Den siste valsen

Hvilket band ville du spilt i dersom du kunne velge helt fritt fra musikkhistorien? The Beatles? Stones? Zeppelin? Sabbath? The E Street Band? Cream? For noen av oss er svaret enkelt: The Band.

For noen dager siden hadde jeg gleden av å se «The Last Waltz» igjen ettersom den klassiske konsertfilmen ble satt opp på landets cinemateker. I likhet med de fleste av mine musikkvenner har jeg selvsagt sett den utallige ganger tidligere, men det var en åpenbaring å se den på ny på stort lerret med stor lyd. Den fenomenale konsertfilmen ble jevnlig vist i min omgangskrets da vi spilte i ulike orkestre i ungdommen.

Joda. Vi var fans av The Band. Hattene og skjegget avslører oss.

De fleste av oss som var medlemmer i Thomas Dybdahls backingband fra starten av vil nok åpent innrømme at det ble hentet både musikalsk og visuell inspirasjon fra The Band. Den usedvanlig høye hatteføringen og skjeggfrekvensen er vel de mest åpenlyse bevisene. Jeg husker for eksempel godt den voldsomme begeistringen Dybdahl viste da han kom tilbake etter å ha lånt en samleplate med bandet. Da var det særlig «Acadian Driftwood» han hadde fått sansen for. Ellers var (og er) vi alle enige om at Rick Dankos framføring av «It makes no difference» fra avskjedskonserten er noe av det mest hjerteskjærende vakre som noensinne er festet til film.

Min fetter og tidligere bandkollega i flere band, Eirik Lye, svarer følgende når han blir bedt om å beskrive hvorfor han liker The Band:
- Det må vel være fordi The Band nesten er prototypen på hva et ekte bra band skal være. Alle er skamflinke på opptil flere instrumenter og alle synger bra. Og musikken de produserer er tydelig prega av alle medlemmene uansett hvem som har skrevet sangen. I tillegg har de et samspill som svinger på en helt sinnsykt kul måte som aldri kan bli gjenskapt av noen andre. De henter liksom alt fra innerst i sjela i framføringen. Så har de jo gode låtskrivere også… De er rett og slett ekte vare og går aldri ut på dato, mener Lye.
Ådne Sæverud, som trakterer ymse tangentinstrumenter med nevnte Dybdahl er også begeistret:
- Garth Hudson er et av mine største forbilder. Han er jo gal, som de fleste store geni. Han lager deilige motstemmer, og er ikke redd for å bruke «flute»-preseten på synther. Hans fundament i klassisk musikk høres godt på platene, og grunnlaget for god rock finner man som kjent i barokken. Som lektor i sang (med opprykk) må jeg også si at The Band hadde noen av de beste stemmene i rockehistorien. Mye bedre enn han der Bob de jobbet litt for, kommenterer Sæverud.

Skal man først ha noen musikalske helter, så finnes det langt verre valg enn The Band. Musikken og uttrykket som denne gjengen skapte på slutten av 60-tallet var som kjent så forfriskende og originalt at det forandret livene til både George Harrison og Eric Clapton. Sistnevnte gikk så langt som å reise til bandets base i Woodstock for å høre om de hadde plass til en ekstra gitarist. Clapton har også sagt at The Band gjorde et så sterkt inntrykk på ham at det resulterte i at Cream, et av datidens aller største band, gikk i oppløsning.
- I felt somebody else had achieved what I’d set out to do, but which had been hopelessly lost in Cream. I used The Band as a lever with Jack and Ginger to say I’d had enough, sa Clapton i et intervju med Uncut Magazine i 2005.
Harrison omtalte dem enkelt og greit som «the best band in the history of the universe.»

The Band – Alle frisørers skrekk.

Da The Band spilte sin siste konsert 25. november 1976 hadde Richard Manuel, Rick Danko, Levon Helm, Garth Hudson og Robbie Robertson holdt det gående siden de som ungdommer ble med Ronnie Hawks ut på turné under navnet The Hawks. De ble allerede legendariske da de fleste av dem ble hentet inn av Bob Dylan da han gikk elektrisk i 1965. Noen få år senere, nærmere bestemt i 1968 kom debutplaten ”The Big Pink” etterfulgt av selvtitulerte ”The Band” året etter. Begge er absolutte klassikere.

