Hedersmenn og møkkamenn

Eksempel på musikkjournalistikk fra vg.no
Eksempel på musikkjournalistikk fra vg.no
Prisutdelinger som Spellemann handler som oftest mer om sirkus enn om musikk. Jeg trodde imidlertid at flyttingen fra TV2 til NRK ville sørge for at vi ble servert en smule mer musikalsk sending enn tidligere. En møkkamann, hans sleivkjeftede offer og en ølkaster sørget imidlertid for at musikken nesten druknet fullstendig.

Å krangle om hvem som er forbigått av spellemannjuryene er en obligatorisk øvelse i forkant av sendingen. I år ble det oppstyr da hedersmannen Stein Torleif Bjella av uforståelige grunner ble oversett i kategorien Beste tekstforfatter. Jeg er sikker på at Bjella selv tok dette med knusende ro. De av oss som er særdeles begeistret for visekunstnerens betraktninger og melodier var imidlertid svært forundret over at Maria Mena ble ansett som en bedre tekstforfatter enn vår mann fra bygda. Prisen for beste tekstforfatter gikk til Lars Vaular, og han slo selv fast det mange av oss tenkte i et intervju like etterpå: «Det var stort å få pris for tekstene, for det går til kjernen av det jeg driver med. Men at Bjella ikke var nominert, er en skandale.» Heldigvis reddet Spellemann-juryen seg inn med å gi Bjella prisen i vise-kategorien. Han burde strengt tatt også hatt prisen som beste mannlige artist.

Vi kunne ellers glede oss over at kvinnen som ga ut fjorårets beste norske album, Ane Brun, fikk en velfortjent pris. Det samme gjorde mine unge favorittbråkebøtter i Honningbarna. Den prisen veide opp for at de av ukjent grunn ikke fikk være med å åpne den nye kulturstorstuen Kilden i hjembyen Kristiansand nylig. At Jan Eggum fikk hedersprisen var også på sin plass. 60-årsjubilanten fra Bergen er mer produktiv enn noensinne og holder et tempo de fleste yngre artister kan misunne ham. At Jonas Alaska fikk prisen som årets nykommer og det solide medfølgende stipendet var heller ikke dumt. At Årabrot vant i metal-klassen var kanskje litt uventet, men veldig stilig.

Noen timer før tv-sendingen skrev jeg på Facebook at vi snart ville kunne gratulere Kaizers Orchestra med den aller gjeveste prisen – Årets spellemann. Norges største rockeband markerte sitt tiårsjubileum med to plateutgivelser, flere radiohits, et utsolgt Oslo spektrum og festivalopptredener på blant annet Roskilde, Øya, Rått & Råde, Slottsfjell og Moldejazz. De hadde absolutt fortjent prisen. Det som burde vært en festkveld for bandet endte dessverre med et flaut mageplask.

At et orkester som Plumbo i det hele tatt var nominert til spellemannpris så ut til å komme som en stor overraskelse for mange musikkinteresserte. Dette viser nok at musikksynserne i hovedstaden ikke har oppdaget at dette bandet trekker tusenvis av publikummere over store deler av landet. Det er i det hele tatt fascinerende hvor stort gapet mellom den etablerte musikkbransjen og det «folkelige» bygde-Norge faktisk er. Vinneren av kategorien «Årets hit» kåres ved publikumsavstemming, og som det står i Spellemannprisens reglement: «Årets Hit nomineres på fritt grunnlag, og det vil bli lagt vesentlig vekt på salg og radiospilling«. Jeg må innrømme at jeg knapt hadde hørt flere av de nominerte sangene i hit-kategorien. Plumbo vant og det norske tv-publikummet fikk et brutalt møte med egen manglende smak.

Plumbo-vokalistens vemmelige Mokkamann-kommentar var et kroneksempel på den hverdagsrasismen som fremdeles lever i beste velgående her i landet. Som Bjørn Eidsvåg sa det så glimrende på Twitter: «Det er en historisk vesentlig forskjell på å kalle noen moccamenn og på å kalle noen bleikfiser, skam dere!«. Responsen fra Madcon-Tshawe var imidlertid av et nesten like ekkelt kaliber. Madcon er blant landets største artister og kunne enkelt kledd av den mørkebrune slengbemerkningen. De kunne vist storhet og hevet seg over det hele. De kunne avventet en unnskyldning. De valgte imidlertid en språkbruk som levner dem lite ære.

Da unnskyldningen komdirekte på VGTV – ble den effektivt torpedert av en Kaizers-gitarist som valgte å møte hverdagsrasismen med å tømme øl over Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus. Jeg har sett mer voksne reaksjoner i barnehager. Det er lov å si i fra, men vi lærer vel helst opp våre barn til at det er best å møte uønskede uttalelser og mobbing med ord og argumenter?

Blokkhus la seg langflat og det kommer han nok til å fortsette med de neste ukene. En vesentlig del av unnskyldningen hans var imidlertid skivebom. «Vi er bare et band fra bygda,» sa han til VG. Det er en grov fornærmelse mot et bygde-Norge som var glimrende representert på Spellemann-utdelingen med artister som Jonas Alaska, Stein Torleif Bjella og Odd Norstoga. Disse artistene kom ut av sirkuset med æren i behold. Det er mer enn hva man kan si om Kaizers, Plumbo og Madcon.

Og apropos bygde-Norge: Det absolutte musikalske høydepunktet på årets Spellemann kom fra bygda Tysvær i Nord-Rogaland. Peder Losnegård, mer kjent som LidoLido, framsto som en fiks ferdig superstjerne. Maken til musikalsk talent har vi vel knapt sett i Norge siden min gamle venn Thomas Dybdahl begynte å plukke gitarstrenger hjemme på Lura for mange år siden. LidoLido er så talentfull at det nesten er irriterende. Han kan komme akkurat så langt han bare vil. Neste år tipper jeg at han gjør rent bord på Spellemann-utdelingen.