mar 5 2012

Plater jeg elsker: – Ingen trøst fra Feist

“When you comfort me it doesn’t bring me comfort actually”, synger Leslie Feist på et av denne platens mange gnistrende spor. Det er en god oppsummering på hele albumet. Det er ikke noe som smaker av enkle løsninger og kompromisser her. Merkelig nok ble hennes forrige album, “The Reminder”, en storselger internasjonalt. Det kan man muligens skylde på relativt sett radiovennlige sanger som “1234” og “I feel it all“. Men likevel. Feist er vel blant de minst sannsynlige superstjernene der ute. Hun opererer tross alt i et musikalsk landskap som ligger milevis fra der de som programmerer spillelistene på verdens mainstreamradiostasjoner befinner seg.

Jeg har ikke sett henne live. Enda. Men jeg har sett en hel del konsertopptak, og måten hun angriper både gitaren, mikrofonstativet og sine medmusikere er imponerende. Det oser kontroll og kvalitet av hele mennesket. Jeg elsket “The Reminder” intenst, og hadde store forventninger til oppfølgeren. Og det tok tid før den satt seg. «Metals» mangler nemlig det lille snevet av kommersiell popvilje som forløperen hadde.

Jeg husker imidlertid nøyaktig øyeblikket da jeg oppdaget storheten i albumet. Det var en helt vanlig sløv ukedag. I hjemmet hadde jeg og min samboer okkupert hver vår ende av sofaen, og i bakgrunnen sto “Metals” på. Sangene på platen hørtes ved første gjennomlytting ganske like ut, og en smule monotone. Plutselig skranglet det i gitarer og tamburiner fra høytalerne og sofaslavene løftet interessert blikket fra avisen og boken. Skrangleallsangen ble etterfulgt av trompeter og en vindskjeiv gitarsolo og nøyaktig tre minutter og 39 sekunder ut i sangen smalt det. Det dundret plutselig i tønner og ymse andre uvanlige perkusjonsinstrumenter, og Feist og hennes kumpaner skrek ut “Is this the right mountain for us to climb?“. I sofaen ble det plutselig liv. Brede smil og anerkjennende nikk ble utvekslet sammen med setning “Wow. Jeg så ikke det komme…” Sangen var “Undiscovered First“, og den er bare et av mange vanvittige høydepunkt på albumet. Her er et annet:

Platen vokser stadig på meg. Den er ganske skummel ettersom den ikke slipper taket. Du blir sugd inn nøyaktig den stemningen Feist ønsker du skal være i. Det er intenst. Det er nattemørke. Og det er en nerve i verket som griper tak. Investerer du tid i denne platen har du en venn for livet. Min personlige favoritt er den nydelige balladen “Get it Wrong, Get it Right“. Åpningslinjene i det siste verset beskriver også den perfekte måten å nyte platen på:

Cold outside
Warm by the fire

#Musikktips: Hør «Metals i Spotify eller Wimp. Sjekk også mine 30 favoritter av henne i Spotify.

6. mars skal jeg se henne  på Sentrum Scene i hovedstaden. Jeg har gledet meg intenst helt siden billettene kom i posten. Hun åpner Europa-turneen i Norge, og av det jeg kan lese meg fram til på det nyttige nettstedet setlist.fm blir bortimot halvparten av sangene hentet fra «Metals». Det gjør meg absolutt ingenting. “1234” ser det ut til at hun har lagt på hylla for godt. Sikkert ikke det dummeste hun kan gjøre, selv om hun for all tid vil bli husket av massene for den sangen (og iPod-reklamen som ble klistret til den). Feist er ikke av den typen artister som utelukkende gir publikum det de vil ha.

Jeg kan likevel forstå at noen oppfatter henne som i overkant sær. For noen uker siden kikket jeg igjennom dokumentaren «Look at What the Light Did Now«, og det jeg trodde var en relativt streit film om artisten Feist viste seg å være en pretensiøs kunstfilm som handlet mer om det store kollektivet av kunstnere (eller «amplifiers» som hun kaller dem) hun har tatt inn i varmen. Man kan selvsagt ikke si noe på resultatene av det disse kunstnerne leverer, enten det er snakk om Feist-relaterte plakater, plateomslag, fotografier, malerier, filmer eller animasjoner. Men du verden så kjedelig det var å høre på dem. Fordelen for Feist var at hun framsto som den mest normale av gjengen. Og scenen der hun møter en av sine største helter, Kermit, må sier å være usedvanlig sjarmerende.

Glimtene fra innspillingsprosessen var imidlertid svært interessante. I en tid der alt for mange produsenter ser ut til å prøve å fjerne alt som er menneskelig med plateinnspillinger var det spennende å se at Feist og hennes medmusikanter spilte inn sanger på terrassen mens bilene raste forbi. Eller at de tok i bruk alle kjøkkenredskapene til rytmesporene. Dette preger jo også platene hennes. Det suser og knitrer. Det lever. Selv har jeg også kost meg med et lekkert konsertopptak fra Paris i 2005. Smakebiter fra konserten finnes på YouTube, blant annet hennes suverende versjon av Ron Sexsmiths «Secret Heart.» Søk på Trabendo Theatre+Feist så finner du det nok.

Jeg er spent på hva hun serverer oss i Oslo. Jeg håper hun gjør som hun har gjort på de siste konsertene og avslutter hovedsettet med denne:

By Øyvind Berekvam • Film, Nye og gamle plater, Plater jeg elsker • 2 • Tags: Feist, Get it Right, Get it Wrong, Leslie Feist, Look At What The Light Did Now, Metals, plater jeg elsker, Spotify, The Reminder, Undiscovered First