De 70 beste platene i 2011

Ettersom desember stort sett er viet endeløse mengder julemusikk av ytterst variabel kvalitet er det like greit å få unnagjort oppramsingen av de beste platene i 2011 først som sist. Det har dukket opp en hel glimrende plater siden jeg oppsummerte første halvdel av 2011 i slutten av juni, og noen plater har (av og til med god hjelp fra andre i husstanden) vokst kraftig på meg. Jeg orker fortsatt ikke lete etter noen rød tråd eller trender i musikkåret 2011, men da listen var ferdig slo det meg at det muligens var uvanlig mange kvinnelige røster blant de aller øverste.

Og før noen fyller opp kommentarfeltet med sinte kommentarer: Nei, jeg skjønner meg fint lite på Kate Bush og jeg synes Radioheads utgivelse av året er dørgende kjedelig. At jeg har gått glipp av mange musikalske skatter er det som vanlig ingen tvil om. Man kan imidlertid ikke få med seg alt, og ettersom jeg følger de britiske musikkmagasinenes eksempel og publiserer denne listen allerede nå har vi god tid til å krangle om hva eller hvem som absolutt burde vært med :)

#Musikktips: 144 sanger fra musikkåret 2011 i Spotify / Wimp. Lister for hver måned av musikkåret 2011 finnes her. Sjekk også bloggpostene med de 70 beste platene i 2010, de 50 beste platene i 2009 og de 50 beste platene i 2008.

Her er mine 70 favoritter. Hva er dine?  

70. Laura Veirs – «Tumble Bee»
- En supersjarmerende barneplate som i all sin bluegrass- og folksjarm fungerer like bra for voksne som for barn. Jodling har sjelden hørt så vakkert ut som dette.
Spotify / Wimp

69. Pete Yorn – «Pete Yorn»
- Yorn tok seg en pause fra solokarrieren for å lage duettplate med Scarlett Johansson i 2009. Det var en sjarmerende affære. På dette selvtitulerte albumet har han børstet støvet av fuzzpedalene igjen. Og som en kreativ anmelder påpekte: Dersom rocken er død har noen glemt å fortelle det til Pete Yorn.
Spotify
/ Wimp

67. Alison Krauss & Union Station – «Paper Airplane»
- Alison har funnet tilbake til vennene i Union Station etter en kort men effektiv flørt med rockeguden Robert Plant. Fantastiske musikere. Fenomenal bluegrass. De skuffer aldri.
Spotify

66. Paul Simon – «So Beautiful Or So What»
- Jeg ser i grunnen ikke for meg at så veldig mange venter i stor spenning på nye plater fra Paul Simon. Mannen har tross alt stått bak en av musikkhistoriens rikeste låtkataloger siden 60-tallet. Simon er kanskje lett å ta for gitt. Han har liksom alltid vært der, og jeg innrømmer gjerne at jeg heller koser meg med 70-tallsplatene hans enn med det som kom fra 80-tallet og utover. Jeg fikk meg imidlertid en aldri så liten aha-opplevelse da jeg begynte å høre på «So Beautiful Or So What» (for øvrig en nydelig albumtittel). Det oser kvalitet i alle ledd, og sanger som «Questions for the Angels» og «The Afterlife» er Simon på hans mest personlige. Det kler ham.
Spotify / Wimp

65. Girls – «Father, Son, Holy Ghost»
- Uhyre sjarmerende indierock. En plate spekket med snurrige innfall og mest av alt solide sanger. «Alex» og «Saying I love you» har blitt flittig spilt her i heimen sammen med «Magic» – en sang som godt kunne vært en beskrivende tittel på hele platen.

64. Josh Ritter – «To the yet unknowing world»
- Det finnes ikke mange ordkunstnere av Ritters kaliber der ute, og han blir bedre og bedre for hvert album. Årets utgivelse er vel strengt tatt en EP. De seks sangene her er imidlertid av et kaliber de fleste andre låtskrivere ville ofret både skjegg og akustisk gitar for å være i stand til å skrive. (Les mer om Ritter i bloggposten «Ordkunstneren«).
Spotify

63. Jason Isbell & The 400 Unit – «Here We Rest»
- Isbell var alltid min favorittlåtskriver i Drive-By Truckers. Han vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt på grunn av den bånntriste countryklassikeren «Goddamn Lonely Love» Soloplatene hans lever opp til det han har gjort tidligere. Sånn sett har vel fansen fått både i pose og sekk så lenge både Isbell og hans gamle band fortsetter å levere kvalitet.
Spotify / Wimp

62. Lindsey Buckingham – «The Seeds we sow»
Buckingham har gitt oss overraskende mange gode soloplater de siste årene. Årets utgivelse er enda en kvalitetsutgivelse som bærer preg av at han gjør ting akkurat som han vil. Noe han sjelden får lov til med Fleetwood Mac. Kanskje i overkant glatt for mange, men for de av oss som elsker både stemmen og gitarspillet hans er det mer enn nok å kose seg med. Tittelkuttet er nyyyydelig.
Spotify / Wimp

61. The Felice Brothers – «Celebration, Florida»
- Du verden. The Felice Brothers har oppdaget trommemaskiner og andre elektroniske dippedutter. Elektronikacountry? Ikke vet jeg hva jeg skal kalle det, men lekkert er det uansett. De setter standarden med den elleville åpningen «Fire at the Pageant» og fortsetter like eklektisk gjennom hele albumet. Høydepunktet er den tungsindige balladen «Oliver Stone«.
Spotify / Wimp

60. Laura Marling – «A creature I don’t know»
- Jeg hadde enormt store forventninger til denne platen etter de to første genistrekene hun ga ut. Tredjeplaten holder ikke det samme vanvittige nivået, men det er muligens mye forlangt. Hun er tross alt bare 21 år… Det er imidlertid nok gullkorn her til at platen forsvarer en plass på årsbestelisten. Førstesinglen «Sophia» skiller seg mest ut i positiv forstand. Den er en av årets deiligste popsanger. Jeg ønsker meg mer av denslags på fjerdeplaten.
Spotify / Wimp

