okt 16 2011
Plater jeg elsker: – The river to the ocean goes
Jeg har hatt mange mer eller mindre merkelige jobber opp igjennom årene. En av de mest spesielle var utvilsom å være sidemann på flyttebil. Mens andre jevnaldrende hadde sommerjobber i kjøpesentre og butikker satt jeg i en flyttebuss fra juni til august hver sommer fra jeg var 15 til jeg var 19. Vi ble plassert i team med en sjåfør, pakket ned utallige tonn med flyttelass og fraktet dette land og strand rundt. Det var som oftest et blodslit. Jeg aner ikke hvor mange tusen tallerkener, glass og bøker jeg pakket ned i esker og bar ut i flyttebussen de somrene. Hvor mange vaskemaskiner, piano, komfyrer, bokhyller og sofaer som ble løftet og båret opp og ned litt for mange etasjer rundt omkring i landet har jeg heller ingen anelse om. Men mange var det.
Vi startet som oftest en økt i Stavanger-området. Flyttebussen ble for eksempel fylt med flyttelass for kunder fra forsvaret og ansatte i regionens store oljeselskaper. Vi havnet noen ganger midt opp i skilsmisseoppgjør der folk kranglet om hvilke eiendeler som skulle pakkes og fraktes. Vi pakket ned hus mens barna sto og gråt fordi de ikke hadde lyst å flytte til en helt annen del av landet. Blant kundene hadde vi for så vidt også studenter med behagelig få eiendeler, men også en hel del jobber for Den norske kirke. Og prestelass var aldri blant de mest populære ettersom prester eier ufattelig mange bøker.
Disse lassene ble så fraktet av gårde for levering i Oslo, Trondheim, Harstad, Tromsø, Alta, Honningsvåg og en bråte andre steder. Ofte ble nye lass pakket og hentet underveis på mange rare steder i det langstrakte landet vårt. Når jeg ser tilbake på alle kilometrene som ble tilbakelagt er jeg glad for at jeg har fått sett hele Norge. Selv om det ikke alltid var like gøy da det sto på. Det er ikke mange byer jeg ikke har vært innom med flyttelass. Jeg har sett det aller meste av den vanvittige naturen vi liker å skryte av til utenlandske turister. Vi kjørte over de drøyeste fjellovergangene, forbi de vakreste isbreene, gjennom de lengste tunellene, langs de mest fotogene fjordene og elvene og tilbakela tusenvis av kilometer mens telehiv ristet ned kaffekopper og de fleste andre gjenstander som lå og fløt inne i førerhuset.
Jeg må innrømme at jeg lærte mye om landet vårt og en hel del om de som bor her. Jeg lærte hvilke veikroer som hadde den beste maten til den beste prisen. Jeg fant ut at folk eier ufattelig store mengder nips og jeg lærte at det ikke var sant at E6 var den ”strakaste veien” slik den lengtende trailersjåføren i DDE-sangen hevdet (RV3 gjennom Østerdalen var raskere…). Jeg lærte også at det kan være en smule deprimerende med firesifrede avstandsskilt i Nord-Norge når man er 16 år og helst kunne tenke seg å være litt nærmere kjæresten som befant seg i motsatt ende av landet.
Å bo i en flyttebuss, av og til flere uker i strekk, er vel ærlig talt ikke den mest komfortable måten å tilbringe en sommer. Etter mange timer med pakking og bæring var man heldigvis så utslitt at søvn aldri var noe problem. Jeg har nok aldri sovet så godt som de sommermånedene. En annen fordel var at jeg kunne lese en mengde bøker mens sjåføren styrte oss gjennom de endeløse strekningene. På musikkfronten var det imidlertid ikke alltid like spennende. Jeg kjørte med en del forskjellige sjåfører og måtte lide meg igjennom skremmende mange timer med P4 over høytalerne. Jeg lærte å hate radioreklame på de turene. Andre sjåfører foretrakk statskanalen, mens noen tillot musikkforslag fra sidemannen.
Flyttebussen jeg kjørte i de første somrene var ikke utstyrt med noe så moderne som en cd-spiller. Dette var i 1993 og 94, og flyttebussen var fra midten av 80-tallet. Mine medbrakte cd-plater var med andre ord bortkastet. Kassettspilleren ble redningen. Sjåføren jeg kjørte med var vel et lite stykke ut i 20-årene men likte godt å høre samme kassett 10-12 ganger i slengen før han ble åpen for forslag om musikkbytte. Det førte til at jeg ble utsatt for en best of Kenny Rogers-samling fra Stavanger til Trondheim. Det kunne selvsagt vært verre. Hver gang «Lucille» og «The Gambler» kom skrudde sjåføren opp lyden. Fra Trondheim til Harstad gikk han over til en best of Willie Nelson-samling, og økte selvsagt volumet hver gang favorittene «On the Road again» og «Mamas don’t let your babies grow up to be cowboys«.