Midt i den drøyeste hippieoppblomstringen dukket det altså opp en skjeggete og lurvete gjeng som plukket med seg det beste fra all den musikken de hadde vokst opp med. De så bakover i tid. De blandet country, blues, soul, gospel og folk på en måte ingen andre hadde gjort tidligere. Listen over de musikerne og artistene som lot seg inspirere er endeløs. Grateful Dead var et av mange band som svømte rundt i den tunge psykedeliaen på den tiden, og da Jerry Garcia hørte The Band erklærte han at «this is the way for us!» Vi hadde neppe fått album som Grateful Deads «Workingman’s Dead» eller Elton Johns «Tumbleweed Connection» uten The Band. At navn som Eric Clapton, Neil Diamond, Bob Dylan, Emmylou Harris, Dr. John, Joni Mitchell, Van Morrison, Ringo Starr, Muddy Waters og Ronnie Wood stilte opp på avskjedskonserten er muligens det beste beviset på den unike statusen de hadde blant andre musikere. Som en kokain-fylt Neil Young sa det i «The Last Waltz:» «I’d just like to say before I start that it’s one of the pleasures of my life to be able to be on the stage with these people tonight.»

Robbie Robertson.

Hvordan forklarer man storheten til The Band for de stakkars menneskene som aldri har brukt tid på dem? Et lite forsøk: Alle de fem medlemmene var fortreffelige musikere med både store mengder rutine, musikkhistoriske kunnskaper og sunn nysgjerrighet. I Robbie Robertson hadde de en strålende låtskriver, og kombinert med stemmene til Levon Helm, Richard Manuel og Rick Danko, tre av de beste vokalistene verden har sett, går alt opp i en høyere enhet. Bandets utgangspunkt skal ifølge Levon Helm ha vært noe Rick Danko sa tidlig på 60-tallet: «Why can’t we have a band where everybody plays an instrument, everybody sings, everybody does it without some guy out in front of the thing running the show and deciding the way things are gonna go?»

Jeg ba musikkentusiast, mekkagubbe og journalist Ingve Aalbu om å forsøke å forklare hvorfor han setter pris på The Band. Hans beskrivelse treffer godt:
- På ett vis så handler det vel om at hver enkelt bestanddel i The Band alene var større og mer betydningsfull enn hva nesten alle andre band kan vise til totalt sett. På den andre sida har vel hver enkelt bestanddel i ei gruppe sjelden eller aldri gått så sømløst sammen i en høyere enhet som i The Band. Jeg mener, hallo, stemmen til Rick Danko var jo alene til å grine av, men The Band hadde også Richard Manuel og Levon Helm på tangenter, trommer og vokal, trollmannen Garth Hudson på alt mellom himmel og jord, samt mannen Bob Dylan beskrev som «the only mathematical guitar genius I’ve ever run into.» Og likevel, de gangene alt stemte (spesielt på «Music from Big Pink», «The Band» og «Stage fright,» for ikke å snakke om på scenen) handlet egentlig alt om sangene, de fantastiske SANGENE, til Robbie Robertson. Ganske utrolig.

Garth Hudson. Musikalsk geni. Utfordrende intervjuobjekt.

Jeg fikk forresten et lite innblikk i The Bands forhold til musikk da jeg intervjuet selveste Garth Hudson for noen år siden. I løpet av samtalen nevnte han en bråte navn på musikere han mente jeg burde høre på. Jeg hadde ikke hørt om noen av dem.
– Jeg sjekket ut folk som spilte trekkspill, og falt for Los Tremendos Gavilanes. Solomon Prado spiller gitar der, og Juan Torres er imponerende på trekkspill, fortalte musikklærer Hudson, og la myndig til at ”jeg håper du sjekker ut disse navnene.”
Da jeg febrilsk forsøkte å få ham til å si noe som jeg kunne bruke i sak til regionavisenes kulturseksjoner, spurte jeg ham om hva som var det absolutte høydepunktet i en karriere som strekker seg tilbake til 50-tallet.
- Oh yes. Klart vi kan snakke om hvordan det var å møte The Beatles, eller «The Last Waltz» som var høydepunktet med The Band, svarte han og fortsatte med å trekke fram en konsert han gjorde sammen med kona der hennes vokal og hans trekkspill var eneste ingredienser. Så kom han med noe enda mer obskurt:
- Det andre høydepunktet jeg vil nevne var å spille med gitaristen Thumbs Carllile. Han hørtes ut som om han spilte vanlig gitar, men han hadde gitaren liggende på fanget. Han var et naturlig geni, og det var alltid et høydepunkt å spille med ham, fortalte Hudson.
Det var ikke det enkleste intervjuet jeg har gjort…

#Musikktips: Jeg har samlet en del av høydepunktene fra The Band i Spotify og Wimp.

Rick Danko og Robbie Robertson. Bare én av dem har lyd i mikrofonen…

I 1976 var det hele over. Av stor smerte kommer stor kunst, er det mange som har hevdet opp igjennom årene. Selv om «The Last Waltz» i mange år har blitt hyllet som en av – kanskje den aller beste – konsertfilmen, var alt langt i fra fryd og gammen både før, underveis og etter avskjedskonserten. Bitterheten og konfliktene i dette bandet lå like under overflaten. Usunne mengder alkohol og narkotika hjalp nok heller ikke på situasjonen.