59. Alexi Murdoch – «Towards the sun»
- I jungelen av mollstemte singersongwritere er det alltid noen stemmer som skjærer igjennom sterkere enn andre. Murdoch er en av de som har aller mest å fare med. Dette er hans andre plate, og flere av de beste sangene fra debutplaten er allerede ihjelspilt på en bråte særdeles populære amerikanske tv-serier. Jeg tipper at de som programmerer musikken i disse tv-seriene finner nok å plukke fra på andreplaten også. Det er lavmælt, intenst og vakkert og perfekt til rødvin, stearinlys og alle de andre klisjeene vi egentlig liker.
Spotify / Wimp

58. Ron Sexsmith – «Long Player Late Bloomer»
- Vi som elsker Ron Sexsmith kommer alltid til å gnåle om hvor undervurdert og ukjent han er. Kanskje resten av verden en gang oppdager ham. Årets album inneholder også en hel rekke med virkelige kremlåter. Platen er produsert av Metallica-produsenten Bob Rock, uten at lydbildet høres ut til å bære særlig preg av det. Heldigvis, kan man kanskje si. Sangene står som alltid i sentrum. Blant høydepunktene er den deilig naive “Get in line” og herlige “Heavenly“.
Spotify / Wimp

57. dEUS – «Keep You Close»
- Jeg har virkelig fått sansen for disse belgiske bråkebøttene i det siste. Bandet har vel omtrent den samme statusen i sitt hjemland som det Motorpsycho har her til lands. Og i likhet med den suverende trioen fra Trøndelag hadde dEUS fortjent et langt større publikum. Dette er den tredje platen etter den fire år lange pausen de hadde fram til 2004, og de blir i mine øyne stadig mer spennende.
Spotify / Wimp

56. Josh T. Pearson – «Last of the country gentlemen»
- Jeg tipper denne platen vil havne høyt på mange etablerte musikkjournalisters best of-lister på slutten av året. Musikkjournalister er nemlig svært svake for gamle, skjeggete menn som dukker fram fra glemselen og leverer gode plater. Det har Josh T. Pearson til de grader gjort. Jeg sliter imidlertid en smule med den massive hyllesten, og selv om jeg er enig i at det er en vakker plate synes jeg den hadde hatt godt av litt redigering. Men den reservasjonen kan også skyldes at jeg ikke har hatt nok tid til å fordøye albumet. Ideelt sett er dette en plate man burde hatt med seg på en øde øy i noen måneder. Åpningskuttet «Thou Art Loosed» er imidlertid noe av det aller vakreste (og tristeste) du kommer til å høre i år.
Spotify

55. Thurston Moore – «Demolished Thoughts»
- Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har aldri vært fan av Sonic Youth. Jeg har aldri skjønt greia, selv om jeg har nok av støyelskende bekjente som har mast på meg om hvor geniale de visstnok er. Denne soloplaten fra Thurston Moore er imidlertid langt mer spiselig for en enkel sjel som meg. Beck tar seg av produksjonen, og han bruker alle triksene som han selv brukte på sitt eget mesterverk «Sea Change». Fullt så bra som det albumet er imidlertid ikke «Demolished Thoughts». Det skal da også mye til. Det låter nesten trivelig leirbålstemning av dette. Men bare nesten. Moore kaster inn nok skruballer til at det hele aldri blir kjedelig og tamt. Kanskje dette blir min endelige inngang til hans mer bråkete prosjekter?
Spotify / Wimp

54. The Low Anthem – «Smart Flesh»
- Likte du «Oh my God, Charlie Darwin», og det bør du, kommer du til å falle for årets utgivelse også. Skranglete, vakker og sjarmerende countryfolk som er umulig å mislike.
Spotify / Wimp

53. Nick Lowe – «The Old Magic»
Det har ikke vært mye å utsette på utgivelsene Lowe har servert oss i den siste gråhårede crooner-delen av karrieren. Det er mye snadder på årets plate også, og den glir fint inn i rekken hans. Men begynner vi å bli en anelse bortskjemt? Har han gitt oss så mye gull de siste ti årene at vi ikke lenger helt greier å ta innover oss hvor bra dette egentlig er? Kanskje. For nye lyttere er dette imidlertid et like fint sted å starte som andre.
Spotify / Wimp

52. Richard Walters – «Pacing»
- Jeg plasserte debutplaten «The Animal» blant de ti øverste da jeg oppsummerte de beste platene i 2009. Forventingene mine til oppfølgeren var derfor store. Denne platen minner imidlertid lite om den nakne og intense stemningen som fantes på debuten. Det skyldes at sangene ble skrevet noen år før debutplaten og at de var tiltenkt en helt annen type plate. Sammen med produsent Bernard Butler har han denne gangen servert en mer strømlinjeformet plate som høres ut som den er skapt for større scener. Det tok litt tid å venne seg til forandringen, men det er veldig mye fint her også. Høydepunktet «Elephant in the Room» er for eksempel storslått pop av klassisk merke.
Spotify / Wimp

51. Brothers of End – «Mount Inside»
- Dette svenske prosjektet vet jeg lite annet om enn at noen av dem har spilt med The Cardigans. Det høres ikke ut som de har latt seg inspirere særlig av tidligere arbeidsgivere. Dette er den andre utgivelsen deres, og visstnok en direkte fortsettelse av debutplaten «The End» (hvilken ironi…). Debutalbumet beskrev de som et «kick-ass-slow-drive-pop-album». Det høres ut som en passende beskrivelse på dette verket også. Det svever sakte avgårde i et deilig og varmt lydbilde og den ene lekre kremlåten avløser den neste i en døsig rus av godlyd. Høydepunktet er «How Come People Fall«, en sang som er komplett med en så skamløs gitarmelodi at det omtrent bare er svensker som hadde turt å spille den inn. Denne melodien framføres med overstyrt Neil Young-gitar, og det låter himmelsk.
Spotify / Wimp

50. The Jayhawks – «Mockingbird Time»
- Det er i grunnen godt å ha dem tilbake. Det er fint å høre stemmene til Gary Louris og Mark Olson sammen igjen med hele den klassiske besetningen på plass. Comebackplaten vil nok ikke få nye lyttere til å forstå hvor høyt vi elsket The Jayhawks på 90-tallet, men for de av oss som har spilt ihjel de klassiske utgivelsene til bandet er dette fortreffelig nostalgi. (Les mer om mitt kjærlighetsforhold til bandet i bloggposten «Mens vi venter på sommeren«).
Spotify / Wimp

