jan 29 2012
Den kollektive forelskelsen
Jeg har fått klar beskjed av en venninne, som beskriver seg selv som «streng men rettferdig feminist», om at det er helt forbudt å omtale Marit Larsen som «nusselig». Som den nevnte venninnen skrev i en tekstmelding: «Kattunger er nusselige – ikke musikere!» Jeg fikk imidlertid beskjed om at ordene «søt» og «sjarmerende» er innenfor grensene for hva som er tillatt.
Lørdagskvelder på Folken i Stavanger kan av og til være utfordrende for artister. Publikum har ofte en tendens til å være i overkant feststemte. Under gårsdagens supersjarmerende helaften viste imidlertid studentersamfunnet seg fram fra sin beste side. Det er vanskelig å beskrive hva som er så spesielt med Folken som konsertarena. Det er nok noe med størrelsen og salen som gjør at så mange artister er så glade i stedet. Det er et av de få konsertstedene i landet som har det bortimot perfekte forholdet mellom størrelse og intimitet. Dette vet de av oss som har hatt gleden av å opptre på scenen flere ganger. Det er en deilig scene å spille på og det er et herlig sted å være publikum. Som Marit Larsen selv sa det denne lørdagskvelden: «Folken, altså. For et rom.»
Marit Larsen har utvilsomt gjort en genistrek med å ta med seg Egil Olsen som oppvarmingsartist på turneen. Hans humor, selvironi, publikumstekke og sjarmerende låter var den perfekte starten på noe som ikke kan beskrives som annet enn en feelgood-kveld av dimensjoner. Olsen åpnet på fornøyelig selvironisk vis med å introdusere seg selv som en singer/songwriter. Han opplyste oss om at den første sangen het «Singer/songwriter» og at den er hentet fra albumet «I am a singer/songwriter.» Latteren satt løst i storsalen. Hans eminente coverversjon av Boombastic ble også møtt med varm humring. Oppvarmingsartister har som kjent ofte en utakknemlig oppgave, men Olsen fikk veldig mange nye venner i Stavanger denne kvelden.
#Musikktips: Hør Egil Olsen på Spotify eller Wimp.
Ettersom Folken har en utmerket vergeordning hadde jeg med meg datteren min (11) og en venninne av henne denne kvelden. Den håpefulle begynte å spille gitar for et halvt år siden inspirert av Taylor Swift-konserten vi så i Nederland, og jeg var en smule spent på om Marit Larsen ville begeistre henne like mye. Det tok ikke lang tid før 11-åringen var frelst. At vi hadde plass på galleriet, nært nok til at hun kunne kjenne igjen flere av gitarakkordene hjalp nok også på opplevelsen. Hennes oppsummering og sammenligning med Swift-konserten i Rotterdam: «Det var kjempebra. Hun synger knallfint. Det var mye bedre å se på denne konserten også.» Det er kanskje greit å få bekreftet at musikk og sceneutstråling med 5-600 mennesker i salen fint kan måle seg med gigantiske storskjermer og pyroeffekter foran 10 000 publikummere.
Så hva er det egentlig med Marit Larsen? Kort oppsummert: En perfekt blanding av gjennomført praktfulle popsanger og en avvæpnende utstråling som smelter selv de mest hardbarkede kynikere. Larsen har et glimt i øyet som fanger inn alle som er tilstede. Hun åpnet konserten med Don’t Move ved pianoet, og da hun etter noen få sangstrofer vendte ansiktet mot publikum og viste fram det uimotståelige skjelmske blikket var vi allerede solgt.
For en seriøs artist med en så lang og suksessrik karriere bak seg er det sannsynligvis ikke spesielt kult at ord som tidligere nevnte «søt» og «sjarmerende» er gjengangere i beskrivelsene. Jeg kan likevel ikke hjelpe for det. Hun er jo ellevilt sjarmerende. Dette var av en eller annen uforståelig grunn min første Marit Larsen-konsert og jeg har bare sett maken til sceneutstråling to ganger tidligere. Det var da den amerikanske visesangeren Amber Rubarth spilte i Stavanger på henholdsvis Cementen og Martinique. Etter de to konsertene var absolutt alle forelsket i henne. Den samme følelsen preget Folken under og etter Larsens konsert.
