jan 24 2012
Det lange gjespet
Etter å ha gjespet meg igjennom to timer i selskap med et av rockehistoriens mest selvhøytidelige band tenker jeg nå mest på at Eddie Vedder i løpet av 20 år har gått fra å ligne på Twin Peaks-skumlingen Killer-Bob til å bli stadig mer lik Jeff Bridges udødelige rollefigur The Dude. Bare uten humoren som kjennetegnet sistnevnte karakter.
Det har blitt gitt ut en lang rekke morsomme, rørende, opplysende og suverent underholdende musikkdokumentarer de siste årene. Cameron Crowes «Pearl Jam Twenty» er ikke blant dem. En god dokumentar kan løfte fram nesten ukjente artister til et nytt publikum («Anvil! The Story of Anvil»), de kan minne oss om hvor høyt vi elsker legendene («Lemmy«), de kan få oss til å hånle av latterlige egoer og irriterende danske dverger («Some kind of monster») og de kan gi oss et helt annet inntrykk av band vi egentlig trodde vi hatet inderlig («Rush: Beyond the lighted stage»). At en såpass rutinert musikkjournalist og regissør som Crowe ikke greier å avdekke en eneste ny tanke om Pearl Jam, et band som tross alt solgte alvorlige mengder millioner med plater i starten av karrieren, er ganske oppsiktsvekkende. Det lille som er av konfliktstoff i filmen er elegant glattet over. Hva skjedde egentlig da Vedder overtok hele makten i bandet? Hvorfor er det ingen intervjuer med tidligere medlemmer? Hvorfor har ikke de gjenlevende Nirvana-medlemmene uttalt seg? (Dave Grohl pleier jo å stille opp på alle rockumentarene som blir laget for tiden…) Slikt det blir det ikke spennende film av.
Vedders stemme var en åpenbaring da Pearl Jam entret arenaen. Det kan ingen miserable kopister (dere vet hvem jeg mener) forandre på. Selv om bandet rotet det alvorlig til for seg selv utover i karrieren fantes det stort sett alltid et par bra sanger på platene deres. Jeg gjenoppdaget Vedders stemme på ukulele-soloplaten han ga ut i fjor, og mente det var ganske så deilig å høre stemmen fullstendig blottet for det som etter hvert har blitt et ganske så sidrompa band på plate.
Vi har kanskje litt for lett for å hylle det tidlige nittitallet og grønsjbølgen. De som ikke opplevde denne tiden sitter garantert igjen som store spørsmålstegn etter å ha sett denne dokumentarfilmen. Frontfigurene i to av verdens største band krangler faktisk, i fullt alvor, om hvem som er mest «alternativ». Todd Snider hadde nok evig rett i sin sykt festlige nidvise «Talking Seattle Grunge Rock Blues«. Ellers har Cameron Crowe forsøkt å gjøre det hele litt interessant med å trekke referanser til andre av rockens storheter, og faktisk gjøre et ørlite forsøk på å være morsom gjennom å vise at Pearl Jam hadde nøyaktig det samme trommeslagerproblemet som et annet kjent tungrockband: Spinal Tap.
Her er en smakebit:
Medlemmene i Spinal Tap forsøkte som kjent aldri å være morsomme. Det gjorde heller ikke Metallica i «Some Kind of Monster». Likevel ble det stor komikk av begge deler. Ufrivillig humor er imidlertid ofte den beste humoren. Pearl Jam har muligens ikke nok selvironi til å ta med sånne glimt av seg selv. En annet mulighet er selvsagt at medlemmene i bandet faktisk er så gjennomført grå og kjedelige som de framstår i filmen. Jeg er sikker på at det hadde vært en finfin nostalgitripp å se dem live. To timer med lavmælt mumling og sutring på film blir derimot for drøyt. Blir de ikke snart leie av å hele tiden bære hele verdens elendighet på skuldrene sine?