49. Miss Li – «Beats and Bruises»
- Det fleste har vel fått med seg den tåredryppende duetten Miss Li gjorde med Lars Winnerbäck for noen år siden. Hun har imidlertid gitt ut mye spennende på egen hånd også. Jeg hadde stor sans for den snåle og originale sirkuspopmusikken hun serverte på “Dancing the whole way home” i 2009, men med årets album har hun definitivt nådd en foreløpig topp i karrieren. Dette er rett og slett en utpreget sexy plate. Det er mye mørkere og adskillig mer sofistikert enn noe av det hun har laget tidligere. Dette betyr imidlertid ikke at hun har glemt å leke. Bare hør den vanvittige “You could have it (so much better without me)“. Sjelden har en såpass bånntrist tekst blitt pakket inn i deiligere popmusikk enn dette.
Spotify / Wimp

48. Bonnie «Prince» Billy – «Wolfroy Goes to Town»
- Will Oldham på sitt aller mest stillferdige. Langt i fra det mest tilgjengelige han har laget, men for svorne fans er det mange godbiter. Enkelte anmeldere har advart lytterne mot å høre på denne platen i mørket. Det er det ikke vanskelig å forstå.
Ikke på Spotify / Wimp

47. Explosions in the Sky – «Take Care, Take Care, Take Care»
- Det er en stund siden jeg har vært i postrock-modus, men nå som EITSs sjette album foreligger er det muligens på tide med en lite revival hjemme i stua. Det er vel neppe noen som kan hevde at de har utviklet seg spesielt mye siden sist. Men hvem bryr seg? Bandet selv har i hvert fall aldri brydd seg. Årets album føyer seg pent inn i rekken av solide utgivelser. Fornyelse? Næh. Det er det vel bare musikkjournalister som bryr seg om?
Spotify / Wimp

46. White Denim – «D»
- Det er nesten umulig å beskrive hvordan White Denim låter. Det er en salig blanding av psykedelia, progrock, blues, country og ymse annet framført på en så kreativ måte at du ofte blir sittende igjen å riste på hodet over alle innfallene. Se for deg at en over middels musikkinteressert person tok alle vinylplatene sine fra perioden mellom 1966 til 1974, smeltet dem sammen og lot alt sammen komme ut i bare én plate. Omtrent sånn høres White Denim ut. Det er selvsagt ikke alt som passer like godt sammen, men du verden så spennende det er å være med på ferden.
Spotify / Wimp

45. Wild Beasts – «Smother»
- Dette er virkelig et merkverdig album. Det er vanvittig vakkert og hysterisk heslig, ofte i samme sang. Knekker du kodene her har du imidlertid mye magi i vente. Her er det mengder av popkunst for de som våger å la seg fengsle.
Spotify / Wimp

44. Death Cab for Cutie – «Codes and Keys»
- Flere gode sanger og mindre eksperimentering fra Death Cab denne gangen. Heldigvis. Jeg har lenge hatt en svakhet for de kjølige indiepopfinessene fra dette bandet, og må innrømme at jeg ble ganske skuffet av «Narrow Stairs» i 2008. Nå har de lagt krautrock-fascinasjonen til side og konsentrerer seg først og fremst om det de kan best: Lage gode popsanger. «Underneath the Sycamore» og «Monday Morning» er klassisk Death Cab for Cutie.
Spotify / Wimp

43 . Opeth – «Heritage»
Jeg har mange ganger forsøkt å sette meg inn i den musikalske verdenen til disse svenske metalstjernene. Mange har mast på meg om at det er mange elementer av musikken deres jeg garantert kommer til å like. Jeg har som sagt forsøkt, men aldri kommet over brølevokal og slitsomme produksjoner. Årets album er imidlertid noe helt annet. Blodfansen har vært skeptisk, men jeg liker det. Dette er nemlig langt mer beslektet til 70-tallets progrock enn svartmetallen fra de siste tiårene. Det låter fortreffelig og det er deilig å høre et band (særlig trommeslageren) som virkelig koser seg med å øse ut alle sine musikalske referanser på denne måten.
Spotify / Wimp

42. TV on the Radio – «Nine types of light»
- En lekestue av et album. Eventyrlysten er som vanlig stor, og de tar lytteren med til steder man ikke ante at man hadde lyst å være. Foreløpig er den ikke helt oppe på samme nivå som «Dear Science», men dette er garantert et album som kommer til å vokse på meg.
Spotify / Wimp

41. Sea of Bees – «Songs for the Ravens»
- Bare virkelig, virkelig gretne mennesker kan unngå å smelte av musikken som 25 år gamle Julie Ann Baenziger lager under artistnavnet Sea of Bees. Søtt, sjarmerende og uimotståelig.
Spotify / Wimp

40. Anna Calvi – «Anna Calvi»
- Brian Eno har kalt henne for «the best thing since Patti Smith». Det er det ikke vanskelig å forstå. Hun har selvsagt også hørt mye på PJ Harvey. Debutalbumet er en dampende het affære fylt med sexy og intense sanger. Hun er etter sigende inspirert av David Lynch, og det er ikke vanskelig å tenke seg at denne platen kunne vært et passende lydspor til enkelte av hans filmer. En av årets sterkeste debuter så langt.
Spotify / Wimp

39. Black Spiders – «Sons of the North»
- Debutantene leverer saftig og bredbeint rock som om grønsjen aldri hadde eksistert. Banalt deilige riff, allsangvennlige refrenger og passe harry gitarsoloer. Vi blir heldigvis aldri for gamle til å kose oss med slikt.
Spotify / Wimp

