammen med bandet til Diana Krall. Albumet oser av sjarm. Uvanlig nok trakterer Macca ikke et eneste instrument her. Som en av pophistoriens mest innovative intrumentalister var det sannsynligvis en spesiell opplevelse. «I don’t read or write music. Here I am with these great players and it’ kind of emberrassing,» kommenterte han selv i det nevnte MOJO-intervjuet. Jeg tipper likevel at de erfarne jazzmusikerne var vel så nervøse for å jobbe sammen med McCartney. Som den kontrollfreaken han er var det sikkert ikke enkelt å gi fra seg styringen, men det er muligens også en del av grunnen til at det hele høres så avslappet og sjarmerende ut. Etter noen runder med denne ferske platen skjønner man litt bedre hvor sanger som Here, There & Everywhere, Michelle, Yesterday, I Will, Mother Nature’s Son og For no one kom fra.
#Musikktips: Hør «Kisses on the bottom» i Spotify eller kjøp den i iTunes. I iTunes kan du også se et konsertopptak fra Capitol studios. McCartney er dårlig representert i Spotify, men de fleste av soloplatene hans finnes i Wimp. Sjekk ut min best of Macca-liste der.
Som nevnt er ikke dette et musikalsk landskap jeg har noen videre kompetanse på. Heldigvis jobber jeg på et kulturhus og bibliotek der det finnes usedvanlig mye kompetanse på mange områder. Jeg sendte derfor avgårde en kjapp Facebook-melding til Olav Nilsen, leder ved Stavanger musikk- og filmbibliotek, med følgende spørsmål: Hvor starter man dersom man vil høre mer av lignende greier? Han startet svaret sitt med å legge inn denne YouTube-lenken, og skrev videre at:
- Sinatra med Count Basie at the Sands er jo en av mine favoritt skiver. Om du ikke har sett Singing Detective og Pennies from heaven med Dennis Potter må du bare gjøre det. Mye bra musikk der også. Om du tenker å yngre karer er ikke denne mannen helt tapt bak mål. Eller kanskje Lee Hazlewood, Bryan Ferry, David Sylvian, Morrissey og Marc Almond?
Nilsen opprettet også den åpne spillelisten Crooners i Spotify. Han har allerede lagt inn en hel del snadder men inviterer også andre til å legge inn sine favoritter.
Men tilbake til McCartney: På «Kisses on the bottom» har han også flettet inn to egne komposisjoner, sikkert til stor glede for plateselskapet som dermed fikk et par ekstra salgsargumenter. My Valentine og Only Our Hearts smyger seg ubemerket inn blant de langt eldre sangene de er omgitt av på platen. Det sier jo litt om kvaliteten. Det må også innrømmes at det er deilig å høre at Stevie Wonder har gravd fram det kromatiske munnspillet igjen på sistnevnte sang. I presseskrivet har Sir Paul beskrevet albumet slik: «This is very tender, very intimate. This is an album you listen to at home after work, with a glass of wine or a cup of tea.» Det er det da aldeles ingenting galt med.
Platen ble utgitt like før Valentinsdagen, og jeg regner med at mange sikkert vil bruke prosjektet som nok et argument for hvorfor McCartney er «romantiker,» «sviskete,» «søt» og ymse andre beskrivelser som ikke gir spesielt mye kredibilitet. Til de som mener det henter jeg fram igjen noen uttalelser han kom med i magasinet Uncut i 2004:
“I’ve developed a hard skin for that sort of attitude. It’s only a skin, but my attitude is really “Sod you. You think “Mull of Kintyre” is crap – you try writing something like that!“ I samme intervju er han også enig i at utsagnet “Fuck you – I was in The Beatles” er et et ganske godt forsvar mot kritikk…