Filmen er en oppvisning i musikkglede og galskap. Men det er mye vemod der også. Særlig når vi vet at en dypt deprimert og alkoholisert Richard Manuel tok livet av seg i 1986 og at narkotikaproblemer sørget for at Rick Danko sovnet inn i 1999. En av filmens mest rørende scener er når Danko blir spurt om hva han har tenkt å gjøre nå som The Band er historie. Svaret? «Just making music, you know. Trying to stay busy, man«.

Spesielt trommeslager Levon Helm har brukt mye tid og krefter på å kritisere sin tidligere bandkollega Robbie Robertson i årene som har gått etter bruddet. I selvbiografien ”This Wheel’s on fire” hevder han at oppløsningen av bandet utelukkende var Robertsons avgjørelse. At de andre medlemmene ikke var særlig begeistret for å gi opp det som var et av rockehistoriens mest originale orkestre er ganske tydelig i flere av intervjusekvensene i filmen. Helm mente at Robertson tok en alt for stor del av æren for bandets sanger og at ingen av medlemmene noensinne fikk noen penger for filmen eller de påfølgende dvd-utgivelsene. I årene som har gått siden oppløsningen er det ingen tvil om at det er gitaristen som har blitt stemplet som den store stygge ulven. Som Helm skriver i biografien:
- People ask me about The Last Waltz all the time. Rick Danko dying at fifty-six is what I think about The Last Waltz. It was the biggest fuckin’ rip-off that ever happened to The Band—without a doubt. 

Gitaristen har sjelden tatt til motmæle. I fjor lettet han imidlertid litt på sløret i et intervju med The New York Post.
- People go through periods when things are dark and cloudy, and they talk dark and cloudy. I have no issues with any of the guys in the band, and I have no issues with anything Levon has said because I was there. I know what the truth is«.
Robertson er i det hele tatt det eneste medlemmet av The Band som ser ut til å ha overlevd uten varige mén. Det kan kanskje skyldes at han tidligere enn de andre innså at livet på veien ikke akkurat er det sunneste i verden. Han sier det jo greit selv i filmen:
- It’s a goddamn impossible way of life.

Robertson framstår som en overtent Duracell-kanin i «The Last Waltz», og er stadig vekk i rampelyset. Akkurat dét har også vært en kilde til konflikt i etterkant av filmutgivelsen. Hvorfor er Robertson (som var god kompis med regissør Scorsese) så ofte i fokus? Hvorfor vises ikke Richard Manuel når han synger på avslutningslåten? Det er til tider nesten som om resten av medlemmene av The Band framstår som Robertsons musikere. Det vet vi selvsagt godt at ikke var tilfellet. Levon Helm påpekte også at mikrofonen som Robertson stadig vekk korer i var avskrudd gjennom det meste av konserten. I rettferdighetens navn må det vel nevnes at gitaristen briljerer på Stratocasteren sin gjennom hele konserten. Særlig når han spiller selveste Eric Clapton av scenen i «Further on up the road«.

Uansett bitterhet og krangling – musikken vinner alltid, og gåsehudframkallende musikalske godbiter er denne konserten, og hele The Bands karriere,  spekket med. Fortsatt ikke overbevist? Jeg lar noen vise ord fra nevnte Ingve Aalbu avslutte:
- Man trenger egentlig ikke vise til noe annet enn Rick Danko på «It makes no difference». Tar man det ikke da, tar man det aldri.


OPPDATERT 19.04.12: 

Nyheten om Levon Helms kamp mot kreften kom som et sjokk på hans mange fans verden over denne uken. Denne meldingen ble lagt ut på hans nettside:

«Dear Friends,
Levon is in the final stages of his battle with cancer. Please send your prayers and love to him as he makes his way through this part of his journey.

Thank you fans and music lovers who have made his life so filled with joy and celebration… he has loved nothing more than to play, to fill the room up with music, lay down the back beat, and make the people dance! He did it every time he took the stage…

We appreciate all the love and support and concern.

From his daughter Amy, and wife Sandy»

Kort tid etter kom det også en melding fra Robbie Robertson, og det var godt å se at de to gamle bandkollegene ble forsonet. Dette skrev Robertson på sin Facebook-side:

«Last week I was shocked and so saddened to hear that my old band mate, Levon, was in the final stages of his battle with cancer. It hit me really hard because I thought he had beaten throat cancer and had no idea that he was this ill. I spoke with his family and made arrangements to go and see him.

On Sunday I went to New York and visited him in the hospital. I sat with Levon for a good while, and thought of the incredible and beautiful times we had together. It was heartwarming to be greeted by his lovely daughter Amy, whom I have known since she was born. Amy’s mother, Libby Titus, and her husband, Donald Fagen, were so kind to help walk me through this terrible time of sadness. My thoughts and prayers are with his wife Sandy.

Levon is one of the most extraordinary talented people I’ve ever known and very much like an older brother to me. I am so grateful I got to see him one last time and will miss him and love him forever.

– Robbie Robertson»