38. Mastodon – «The Hunter»
- Joda. Mastodon har gått fra konseptene. Og selv om et velplassert konseptalbum i ny og ne kan være artig kan det også bikke over i parodien. Det er derfor gledelig at årets album bare er noe så enkelt som en samling av 13 frittstående sanger av det knallsterke slaget. At jeg har begynt å like dem er muligens et tegn på at bandet begynner å bli mer tilgjengelig enn hva blodfansen kanskje skulle ønske seg. Jeg stortrives imidlertid i selskap mer riffsterke sangmonstre som dette.
Spotify / Wimp

37. Eddie Vedder – «Ukulele Songs»
- På tross av min opprinnelige skepsis (en ukulele-plate!!??) har jeg fått stor sans for dette albumet. Større grad av musikalsk nakenhet er det vanskelig å oppnå, og de enkle sangene får virkelig sjansen til å skinne. Når man gir albumet noen runder oppdager man at Vedder har laget noen som virkelig framstår som et ærlig og sørgmodig oppbruddsalbum. Den intense stemmen hans har blitt latterliggjort av Pearl Jam-hatere og herset med av dårlige kopister som Creed (brrrr….). Jeg har alltid hatt sansen for ham, og på denne platen serverer han oss nydelige små viseperler der “Without You” og “Sleeping By myself” er de store høydepunktene.
Spotify / Wimp

36. Okkervil River – «I am very far»
- Kanskje en smule mer rock enn folk denne gangen. Okkervil River er på sitt sjette album og jeg ser ikke for meg at det store gjennombruddet venter med årets album heller. De av oss som setter pris på de flotte sangene i den skranglete innpakningen kommer imidlertid til å kose oss lenge med denne platen. På albumets høydepunkt, «Rider«, er det nesten Arcade Fire-takter over dem.
Spotify / Wimp

35. Robert Post – «Rhetoric»
Jeg er ytterst svak for klassisk popmusikk av det litt sentimentale slaget. De beste popsangene har ofte et snev av bitterhet og vemod i seg for å balansere det søte. Robert Post er en av de få popsnekkerne her til lands som virkelig behersker den balansegangen. Post har beveget seg enda et stykke bort fra den overstrømmende popmusikken. Det betyr på ingen måte at platen er svakere enn de foregående. Tvert imot. Post har ingenting å gjemme seg bak på denne platen. En akustisk gitar, noe som høres ut som en mellotron og en del velplasserte strykeinstrumenter holder i massevis. En såpass nedstrippet produksjon gjør også at den imponerende stemmen hans virkelig kommer til sin rett.
Spotify / Wimp

34. Dawes – «Nothing is wrong»
- Dette var et av mange plater jeg oppdaget via de enormt mange engasjerte musikkelskerne i Facebook-gruppen #Musikktips. Tipseren meldte at dette var snakk om «Vestkyst-rock med røtter i Jackson Browne, The Eagles, Warren Zevon. Innspilt i studioet til Jonathan Wilson og konkurerer med hans «Gentle Spirit» om årets beste for meg«. Fullt så høyt opp havner den ikke hos meg, men albumet er imponerende greier. Kan du din Browne og Zevon liker du garantert dette. Det bør også nevnes at det spes på med en hel del Neil Youngsk bråkegitar flere steder på platen når det hele står i fare for å bli for snilt.
Spotify / Wimp

33. Lykke Li – «Wounded Rhymes»
- Humørfylt, catchy, sensuelt og lekende. Andrealbumet er fylt med lekre poplåter pakket inn i en lekker produksjon. Det går liksom ikke an å argumentere mot knallperler som «Get Some«, «Youth Knows no Pain» og «Sadness is a blessing».
Spotify / Wimp

32. Ryan Adams – «Ashes & Fire»
Joda. Alle musikkjournalisters favorittcountrybråkebøtte er tilbake. Denne platen er blitt hyllet som et massivt comeback. Det er det strengt tatt ikke. Det er et relativt stillferdig album som for en sjelden gangs skyld vitner om både selvsensur og kvalitetskontroll. Det når aldri opp til storhetstiden med Whiskeytown, men det er nok for mye forlangt. Vi får heller være glade for å ha ham tilbake i relativt solid slag.
Spotify / Wimp

31. Anna Järvinen – «Anna Själv Tredje»
Finsk-svenske Järvinen festet grepet i hjertet mitt med det gnistrende gode andrealbumet “Man var bland molnen” i 2009. Den gangen konkluderte de fleste med at andrealbumet var enda mer imponerende enn debuten. Da er det artig å kunne slå fast at dette tredjealbumet er enda noen hakk bedre enn forrige levering. Albumet er spekket med personlige popperler og pakket inn i en usedvanlig smakfull produksjon. “Lilla Anna” må da være blant tidenes beste svenske poplåter. Og det er ikke dårlig med tanke på at nabolandet også har gitt verden et av musikkhistoriens mest klassiske popband gjennom ABBA. “Hur man lättar helt enkelt” er nesten like bra. Albumet er ellers fylt av snurrig, seriøs og søt musikk. Det smaker av melankolsk sommer. Det er lyden av vakker solnedgang og varm sommerbris.
Spotify

30. Joan as Police Woman – «The Deep Field»
- Overraskende tilgjengelig og åpent fra en artist som ikke alltid har vært like opptatt av å slippe publikum inn i varmen. Dette er et album for sene og varme netter. «Run for love» er for øvrig en av årets aller stiligste låter. «Why don’t we make love, make love, over and over«, synger hun. Det høres egentlig ut som en oppsummering av hele albumet.
Spotify / Wimp

29. Kasabian – «Velociraptor»
- “If Kasabian do their job properly you won’t fucking need Oasis in a few years“, sa Noel Gallagher. Nå vil sikkert en del i fullt alvor hevde at vi egentlig aldri har trengt bandet hans i det hele tatt, men dersom vi lar sarkasmene ligge er det lett å se at Gallagher hadde et poeng. (Det er også verdt å nevne at hverken Noel aller Liam har begått plater det er verdt å skrive hjem om i år…). Kasabian har i hvert fall gjort jobben. Bandet har nå levert fire plater og vokst en hel del for hver utgivelse. Det som framsto som et relativt fjasete orkester i starten har blitt stadig mer spennende etter hvert som de har oppdaget at det brede publikummet faktisk ikke er livende redde for å bli utfordret. Kasabian har blitt mer og mer spennende for hvert album og nådd et større publikum i takt med den musikalske utviklingen. Det spriker i alle retninger. Hvor mange sjangre de er innom i løpet av albumet er vanskelig å tallfeste, men de lander på beina uansett hva de forsøker seg på. Det er imponerende i seg selv.
Spotify / WimpLes mer om Kasabian i bloggposten «Den vanskelige fjerdeplaten».