Jeg hadde ventet en overvekt av kvinner i publikum, men det så faktisk ut til at kjønnsfordelingen var relativt jevn. Dette bekrefter vel tesen om at mannfolkene alltid blir med når jentene vil ut på konsert. Det samme er nok ikke like ofte tilfellet når utgangspunktet er omvendt. Et dansk musikkmagasin oppsummerte dette fenomenet i en anmeldelse av en konsert vi gjorde med Thomas Dybdahl i København for mange år siden: «Pigerne elsker Thomas, og drengene elsker piger.» Uansett preferanser tror jeg muligens at min samboer oppsummerte følelsen de fleste i publikum hadde da hun lente seg bort til meg midt i konserten og sa «kan jeg ta henne med hjem?»
Man kommer selvsagt ikke langt på sjarm alene. Heldigvis. I løpet av tre album har Larsen vist at hun er en usedvanlig dyktig popkomponist. Noen vil sikkert mene at platene hennes er i overkant polerte. Jeg er ikke blant dem. Hun pakker som oftest sangene inn i nøyaktig den innpakningen de kler best. Jeg har imidlertid mer enn en liten mistanke om at hun på et eller annet tidspunkt i karrieren kommer til å gi oss en aldeles perfekt countryplate. Det har hun jo allerede mer enn hintet til med Only a fool og Come closer. Og det er vel liten tvil om at hun kler mandolinen usedvanlig godt.
#Musikktips: Mine Marit Larsen-favoritter i Spotify og Wimp. Larsen anbefalte Teitur underveis i konserten på Folken. Den anbefalingen støtter jeg 100 prosent. Begynn med den nydelige platen «Poetry & Airplanes» (Spotify/Wimp). Sjekk også ut nevnte Amber Rubarth.
På Folken fikk alt vi ville ha, og noe vi ikke visste at vi hadde lyst på. Vi fikk den ABBA-popete Have you ever, komplett med et Bangles-inspirert «hah!» som sannsynligvis smeltet de få hjertene som ikke allerede hadde overgitt seg. What if framsto i en kledelig råere utgave i konsertversjon sammenlignet med plateversjonen. Vi fikk også høre Teitur-samarbeidet I can’t love you anymore, beskrevet som den aller tristeste sangen på repertoaret hennes. Den kanskje aller beste popsangen hennes, The Chase, ble også framført i passende majestisk prakt. Det fortreffelige bandet fikk mye boltreplass i konserten og kjemien mellom frontfiguren og musikerne var meget god. Det er for øvrig umulig å ikke bli begeistret for kvinnelige korsangere som trakterer kubjelle og Springsteen-klokkespill. Jyplingen Thomas Gallatin imponerte også stort bak trommene.
Å få Stavanger-publikummet til å synge er ikke alltid enkelt. Sånn sett var allsangen på Is it love ekstra rørende. Da Larsen erklærte at konserten nærmet seg slutten fikk hun et ektefølt stavangersk «neeeei!» i retur. Som ekstranummer fikk vi ikke overraskende Under the surface, sangen som utvilsomt ble aller best mottatt av den kvinnelige delen av publikum. Jeg registrerte allsangscener nede i salen som vanskelig lar seg beskrive. Helt til slutt fikk vi den uimotståelige If a song could get me you, sangen med det som muligens er norsk musikkhistories mest velplasserte cymbalslag i refrenget.
«Yeah, it feels like I’m coming home» synger hun i singlen fra tredjeplaten. Etter gårsdagens konsert har hun sikret seg et nytt hjem i Stavanger. Jeg håper hun snart kommer hjem igjen.
NRK Lydverket » Vinn Marit Larsen-billetter!
feb 07, 2012 @ 17:19:03
[...] kan hun altså oppleves på Oslos kanskje beste konsertscenen. Det kan bli riktig stas, skal vi tro rapportene som har kommet i kjølvannet av [...]