En hyllest til mannen i svart

For et par uker siden fikk jeg en tekstmelding fra countryentusiasten Jone Andersen med spørsmål om jeg visste om noen spennende arrangementer den 26. februar. Jeg må innrømme at det ikke ringte noen umiddelbare bjeller. Da jeg ba om en forklaring kom følgende melding tikkende inn: «Med en litt kjipere livsstil hadde Johnny Cash blitt 80 år den dagen…»

Noen fikk en idé...

Denne anledningen kunne vi selvsagt ikke la gå fra oss. Jeg sendte derfor avgårde noen få velvalgte tekstmeldinger til banjoguru og Cash-entusiast Erlend Aasland. I tillegg til de 40-50 andre orkestrene han til en hver tid spiller i synger han i slektsprosjektet Aasland Bros, et band som vier sin virksomhet til mannen i svart. «Bør vi ikke markere 80-årsdagen?», spurte jeg. «Sjølsagt«, svarte Aasland. Ytterligere en tekstmelding til musiker og utelivsaktør Trond Eltervaag sørget for at utestedet Martinique ble stilt til rådighet for bursdagsfeiringen. I dagene etter meldte stadig flere gjestemusikere og entusiaster sin interesse for å delta i feiringen, og det hele toppet seg da Aasland og jeg fikk anledning til å prate om legenden på NRK Rogaland. Stas.

Men det var altså den folkelige og frittalende lokalpolitikeren Jone Andersen (også kjent som Stavanger-politikkens svar på Johnny Cash) som startet det hele. Andersen er en arbeider på 33 år som beskriver seg selv slik: «Lett pessimistisk innstilling til livet, med lav terskel for irritasjon og sarkasmer. Likevel et lykkelig menneske, med svært selektiv entusiasme». Han har tidligere fortalt at han liker begge typer musikk: Både country og western. Derfor syntes jeg det var på sin plass å be ham lage noen spillelister og skrive noen velvalgte ord om helten. Som sagt så gjort. Det startet med noen få linjer men endte opp med en massiv og høyst lesverdig avhandling. Uten videre fiksfakserier overlater jeg derfor ordet til Jone:

Smak på navnet : Johnny Cash.

- Bare navnet gir umiddelbare assosiasjoner. Og uansett hva man måtte tenke og mene, både om mannen og musikken, er det én universell sannhet: Man kødder ikke med Johnny Cash. Fra gjennombruddet i 1955 og frem til hans død i 2003 samlet han stadig nye og større fanskarer. Cash har sannsynligvis også noe som må være bortimot verdensrekord i karrieremessige comeback. Enten du liker det eller ei, vil navnet stå som en bauta i musikkhistorien i uoverskuelig fremtid.

Denne helgen er spesiell for oss Cash-fans: Søndag 26. februar ville han fylt 80 år om han hadde valgt en litt kjipere livsstil, (Cash var sammen med sin turnékamerat Elvis blant de virkelige pionérene innenfor kategorien «Sex, drugs & rock n’ roll») og det må selvfølgelig markeres. Grundig. Det er tross alt ikke hver dag en av musikkhistoriens viktigste har 80-års dag.

Hva var det som gjorde Cash så spesiell? Her finnes ikke én forklaring, men mange. Og det er summen av disse som gjorde Cash til et musikalsk ikon. Tre viktige faktorer var hans spesielle baryton-stemme, hans stilige utseende og kanskje viktigst: Den karakteristiske bom-chicka-bom-sounden som ble hans varemerke i første del av karrieren. Sistnevnte ble for øvrig til ved en tilfeldighet: Da Johnny Cash fikk mast seg til en audition hos Sam Phillips i Sun Records, skulle han etter avtalen ha med seg tre musikere: En gitarist, en bassist, og en trommeslager. Noen brukbar trommis hadde han ikke klart å finne til denne viktige begivenheten, og det så ut som om hele greie ville gå i vasken. Men vår helt visste råd: Han festet en dollarseddel rundt gitarhalsen (nesten som en capo under strengene) og når han da spilte, hørtes det nesten ut som trommekomp. Slik spilte han inn hitene «Cry cry cry» og «I walk the line». Og voila: Cash hadde skapt sitt egen særpregede sound. Et sound som skilte ham fra alle de andre som prøvde å nå igjennom på den tiden. Selv om han relativt kort tid senere fikk en fast trommeslager med seg, da backingbandet «The Tennessee two» ble «The Tennesse three», ble bom-chicka-bom-sounden Cashs varemerke til langt utpå åttitallet.

Cash opplevde mange opp- og nedturer både karrieremessig og på det personlige plan. Han slet som kjent med pillemisbruk i flere omganger. Likevel viste han en bemerkelsesverdig evne til kunststykket å stadig fornye seg musikalsk – uten å forandre seg hverken musikalsk eller personlig. På den måten fikk han stadig nye fans, samtidig som han ikke mistet noen av de gamle. Har du først fått sansen for Cash varer det livet ut. Hans katalog spenner vidt, fra hans tidlige gospel- og rockabillyaktige køntri, frem til nytolkninger av reggae så vel som tungrock i sine siste leveår. Det sier vel også sitt at han er en av få på denne jorden som har fått plass i både Country og Rock n’ Roll Hall of Fame.