28. The Unthanks – «Last»
- Denne fantastisk triste platen kom ut i midten av mars, og jeg har lest mye bra om den. Tiden har ikke strukket til, så den har blitt liggende på den stadig voksende ventelisten. Da jeg først satte den på ble jeg aldeles grepet av den gjennomgående sørgmodige stemningen. Det er intens vakker britisk folk, framført på en gåsehudfremkallende tidløs måte. “Last” er så vidt jeg kan se den fjerde platen fra Rachel Unthank & Co, og den er absolutt ikke noe du setter på for å få fram den gode og varme vårstemningen. Trenger du en musikkopplevelse som fullstendig setter deg inn i en annen verden kan jeg absolutt anbefale dette. Fans av de mest melankolske sangene som Richard & Linda Thompson framførte sammen kommer til å elske dette. Den største overraskelsen for meg var den hudløse versjonen av King Crimsons “Starless”. Jeg har flere ganger tidligere påpekt at den britiske progressive rocken hadde mye folk i seg, og denne nydelige versjonen av Crimsons aller vakreste sang beviser tesen min en gang for alle. En åpenbaring av et album.
Spotify / Wimp

27. The Antlers – «Burst apart»
- Hvordan følge opp en massivt kritikerrost debut som «Hospice» – et album som var så spekket med gripende historier at det nesten gjorde fysisk vondt? Svar: Fortsett å lag fantastiske sanger men gi dem en smule mer sofistikert innpakning. Her er det ingen rød og tragisk tråd som på debutalbumet, men flere av sangene er minst like gåsehudfremkallende som høydepunktene fra «Hospice». Bare hør den voldsomme «No Widows» – Lar du deg ikke gripe av den har du et hjerte av stein.
Spotify / Wimp

26. Mick Harvey – “Sketches from the book of the dead”
- Det første «ekte» soloalbumet fra Mick Harvey er oppsiktsvekkende bra. De tidligere soloplatene hans har stort sett bestått av tolkninger av andres materiale, men denne gangen har han vridd alt ut av eget hode. Og skal vi dømme etter innholdet er Harveys hode et like merkverdig, dystert og intenst sted som hans tidligere sjefs. Nick Cave har alltid balansert det tunge og mørke med det usannsynlig vakre. Det gjør også Harvey på “Sketches from the book of the dead”. Imponerende.
Spotify

25. Honningbarna – «La alarmane gå»
- Jeg falt pladask for denne purunge gjengen med bråkebøtter på en konsert på Checkpoint Charlie i fjor høst. Makan til ungdommelig råskap var det lenge siden jeg hadde sett, og EPen de debuterte med var mer enn lovende. I mars ramlet debutalbumet ned i postkassen min, og «La alarmane gå» låt like eksplosivt moro som både EP og konserter hadde varslet. En uimotståelig debut.
Spotify / Wimp

24. Beirut – «The Rip Tide»
Zachary Francis Condon er tilbake i storslag. Det betyr som vanlig lett balkaninspirerte popsanger bredfulle av sjarm og skjønnhet. «East Harlem» er noe av det vakreste som er skjenket verden i år.
Spotify / Wimp

23. My Morning Jacket – «Circuital»
- Jim James og de skjeggete vennene hans er tilbake. også meget bra. Årets album plasserer seg et sted midt i mellom “Evil Urges” og “Z”, og bør kunne tilfredstille både nye og eldre fans. Det spenner vidt, og bandet høres ut som de har fulgt hvert eneste innfall de har fått underveis i innspillingsprosessen. Det betyr at vi får alt fra vare akustiske viser som «Wonderful (The Way I Feel)» til orkesterkledde popsvisker som «The Day is Coming» og årets definitive musikalske høydepunkt: «Holdin on to black metal«.

Jeg må innrømme at jeg stusset ikke så rent lite da jeg så tittelen på førstesinglen fra det nye albumet. “Holdin’ on to black metal” hørtes i grunnen ikke ut som den typiske MMJ-sangen. Etter de første gjennomlyttingene kunne jeg også slå fast at den absolutt ikke låter som den typiske MMJ-sangen heller. Den høres i grunnen ikke ut som særlig mye annet jeg har hørt. “Oh black metal you’re so misunderstood” synger Jim James, og jeg har ingen som helst idé om hva han forsøker å formidle. Det jeg imidlertid kan skrive under på er at det låter aldeles overstrømmende og hysterisk festlig.
Spotify / Wimp

22. The Decemberists – «The King is Dead»

- Hurra! The Decemberists har laget et countryrock-album! Det er sikkert ikke alle fans av bandet som er like begeistret, men jeg synes det er aldeles glitrende. Det låter lekent, skranglete og minner ikke så rent lite om de to legendariske platene The Grateful Dead ga ut i 1970. Jeg hadde en mistanke om at de hadde en slik plate i seg, og «The King is Dead» er stor stas for de av oss som setter pris på god americana.
Spotify / Wimp

21. Wilco – «The Whole Love»
- Etter 17 år, sju plater og et mye omtalt oppgjør med et tidligere plateselskap skulle man tro at Jeff Tweedy ville benytte anledningen til å få utløp for alt eksperimenteringsbehov nå som bandet for første gang gir ut musikk på eget selskap. Sånn låter det (heldigvis) ikke. «The Whole Love» er bandets åttende album og faktisk et av de mer oppstemte platene i katalogen deres. Det vingles som vanlig mellom stilarter og Tweedy tar sjelden den raskeste veien til målet. Det passer nok den etterhvert så innbitte kjernefansen godt. For de av oss som hardnakket hevder at Wilco var best på «Summerteeth» er det imidlertid også mye fint her. Jeg fant plass til tre av sangene på best of-samlingen jeg laget i Spotify. Og det er vel i grunnen en grei uttelling. «Born Alone» er for øvrig en av årets beste sommersanger. Jeg håper de lager et helt album med sånne igjen en gang…
Spotify / Wimp

