16 gode grunner til at Bon Jovi er bedre live enn Bob Dylan

Det originale coveret. Ble droppet ettersom bandmedlemmene ikke likte den rosa rammen...

I flere år har jeg forsøkt å drive en smule musikkmisjonering på fritiden her på denne bloggen. Som de fleste bloggere vet er det ikke alltid de bloggpostene man legger mest sjel og arbeid i som blir mest lest. Man kan for eksempel bruke en hel dag på å skrive langt og intenst om hvorfor man mener The Band er et av musikkhistoriens beste og viktigste orkestre, for så å oppleve at et innlegg om Bon Jovi blir lest av fem ganger så mange.

Haavard C. Hanas gjestebloggpost med tittelen «10 grunner til at Bon Jovi er bedre enn Bob Dylan» skapte altså en smule oppsikt og ikke så rent lite debatt både i kommentarfeltet, på Twitter og på Facebook. Meningene var som ventet delte, men støtteerklæringene var overraskende mange.

Søndag morgen dukket følgende melding opp i innboksen min på Facebook fra forfatter og journalist Sindre Kartvedt:

Sindre Kartvedt. Ut av skapet.

- Noterte meg at min ferske venn og nabo i Koreatown nylig gikk i strupen på Dylankulten, og kjenner at jeg omsider er klar til å komme ut av skapet med ytterligere et knippe grunner til at Haavard har rett. Og at han kanskje ikke er den eneste i gata med glimt i øyet. Må dermed få insistere på å få ordet på bloggen din med det aller første, sånn i kapasitet av min fartstid og nesten livslange forledelse i det Dylanske univers.

Som ivrig leser av det legendariske musikkmagasinet BEAT, der Kartvedt var en av de mest minneverdige bidragsyterne, måtte jeg selvsagt kaste meg rundt når det kom en slik forespørsel. Jeg overlater dermed ordet til Kartvedt og ser fram til flere dager med saklig debatt:

Hello Cleveland!

1. Er det noen som vil se Dylans jevnaldrende flashe puppene?

2. De obskure Shakespeare-referansene er mye smartere, og faller tettere. Jfr. parafraseringen av «Thee giveth love a vile and wicked appellation», fra Sonette #155.

3. Lett å få fyr på røyken under balladene – alle her har lighter. Og ingen røyker pipe.

4. Forsterkerne til Dylans band går bare til 10.

5. Den innlagte Springsteen-parodien er mye bedre. «Livin’ on a Prayer» vs «Tweeter and the Monkey Man«? Please.

6. David Bryan trenger ikke holde seg fast i keyboardet for å ikke falle overende.

7. Bare du roper «Spell no’ Stones, ‘a!» høyt nok og lenge nok, så gjør de det.

8. Næmen – det er jo Yan Friis, jo?!

9. Du vet hva du får. Hver bidige kveld. Er ikke det rock’n roll, så vet ikke jeg.

10. Bon Jovi forkortet blir BJ. LOL!

11. Er et lite «Hello, Cleveland!» for mye å be om, Mister Føkkings Nobelpriskandidat?

12. Noen må holde den amerikanske hårpleieindustrien i live.

13. «I was so much older then, I’m younger than that now»? Kødder du, eller?

14. Forsøket på å lage triumferende allsang av refrenget til «It’s all right Ma, I’m only Bleeding» tryner like ettertrykkelig hver gang.

15. Hva faen er det han sier? Jeg skjønner ikke et ord, jeg.

16. Ingen av de andre her har lest en bok, de heller.