10 grunner til å arrestere musikkpolitiet

Gjesteblogger André Løyning - fotografert av Stein Torleif Bjella.

Støvet etter nok et by:Larm (ja, de insisterer på at det skrives sånn) har lagt seg. Ølbongene er for lengst vekslet inn, hype-maskineriet har giret ned, oljepengene er delt ut, gitarene pakket og håpefulle unge musikere fra bygd og by utenfor hovedstaden har samlet seg i de trange bilene sine og reist hjem. Skal vi dømme fra medieomtalen vil de av oss som ikke var der aldri forstå hva vi gikk glipp av.

En av de som var i hovedstaden under by:Larm var André Løyning. Han er journalist fra Kristiansand og jobber nå som vaktsjef i Klassekampen. Løyning er platesamler og har snurret plater i mange år. Ellers  skriver og fotograferer han på saftflaske.blogspot.com. Der finner du glimrende lesestoff, lekre bilder og flotte videoer om mye som er fint. Han var som nevnt til stede i hovedstaden under det store musikkarrangementet. Han deltok imidlertid ikke, og sparte pengene til kommende konserter med band som Little Hands of Asphalt og Phone Joan. Han irriterte seg bittelitt over Todd Rundgren og D´Angelo-tåka og etter at han registrerte debatten i etterkant av Bon Jovi-bonanzaen på denne bloggen tok han tastaturet fatt i et forsøk på å forklare/forstå et av de mest fascinerende trekkene ved kulturnasjonen Norge.

Teksten ble først publisert i Klassekampen 22. februar 2012. 

Løyning har ordet:

En gjennomgang av de faktiske forskjellene mellom musikkpolitiet og folket:

1. Bruksområder. Der musikkpolitiet sitter i åpent landskap, ved en rotete pult blant ringende telefoner og masete kolleger og hører på musikk på et Koss PortaPro-headset til 349 kroner vil folket høre på musikk i bilen, hjemme og på fest. Gjerne spilt gjennom en NAD-forsterker og ut elementene på to Cervin Vega-høyttalere som kostet alle konfirmasjonspengene og sommerjobblønna påfølgende to årene.

2. Mengde/tilgang. Et pling nedi venstre hjørne på dataen, flere ganger daglig, et e-kort fra et plateselskap medfølgende musikk. Det kan lastes ned eller spilles av der og da. Posthylla full av hvite boblekonvolutter, fordi du er en av de 150 som får tilsendt plater før de kommer i butikken. De pakkes ut og rangeres i en rekkefølge der de som havner på bunnen av bunka aldri blir spilt. Der musikkpolitiets tilgang er ekstrem, vil folket ha tilgang på det som er i hyllene på Kiwi og Statoil. Og der folket vil favorisere artister som oppsøker dem, for konserter på kulturhus, grendehus og gymsaler, vil musikkpolitiet foretrekke å se artister på Mono. Riktignok har Spotify revolusjonert folkets tilgangen på musikk, men fortsatt selger Eidsvåg og Bernhoft titusenvis av plater på Kiwi.

Der musikkpolitiet ferdes. Bylarm 2010 (Foto: André Løyning)

3. Harry. Å synge om pikk og fitte og kjønnsoperasjoner og det som grenser til festvoldtekt, vil for musikkpolitiet være politisk ukorrekt og moralsk forkastelig, mens folket vil se humoristisk på det og le med. Se bare på Plumbo, Bjørn Hellfuck, Bjørn Rosenström, Luxus Leverpostei osv.

4. Kvalitet. Kvalitet defineres etter musikalske finesser, nyvinning, riktig produsent og studio, en gjesteartist eller to som kan sette sine fotavtrykk i salaten, og tekniske korrektheter som vinker fram og tilbake i musikkhistorien, vil fort kunne gi flere øyne på musikkpolitiets terning, mens folket vil himle med øynene. Terningkast har aldri brydd dem, og jo lettere det er å synge med dess bedre. Funker det som karaoke er det en instant classic, selv om folket aldri vil bruke det ordet.

5. Referanser. Både musikkpolitiet og folket vil leite etter sine referanser, og gjenta disse. Som Simon Reynolds skriver i Retromania, går all musikk og trender i en evig runddans. Men der musikkpolitiet jakter den neste Bob Dylan (litterære og musikalske kvaliteter), vil folket jakte den neste Bon Jovi (best til fest).

6. Nyskapende. Der musikkpolitiet alltid jager etter det siste nye for så å løfte det opp en den høyeste trone gjøre det til sitt Mekka, vil folket vende seg mot det kjente og det trygge. Behovet for nye hits er fullstendig fraværende, en slager kan ikke spilles ofte nok. For musikkpolitiet er «Hørt det før» er en negativ dom, mens hos folket et positivt gjenkjennelsesmoment.

7. Kommersielt. Kommersielt er dårlig, kommersielt er bra. Om en artist gjør et kommersielt grep, som å jobbe hardt mot å lage en radiohit, stille opp i glanset papir, eller jøgle for tabloidpressen, vil det ses negativt i musikkpolitiets øyne, mens hos folket vil det tilgjengeliggjøre og folkeliggjøre artisten. En artist av folket vil selvfølgelig drikke sjampis i boblebadet foran Se&Hør-fotografer. Hvem vil ikke det?

Der folket ferdes: En campingplass i Indre Østfold (Foto: André Løyning)

8. Salgstall. For musikkpolitiet er høye salgstall noe som er negativt, men for folket vil høye slagstall være bra. Mens folket gjerne vil like det som andre liker, som man ofte får høre dit man ferdes, på radio eller på fest, på TV eller i ukeblader, vil musikkpolitiet bygge opp kredible flinkiser som spiller på små scener.

9. Alder. Mens det er ungdommen som plasseres i musikkpolitiets frontlinje, og disse bare blir ynge og yngre, blir de som bruker mest penger på musikk bare eldre og eldre. En femmer eller sekser til et ukjent band som har blitt omtalt på Pitchfork og booka til Hovefestivalen, er uvesentlig for de som årlig bruker en haug med tusenlapper på å se band som Mods, Sting og Beach Boys.

10. Eierskap. Noe er bare bra, uansett. Åge Aleksandersen, DDE og Henning Kvitnes lager plater som folket liker, og dermed basta. Om musikkpolitiet mener artisten har stagnert i sin kreative prosess og musikalske utvikling, spiller det ingen rolle om du er unnfanget til «E6», oppvokst til «Rompa mi», konfirmert til «Det går likare no» og gifta deg til «Vinsjan på kaia».

PS! Jeg tar utgangspunkt i at musikkpolitiet er bygderømlinger som ser verden fra Ring 2, og at folket er de som ikke dro. Som musikkskribent og fra distriktet sitter jeg altså på begge sider av dette bordet. Anse derfor dette som en blanding av hofteskudd i egen fot, og med Audun Vinger bønn om ærlighet i musikkjournalistikken, en påminnelse til meg selv når jeg skriver om musikk.