20. Lauderdale – «Moving On»
Årets store alt.country/americana-utgivelse. Har du, som jeg, vokst opp med Jayhawks, Uncle Tupelo, Bottle Rockets og lignende moro kommer du til å elske dette. For mer utfyllende omtale av denne platen henviser jeg til Jan Eieslands blogg. Den bloggen er utvilsomt landets beste kilde til nyheter og klassikere innen Americana-landskapet.
Spotify

19. The Robot Heart – «The Robot Heart»
- Dette Brighton-bandet leverer svevende og salig folkpop av det vakre og skjøre slaget. De to vokalistene Astra Forward og Tom Marsh leker med sansene våre og krydrer de flotte popkomposisjonene med nok snurrig instrumentering slik at det aldri står i fare for å bli svulstig. De kan muligens sammenlignes med et noe mer jordnært Sigur Ros. Nyt for eksempel de vakre sangene “After the starfire” og “Lost in stereo“, men sett av ekstra tid til albumet absolutte høydepunkt – den imponerende “Static“.
Spotify / Wimp

18. Joseph Arthur – ”The Graduation Ceremony»
Amerikanerens åttende album er etter min mening hans aller beste så langt. Han har alltid krydret de mange utgivelsene sine med flere gullkorn, men han har aldri gitt ut noe så gjennomført bra som dette. Arthur har alltid vært leverandør av melankolsk og lett svevende pop av det smått eksentriske slaget, og selv oppdaget jeg ham gjennom den himmelske popsangen “Honey And The Moon“. Jeg husker ikke helt hvor jeg fant den. Muligens på en eller annen samleplate i et magasin. På årets plate er det flere spor som når opp til det karrierehøydepunktet.
Spotify / Wimp

17. Stein Torleif Bjella – «Vonde Visu»
- Å følge opp en så fantastisk debutplate som «Heidersmenn» hørtes i utgangspunktet ut som en umulig oppgave. Det har sikkert ikke Bjella tenkt særlig mye over. Han er jo som kjent en jordnær kar som sysler med sitt uavhengig av hva slags hype som foregår rundt ham. På oppfølgeren «Vonde Visu» har han kledd på sangene sine en smule mer uten at det går på bekostning av det rotekte og vemodige uttrykket vi lærte å kjenne på debuten. Tekstene er bunnsolide, sjarmerende, søte, triste og tankevekkende og melodiene står i stil. Blant mange gullkorn må jeg trekke fram den avsindig nydelige «Jordsjuk» som høydepunktet. Jeg gleder meg stort til tredje, fjerde, femte- og sjettealbumet.
Spotify / Wimp

16. Elbow – «Build a rocket boys!»

Jeg elsker Elbow. Det er virkelig et suverent band. Jeg hyllet dem her på bloggen i slutten av fjoråret, og da brukte jeg ordene til Pete Jobson i Manchester-bandet I Am Kloot for å beskrive Guy Garvey: “He’s on the side of the good: community, family values. He sings about what he needs to sing about. It’s courageous, heart-on-your-sleeve stuff.” Frontfigur og tekstforfatter Garvey fortsetter i samme stil som på de fire foregående platene. Men denne gangen tar den gamle kameratgjengen det hele ned et hakk. De forsøker heldigvis ikke å gjenskape den suksessen de fikk da “One Day Like This” ble en hit. Det nærmeste de kommer den typen stadionvennlig allsang på dette siste albumet er “Open Arms“.

Elbow høres i det hele tatt ikke ut som de prøver så veldig hardt å gjøre annet enn det de selv har lyst til. Albumet smyger seg avgårde i en jevn strøm av nydelig lyd, vakre melodier og sedvanlige sterke tekster. Den intense førstesinglen “Lippy Kids” er et godt eksempel. Gjennom seks minutter lurer du på om sangen kommer til å “ta av” på et eller annet tidspunkt. Det gjør den aldri. Du får i stedet lyst å sette den på en gang til. Bare for å sjekke om det var noen nyanser du gikk glipp av første gangen. Et stillferdig mesterverk av et band som ikke trenger å stresse så veldig for å bli hørt.
Spotify / Wimp

15. Fionn Regan – «100 Acres of Sycamore»
- Jeg falt pladask for debutplaten til den irske trubaduren Fionn Regan da den dukket opp i 2006. Det var ikke akkurat nyskapende greier han serverte og han la heller ikke skjul på Dylan -og Young-fascinasjonen sin. Det var imidlertid nok lekre sanger der til at jeg ante konturene av et stort talent. At “Be good or be gone” ble brukt i en bråte amerikanske tv-serier skadet selvsagt heller ikke karrieren hans. Stemmen hans har modnet betraktelig siden sist, og han har også gitt arrangementene litt flere muskler. Nå ligger han langt nærmere Nick Drake enn Neil Young, uten at det gjør noe som helst. Det er vakkert. Til tider intenst vakkert. Det er også småtrist og særdeles velartikulert.

Det låter omtrent som den musikalske varianten av en forelskelse som aldri blir gjengjeldt.
Spotify / Wimp

14. Bon Iver – «Bon Iver»
- Bon Iver har levert nok et solid stykke sørgmodig musikk. I likhet med veldig mange andre var jeg svært glad i debutplaten “For Emma, Forever Ago”, og på andrealbumet tar Justin Vernon alle de uttrykkene vi likte med debuten med seg ut på en spennende reise. Han eksperimenterer langt mer denne gangen, og enkelte ganger minner det ikke så rent lite om det Sufjan Stevens lekte med på fjorårsalbumet “The Age of Adz”. Bare hør på “Minnesota, WI“. Det oser ikke akkurat innesluttet singersongwriter av den sangen. De som foretrekker den stillferdige utgaven av Bon Iver kan hygge seg med nydelige sanger som “Towers” og albumets høydepunkt, den ubeskrivelige “Halocene“. Det er ikke akkurat lettvint sommerlyd dette her, men det er langt i fra så sørgelig som enkelte vil ha det til. Det er tåredryppende på en oppløftende måte.
Spotify
/ Wimp

