Hjerte, smerte, tog og traktorer

En tidlig morgen for et par dager siden ble jeg oppringt av hedersmannen Olav Larsen. Å bli oppringt så tidlig av Ganddals store countrysønn betyr vanligvis bare én ting: At han har oppdaget ny musikk og at han har et umiddelbart behov for å formidle dette videre. Gjerne til søvnige mennesker i vennekretsen som er nesten like store musikknerder som han selv er. Denne morgenen rakk jeg ikke å ta telefonen. Noen minutter senere kom imidlertid denne tekstmeldingen tikkende inn:

Da jeg fikk summet meg til å ringe ham tilbake fikk jeg hele forklaringen. Det hadde seg slik at Larsen kjørte til jobb, slik han vanligvis gjør helt vanlige onsdagsmorgener. I bilen spilte han gode countryplater. Slik han veldig ofte gjør. Denne onsdagsmorgenen var det Fred Eaglesmiths siste album «6 Volt» som dundret ut av høytalerne, og som den observante leser ser fra tekstmeldingen over var det sangen «Katie» som hadde fått Larsen ut av balanse. Man hører jo ofte gjennom sanger uten å legge merke til tekstene ved første gjennomlytting. Denne sørgelige historien om bonden som tok kona Katie på fersken med kameraten Joe på låven gjorde imidlertid morgentrafikken i Sandnes farligere enn vanlig.

«There she was in the arms of my friends Joe. And she wasn’t wearing any clothes»

Sangen framkalte nemlig både tårer og latter hos Larsen.Videre i sangen går det, som det ofte går i klassiske countrysanger, rett til helvete med de fleste involverte. Bonden tyr til geværet og allerede etter et par vers er Katie og Joe behørig begravd på gården. Årene går og det vokser opp hus rundt gården. Men vår mann nekter å selge. Og han kan selvsagt ikke fortelle hvorfor. Det som gjør det hele ekstra trist, til og med i denne sjangeren, er setningen som avslutter alle refrengene:

«Katie, Katie what’d I do? I was so in love with you. I worked my fingers to the bone. I never even wanted this old farm»

Jeg oppdaget Eaglesmith via det gnistrende gode americana-albumet «Lipstick, lies & gasoline» en gang i løpet av den varme sommeren 1997. Den platen er spekket med knallsterke historier, og høydepunktet er muligens den countryhistoriske oppsummeringen «Alcohol & Pills«. Platen inneholder også tåreperser som «Drinking too much» og «Water in the fuel«. Flere av studioplatene hans ble sporenstreks kjøpt inn, og jeg levde lenge i den villfarelsen at denne canadieren var en ganske så alvorlig og dyster person. Denne oppfatningen varte helt til han meldte sin ankomst på Stavangers legendariske konsertsted Checkpoint Charlie for det som begynner å bli en god del år siden. Etter bare et par-tre setninger var vi solgt. Eaglesmith var nemlig ikke bare en fantastisk låtskriver – han var en minst like dyktig stand up-komiker. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye på en konsert.

Det var en av de kveldene. En venn av meg havnet på gulvet i krampelatter flere ganger i løpet av konserten. Vi lo og snufset. Vi sto og måpte av alt det merkverdige han hadde på hjertet. Denne konserten fant sannsynligvis sted samtidig med et vinter-OL. Grunnen til at jeg husker det er at Eaglesmith brukte flere anledninger til å minne om at Canada nettopp hadde slått Norge i curling. Av alle ting. Han fortalte at han hadde sittet på hotellrommet sitt i Stavanger og sett på denne merkverdige idretten som nordmenn bare er opptatt av hvert fjerde år: «And then I decided to do the second most boring thing in the world – watch my clothes dry«.

Jeg husker også at han leverte en hel del sanger om tog og traktorer. Den ikke alltid like troverdige kilden Wikipedia oppsummerer vår canadiske venn på en glimrende måte: «He is known for writing songs about machines or vehicles, including songs about trains, tractors, trucks, cars, and engines. Rural life, dogs, guns, drinking and farming/ranching are other common themes.»

#Musikktips: Jeg har samlet en del Eaglesmith-favoritter i en egen liste på Spotify. Sjekk også min liste med alternativ country (Spotify/Wimp). Er du en av de som tror at du egentlig ikke liker country? Da anbefaler jeg bloggposten «Mye country for unge menn«. Alle platene er ikke tilgjengelige via streamingtjenesten, men de kan bestilles på den heslige nettsiden hans. 

At Eaglesmith er en artist som har sunget mange sanger om maskiner er det ingen tvil om. ”I like trains” er en av hans beste. Det er også på sin plass å minne om at han har levert strålende sanger som «I wanna buy your truck«, «John Deere «B»«, «49 Tons» og «Small Motors«. For de som er interesserte i å høre mer om hans forhold til maskiner, tog, traktorer og mye annet snadder anbefaler jeg liveplaten «The Official Bootleg Series Volume 1«. Eaglesmiths forhold til tog ble for øvrig diskutert på Twitter her om dagen, og Vidar Kvalshaug hadde følgende treffende kommentar:

@. Dag Solstad og Bob Dylan bruker toget som metafor for Jesus. Hos Fred Eaglesmith tror jeg det bare er snakk om tog-tog.
@Kvalshaug
Vidar Kvalshaug
@ Av og til er et tog bare et tog.
@Berekvam
Øyvind Berekvam ♫

Fred Eaglesmith er en av mange fortreffelige artister jeg gjerne skulle sett at enda flere oppdaget. Det er i det hele tatt ikke mange som kan gå fra det komiske til det alvorstunge i løpet av to-tre sanger, eller av og til bare i løpet av noen få strofer. Loudon Wainwright III og John Prine er to andre eksempler jeg kommer på i farten. Fred Eaglesmith er en minst like stor låtskriver som disse to. Hør for eksempel på min absolutte favoritt, den usigelig triste og vanvittig vakre «Soda Machine«. Feller du ikke en tåre av den har du et hjerte av stein.

Han har sanger om det meste. Har du noen gang vært i et forhold og etter at det var over tenkt at du egentlig savner svigerfar mer enn henne? – Sjekk den hysterisk morsomme «How’s Ernie» med tekstlinjer som «I don’t miss her anymore but I sure do miss her dad«. Har du latt deg fascinere av spesielle frisyrer hos det motsatte kjønn? – Sjekk «Big Hair» (It’s not the way she walks/It’s not the clothes she wears/My baby’s got big hair). Men få også med deg de nydelige visene «Wilder than her«, «It was you» og «Carter«. 

Den nye platen hans anbefales for øvrig på det varmeste. Albumet ble spilt inn live i hans eget studio med én mikrofon. Det låter deilig organisk og sangene er like fornøyelige, triste og underfundige som vanlig. Jeg har ingen problemer med å stille meg bak plateselskapets beskrivelse: «Vintage sound, vintage recording, vintage Fred«.

0

Leave a Reply