Selv om han er mest kjent for sine «egne» sanger, har han laget en hel drøss med coverversjoner av andre artisters slagere, de aller fleste av dem er utvilsomt bedre enn originalversjonene. Mye av grunnen til dette er at Cash fremfører tekstene med større troverdighet enn noen andre. Her kan nevnes: «It ain’t me babe» (Bob Dylan) «Sunday Morning coming down» (Kris Kristofferson), “Solitary man” (Neil Diamond), “One” (U2) og “I won’t back down” (Tom Petty). I sistnevnte kan det nevnes at Petty selv er med og korer på refrenget. Slikt kalles respekt.

Jone Andersen - uten hatt

American Recordings-serien, som består av seks album, (de to siste utgitt etter Cashs død) markerer det største musikalske «vannskillet» og definitivt det største comebacket i Cashs karriere. Her fikk han med seg produsenten Rick Rubin, og sammen lagde de ren magi. I tillegg til mye nytt materiale, og nyinnspillinger av enkelte gamle slagere, eksperimenterte de med coverversjoner fra mange artister og sjangre, og disse kan i all hovedsak omtales som knallsterke. I tillegg til tidligere nevnte låter, var «Rusty cage» (Soundgarden) og braksuksessen «Hurt» (Nine inch nails) viktige bidrag til hans appell til et stadig yngre og mer hengivent publikum. Sitt foreløpig siste store «comeback» fikk Cash post mortem i 2005, da den biografiske filmen «Walk the line» hadde premiere. Filmens strålende kritikker fikk mange til å gå på kino, og Cashs musikk ble omfavnet av nye, unge tilhengerskarer som til da knapt hadde hørt om ham.

Jone Andersen med hatt

Det var forresten Johnny Cash som ga meg et helt døgns følelse av å være småkjeltring: Da jeg som 19-åring i 1997 fikk tak i billetter til hans utsolgte konsert i Grieghallen i Bergen, gjensto bare ett problem: Å komme seg dit. Mine foreldre var bortreist. Og uansett hvor mye jeg tryglet og ba, var det ikke snakk om at min far ville låne bort bilen sin til den unge håpefulle, når han hadde tenkt seg helt til Bergen. Desperate situasjoner fremtvinger som regel desperate løsninger, og for min del ble løsningen å tyvlåne pappas bil. Siden jeg løy om at jeg ikke hadde lånt bilen, gjorde jeg regning med at min far meldte den stjålet så fort han så at den manglet i garasjen. Jeg satt som på nåler hver gang vi passerte en politipatrulje…

Men vi kom oss da på konsert, kompisen min og jeg, og det å ha opplevd selveste Johnny Cash live var stort. Selv om han grunnet sin sviktende helse ikke hadde mye å by på rent konsertmessig, var han liksom en av disse artistene man bare MÅ oppleve. Da jeg leverte pappas bil tilbake den påfølgende morgen, etter å ha brukt mesteparten av natta på hjemturen, var tanken tom og bilen oste av sigarettrøyk. (min far er ikkerøyker) Han så på meg med det harde blikket (som sier: Denne bilen får du ikke låne igjen, det kan du ta deg f.. på) og sa: «Jaja, jeg håper det var verdt det» Og jeg, vel vitende om det samme, smilte og sa: «oh yeah, er det noe jeg IKKE kommer til å angre på så er det dette».

Da jeg nylig ble bedt om å lage en spilleliste i anledning helgens jubileum, skjønte jeg fort at det måtte bli to: En med Johnnys egne sanger, og en med hans coverversjoner. Jeg må her få legge til at disse best of- listene er mine høyst subjektive valg. Den perfekte samling finnes ikke, all den tid vi alle har forskjellig smak. Jeg har likevel valgt ut et knippe låter som enten har spesielle tekster, får frem Cashs stemmeprakt, eller er viktige milepæler i hans diskografi. Noen av låtene fyller alle disse kriteriene.

De beste Cash-låtene – Spotify / Wimp
De beste coverversjonene Cash gjorde – Spotify / Wimp

Mine planer for helgen er uansett spikret, og her skal alt dreie seg om Johnny Cash: Fredagskvelden blir en romantisk filmkveld med fruen (vi skal selvfølgelig se «Walk the line»), lørdag skal jeg og kompisen min, Atle, (som for øvrig var med på konserten i -97) spille oss igjennom mesteparten av min vinylsamling med Cash, noe som fort kan ta 10-12 timer. Søndagen blir jeg naturligvis å treffe på Martinique, hvor Aasland Bros. skal feire jubilanten på det mest respektfulle vis med sine eminente tolkninger av hans låter. Jeg vil så klart anbefale alle andre en helg som min, men går ikke det, får man trøste seg med spillelistene, på Wimp eller Spotify.

Enjoy!