13. Jonathan Wilson – «Gentle Spirit»
- Dette var nok årets mest gledelige overraskelse for mange musikkelskere. Hvem i alle dager var denne karen? Hvordan kunne han komme helt fra det ukjente og levere et klassisk album så spekket med referanser til den amerikanske vestkysten på 60- og 70-tallet? Vi har ikke fått så mange svar. Vi vet imidlertid at vi skal følge nøye med på hva denne karen foretar seg i framtiden.
Spotify / Wimp

12. The Dears – «Degeneration Street»
- Dette fortreffelige canadiske bandet var på kanten av oppløsning, men slo fryktelig tilbake med «Degeneration street». Det tok en del måneder før jeg virkelig oppdaget hvor bra det egentlig var. Platen har ligget på iphonen min lenge, og jeg merket meg at jeg stadig oftere vendte tilbake til det. Glitrende sanger som «Omega Dog«, «5 Chords» og «Thrones» snek seg inn i bevisstheten og ble værende der. Høydepunktet er imidlertid den majestetiske «Galactic Tides«. Et deilig og intelligent rockealbum.
Spotify / Wimp

11. Tom Waits – «Bad as me»
Den gamle rustholken har gjort noe så spesielt som å gi ut en karriereoppsummerende plate med bare nye sanger. På årets album får alle deler av fanskaren sitt. Her er det galskap og eksperimentering hånd i hånd med vise- og folksjangeren han trivdes i på 70-tallet. Blodfansen savner sikkert mer galskap, men jeg er glad for at Waits ser ut til å ha gjenoppdaget gleden i å lage flotte sanger. Høydepunktet er utvilsomt den vindskjeive duetten «Last Leaf» med Keith Richards.

10. Rival Sons – «Pressure & Time»
- Jeg oppdaget dette fortreffelige Los Angeles-bandet via Classic Rock Magazine og den selvtitulerte EPen som fulgte med magasinet. Det første albumet deres ble gitt ut digitalt av bandet selv, og er vrient å finne. Det nye albumet fikk jeg i posten fra hyggelige mennesker i et plateselskap kort tid etter at jeg hadde latt min begeistring runge utover Twitter. Og det er bare å slå fast at klassisk rock av dette kaliberet aldri vil forsvinne. Jeg tipper at medlemmene i Rival Sons er smertelig klar over at de aldri vil komme i nærheten av den samme statusen som forbildene fra 70-tallet hadde. Det tror jeg også at det bryr seg lite om. Jeg tipper de er godt fornøyde med å servere et godt knippe tidløse rockelåter i en så deilig og retro innpakning at det garantert vil sende unge lyttere ut på skattejakt på Spotify eller i foreldrenes platesamlinger for å finne ut hvor inspirasjonen til dette kommer fra. Årets deiligste rockeoppdagelse.

Spotify – Les mer om Rival Sons i bloggposten «Den nye, gamle rocken»

9. The Kills – «Blood Pressures»
- Himmel og hav så deilig denne platen er. Alison Mosshart hveser, sukker og skriker seg igjennom en gullrekke av sexy godsaker. Sangene er akkurat passe nedstrippet og krydret med lekre detaljer. Det starter sugende med «The Future Starts Now» og oppturen fortsetter med den gnistrende kvasireggae-sangen «Satelite«. Siden går det slag i slag med svett og sensuell moderne garasjerock før høydepunktet nås med fantastiske «You don’t own the road«.
Spotify / Wimp

8. The Belle Brigade – «The Belle Brigade»
- Debutalbumet til dette søskenparet har virkelig vokst seg fram til å bli en virkelig popklassiker siden jeg lot meg sjarmere en gang i sommer. Platen er søt, sjarmerende og passe yr. Akkurat slik en ekte sommerflørt skal være. Her er det storartede doser avslepet harmonidyrkende vestkystlyd, små akustiske perler og høyenergisk 70-tallsinspirert powerpop. Nyt «Belt of Orion» og «Shirt«. To av årets herligste popsanger. Og albumet er smartere enn det høres ut til etter de første gjennomlyttingene. En av de platene jeg har spilt aller mest i år. Passer særlig godt til lange bilturer.
Spotify / Wimp – Les om bandet i bloggposten «En ekte sommerflørt«

7. PJ Harvey – «Let England Shake»
- Polly Jean leverer alt vi har lært å elske henne for og enda litt til. Det er hennes mest ambisiøse verk til dags dato, samtidig som det også er like tilgjengelig som hennes tidligere storselgere. Tekstmessig er hun i en egen klasse, og hennes betraktninger rundt menneskehetens trang til ødeleggelse og krig er oppsiktsvekkende sterke. Det er et moderne politisk album som i tillegg er krydret med imponerende mengder herlige poptriks.
Spotify / Wimp

6. King Creosote & Jon Hopkins – «Diamond Mine»

- Jeg har lenge vært stor fan av de originale og vakre sangene til King Creosote, eller Kenny Anderson, som han egentlig heter. Jeg har elsket sanger som “Not One Bit Ashamed”, “Leslie” og “Home in a sentence“. Det er noe med den værbitte, svevende og varme stemmen hans som treffer meg rett i hjertet. Tekstene og stemmen til Anderson og det musikalske bakteppet til Hopkins kler hverandre på fortreffelig vis. Det er på mange måter en plate for de av oss som fremdeles synes det er leit at Radiohead sluttet å lage sanger. Det låter tidløst og jordnært, og de sju sporene er sydd sammen til en jevn strøm av vellyd. Det er gåsehud fra begynnelse til slutt. (Les mer om albumet og mitt forhold til King Creosote)
Wimp / Spotify

