Akustisk solskinn i Mekka

Langt sør i Rogaland ligger en søvnig liten by med rett i overkant av 10000 innbyggere. Byen er kjent som «Okka by», men omtales også i litt mer svulstige offisielle kanaler som «sørlandsbyen på Vestlandet.» Et lite knippe musikalske ildsjeler i byen jobber imidlertid knallhardt for at «Mekka» skal feste seg som mer eller mindre offisielt kjælenavn. Det kan nok i utgangspunktet synes som en krevende jobb.

Men om ikke Egersund helt kan skryte på seg å være hele Norges musikalske Mekka kan byen i det minste ha belegg for å kalle seg Rogalands indierockhovedstad. En forholdsvis lang og rikholdig tradisjon for å hente inn fortreffelige alternative navn til Egersund Visefestival har sørget for det. I Was A Kings Frode Strømstad har i flere år sørget for at visefestivalen har et imponerende program på siden av de mer tradisjonelt folkelige navnene man vanligvis finner på slike festivaler.

Egersund. Også kjent som Mekka. Som bildet viser snakker vi om en pulserende og ytterst levende by.
Egersund. Også kjent som Mekka. Som bildet viser snakker vi om en pulserende og ytterst levende by.
For noen uker siden lot jeg meg begeistre av den nye EPen til I Was A King og Robyn Hitchcock, «Twilight Anniversaries,» og da jeg fant ut at Strømstad skulle ta med seg Anne Lise Frøkedal og Hitchcock ut på en liten akustisk turné var det bare å markere datoen i kalenderen. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å se trioen på Cementen i Stavanger, men i et anfall av distriktsvennlig spontanitet valgte jeg å legge turen til nevnte Mekka for å se Strømstad & Co på hjemmebane. Egersund ligger ikke mer enn en liten time unna Stavanger, men for stavangerfolk flest er det en avstand som virker fullstendig uoverkommelig. Som storebror i fylket er det selvsagt naturlig at Stavanger nærer en viss  arroganse overfor distriktene. Det kan nok tenkes at siddisene går glipp av en hel del kulturopplevelser i både Egersund, Sandnes og Haugesund når storebrorsnobberiet styrer.

Som turist fra Nord-Jæren er det muligens en viss risiko for å bli møtt med skepsis fra de innfødte. Jeg hadde imidlertid sikret meg mot dette på forhånd, og ble godt ivaretatt av de innfødte musikknerdene Ingve Aalbu og Thomas Vehus. Begge to har bakgrunn fra det forlengst nedlagte musikknettstedet Pstereo, og begge har langt større kontroll på obskur indierock enn undertegnede. De er svært stødige musikktipsere, og blant annet aktive på Facebook-gruppen #Musikktips.

Det var et stykke unna fullt hus på Grand Scene, men de 50-60 som var til stede fikk oppleve en ytterst trivelig akustisk solskinnshistorie. Man skulle kanskje ikke tro at de gitarøsende solskinnslåtene til I Was A King skulle fungere med bare to seksstrengere, en 12-strenger og tre stemmer, men det gjorde de absolutt. Sterke sanger fungerer som kjent uansett akkompagnement, og det var deilig å høre harmoniene og melodiene i et så avkledd format. De spilte seg igjennom det meste fra den nye EPen og spedde på med godbiter fra begge artisters kataloger. Det musikalske slektskapet viste de muligens aller tydeligst på den uimotståelige Queen of Eyes fra The Soft Boys.

#Musikktips: Den nevnte Ingve Aalbu har sydd sammen en solid Spotify-liste med godbiter av Robyn Hitchcock og The Soft Boys. Den nye EPen med samarbeidet mellom Hitchcock og I Was A King kan du høre på Spotify og kjøpe her. Konserter: 23.10 Stavanger – Cementen / 25.10 Kristiansand – På Hjørnet / Oslo – Revolver.

Akustisk, vakkert, morsomt og en smule surrealistisk.
Akustisk, vakkert, morsomt og en smule surrealistisk.
De leverte som nevnt en særdeles trivelig konsert. Hitchcock eksperimenterte blant annet en del med lyssettingen, og krevde på et tidspunkt at hele lokalet skulle mørklegges. Vi ble oppfordet til å sette oss ned på gulvet mens han sang de småpsykedeliske strofene sine ut i mørket. De nøyde seg selvsagt ikke med å gjøre ekstranumre på tradisjonelt vis. Hitchcock erklærte istedet at disse to neste sangene var å anse som ekstranummer og at de ikke hadde planer om å bli klappet opp på scenen igjen. Det gjorde de da heller ikke. De ruslet istedet inn på gulvet foran publikum og fortsatte å spille og synge uten noen forsterkning. Et svært sjarmerende grep.

Her er en ørliten smakebit på hva de tre serverte:

Det musikalske høydepunktet kom imidlertid en stund senere på kvelden. Hitchcock holdt nemlig hoff i et loftslokale i byen utover natten. En rekke Beatles-klassikere ble framført på fortreffelig vis med stødig harmonihjelp fra Frøkedal og Strømstad, samt noe mer ustødig sanghjelp fra de andre tilstedeværende i lokalet. Det hele toppet seg med en lekker versjon av en av de aller beste Beatles-låtene, nemlig det psykedeliske harmonimesterverket Rain. En av strofene i den sangen oppsummerer i grunnen på strålende vis hva det musikalske samarbeidet mellom Hitchcock og I Was A King handler om:

«Rain, I don’t mind
Shine, the weather’s fine»