5. Ane Brun – «It all starts with now»
- Oisann. En vanvittig maktdemonstrasjon fra Brun. Dette er vel muligens den platen mange av oss alltid har ønsket at hun skulle lage. Det er et mørkt, svevende og sexy mesterverk. Vi ante allerede med førstesinglen «Do you remember» at noe spesielt var på gang. Borte var den introverte singersongwriteren, og plutselig hadde vi med en grensesprengende verdensartist å gjøre. Dette er ikke noe for tedrikkende aspirerende visesangere. Det er et ambisiøst og søkende album av et så imponerende melankolsk popformat at vi nesten må tilbake til «Scoundrel Days» for å finne maken.  Brun bruker hele lerretet. Hun fyller alt med nøyaktig de fargene som trengs for å gi hver eneste sang sitt nødvendige særpreg. Imponerende. Og i skarp konkurranse må det være lov å kåre «Lifeline» til årets aller vakreste sang.
Spotify / Wimp

4. Maggie Björklund – «Coming Home»
- Hadde noen ymtet frampå om at en ukjent kvinnelig dansk pedal steel-gitarist ville stå bak et av årets beste album hadde jeg nok sett en smule bekymret på vedkommende.Platen er et vakkert stykke tidløs americana. Det er en steelgitardrevet perle av et album. Et album som flyter avgårde i en deilig strøm av nydelige melodier og harmonier. Det er en plate jeg ikke visste at jeg savnet før den plutselig dukket opp og tok kontrollen. Utenom Daniel Lanois så kommer jeg ikke på noen som har skapt like glassklare stemninger som dette på det særegne instrumentet. Bare hør på de spøkelsesaktige veggene av lyd som flyter ut av høytalerne på “Insekt“. Jeg finner ikke ord til å beskrive det.
Spotify – Les mer om albumet i bloggposten «Kvinne med stålkontroll«

3. Gillian Welch – «The Harrow And The Harvest»
- Denne har vi ventet lenge på. Og vi vet jo alle hvordan det er for de som venter på noe godt. Welch og Rawlings har brukt tiden godt. Denne platen greier på merkverdig vis å høres hundre år gammel og helt moderne ut på samme tid. Har vi noensinne hørt noe vakrere enn «Hard Times» fra Gillian? Dette bør være platen som gjør henne til allemannseie. Det er nemlig ikke bare hennes beste – det er også hennes mest tilgjengelige. Uten at det forringer kvaliteten på noen måte. Sangene er massivt sterke. Dette er mer en naturlov enn et album. Dette er sanger som alltid har vært der. Det er sanger vi aldri kommer til å glemme. Det er sanger som tipptipp-oldebarna våre kommer til å synge rundt leirbålene.

Spotify / Wimp

2. Florence + The Machine – «Ceremonials»
- Jeg ble egentlig fullstendig solgt på dette albumet da andresinglen «Shake it out» traff meg for alvor. Maken til overstrømmende og ekstatisk pop er det lenge siden jeg har hørt. Det kan også godt tenkes at jeg må skylde/takke min samboer som har spilt denne platen utallige ganger i heimen de siste månedene. «Du må bare sette på noe annet«, har hun sagt flere ganger. «Neida, det går fint», svarte jeg hver gang. Albumet er ofte totalt over the top, med det er utført med så store doser selvironi at det alltid havner på riktig side. Dette er en helt naturlig oppfølger til den massive suksessen «Lungs». All sjarmen og eksentrisiteten er bevart, men alt er skrudd opp flere hakk, sannsynligvis delvis for å legge til rette for alle de mange festivalene hun garantert vil toppe plakaten på når sommeren kommer. Det er rett og slett uimotståelig. Dersom du ikke tror meg får du sette på «Heartlines«, «No Light, No Light» og nevnte «Shake it out» noen ganger til. Høyt.
Spotify / Wimp 

1. Feist – «Metals»
- «When you comfort me it doesn’t bring me comfort actually», synger Leslie Feist på et av denne platens mange gnistrende spor. Det er en god oppsummering på hele albumet. Det er ikke noe som smaker av enkle løsninger og kompromisser her. Merkelig nok ble hennes forrige album, «The Reminder», en storselger internasjonalt. Det kan man muligens skylde på relativt sett radiovennlige sanger som «1234» og «I feel it all«. Men likevel. Feist er vel blant de minst sannsynlige superstjernene der ute. Hun opererer tross alt i et musikalsk landskap som ligger milevis fra der de som programmerer spillelistene på verdens mainstreamradiostasjoner befinner seg. Jeg har ikke sett henne live. Enda. Men jeg har sett en hel del konsertopptak, og måten hun angriper både gitaren, mikrofonstativet og sine medmusikere er imponerende. Det oser kontroll og kvalitet av hele mennesket. Jeg elsket «The Reminder» intenst, og hadde store forventninger til oppfølgeren. Og det tok tid før den satt seg. Årets album mangler nemlig det lille snevet av kommersiell popvilje som forløperen hadde. Jeg husker imidlertid nøyaktig øyeblikket da jeg oppdaget storheten i albumet. Det var en helt vanlig sløv ukedag. I hjemmet hadde jeg og min samboer okkupert hver vår ende av sofaen, og i bakgrunnen sto «Metals» på. Sangene på platen hørtes ved første gjennomlytting ganske like ut, og en smule monotone. Plutselig skranglet det i gitarer og tamburiner fra høytalerne og sofaslavene løftet interessert blikket fra avisen og boken. Skrangleallsangen ble etterfulgt av trompeter og en vindskjeiv gitarsolo og nøyaktig tre minutter og 39 sekunder ut i sangen smalt det. Det dundret plutselig i tønner og ymse andre uvanlige perkusjonsinstrumenter, og Feist og hennes kumpaner skrek ut «Is this the right mountain for us to climb?«. I sofaen ble det plutselig liv. Brede smil og anerkjennende nikk ble utvekslet sammen med setning «Wow. Jeg så ikke det komme…». Sangen var «Undiscovered First«, og den er bare et av mange vanvittige høydepunkt på albumet. Platen har vokst vanvittig på meg. Og den er ganske skummel ettersom den ikke slipper taket. Du blir sugd inn nøyaktig den stemningen Feist ønsker du skal være i. Det er intenst. Det er nattemørke. Og det er en nerve i verket som griper tak. Investerer du tid i denne platen har du en venn for livet. Min personlige favoritt er den nydelige balladen «Get it Wrong, Get it Right«. Åpningslinjene i det siste verset beskriver også den perfekte måten å nyte platen på:

Cold outside
Warm by the fire

Spotify / Wimp