#Musikktips for truckere: Kenny Rogers hadde faktisk en hel del bra låter. Her er de aller beste i Spotify og Wimp. Willie Nelson har gitt ut hundrevis av plater, men et greit sted å starte er «Legend: The best of». Spotify / Wimp. Jeg har også lyst å anbefale den fantastiske samlingen «Rig Rock Deluxe – a musical salute to American truck drivers». Den finnes ikke på streamingtjenestene, men kan kjøpes blant annet på Amazon. Sjekk også spillelisten «Alternativ country» i Spotify eller Wimp.
På et tidspunkt et øde sted i Nord-Norge ble jeg imidlertid en smule mettet på både Nelson og Rogers. Jeg begynte derfor å lete rundt i skapene og under setene i førerhuset i bussen. Der fant jeg til min store glede en hel bærepose med kassetter som en tidligere sidemann hadde lagt igjen. Det viste seg imidlertid at det ikke var all verdens med godsaker i samlingen, men én klassiker fant jeg imidlertid. Nemlig denne:
Jeg hadde aldri vært noen innbitt R.E.M.-fan. Strengt tatt var jeg for ung til å ha fått med meg bandet i indiestorhetstiden på 80-tallet. Og for å være helt ærlig har jeg aldri forstått hva som var så genialt med platene de ga ut før de for alvor slo igjennom 
med «Green» og «Out of Time». Men du verden som jeg elsket «Automatic for the people.» Jeg har vel aldri siden hørt mer på et enkelt album enn det jeg gjorde på veien hjem fra Nord-Norge på den turen. Den gikk på endeløs repeat. Etter en tre-fire gjennomlyttinger begynte også sjåføren å få sans for rockebandet fra Athens, Georgia. Kassettformatet hadde som kjent en del teknologiske begrensninger. På godt og vondt. Å spole fram og tilbake var mye arbeid og noe vi ikke gadd å sysle med i flyttebussen. Hadde vi hatt cd-spiller i bussen hadde vi nok hoppet over opptil flere av sporene på platen. Etter en 10-12 gjennomlyttinger lærte vi imidlertid også å sette pris på den unødvendige New Orleans Instrumental No. 1 samt de to-tre svakere sporene. Hadde albumet blitt gitt ut i dag hadde vi nok kuttet platen ned fra 12 til 8-9 sanger i Spotify, Wimp eller iTunes.
«Automatic for the people» er nemlig ikke et perfekt album dersom vi ser på det låt for låt. De virkelig store sangene er imidlertid fenomenale og framstår enda sterkere med noen pustepauser underveis. Hver gang jeg hører platen ser jeg for meg asfaltstrekninger, fjellformasjoner, dype daler, elver og fossefall. For meg er det en vemodig og melankolsk plate. Den blir imidlertid aldri trist. Det er hele tiden håp der. Nøyaktig hva Michael Stipe synger om har jeg aldri brydd meg med å analysere. Det får andre ta seg av. Drive og Everybody Hurts treffer der de skal uansett.
Albumet høres ut som en reise. Bandet høres ut som de prøver å finne veien inn i voksenverdenen. Det finnes knapt rockesanger på platen. I stedet dominerer piano, akustiske gitarer og ikke minst de nydelige strykearrangementene til Led Zeppelin-bassisten John Paul Jones. Jeg tipper også at bandmedlemmene brukte en god del tid på å velge rekkefølgen på sangene. Tre av de aller beste sangene avslutter nemlig albumet. Man on the moon, Nightswimming og Find the river kommer på rekke og rad, og i farten kommer jeg ikke på en mer perfekt avslutning på noe album i musikkhistorien, muligens med unntak av medleyen som runder av «Abbey Road.»
For meg er Find the river det absolutte høydepunktet. Jeg greier ikke helt å sette ord på hva det er med den sangen. Kanskje det handler om å finne veien hjem? Med flere tusen kilometer igjen på veien var det uansett ikke vanskelig å forestille seg det i flyttebussen den gangen.
«Pick up here and chase the ride
The river empties to the tide
All of this is coming your way»
okt 19, 2011 @ 14:44:28
Krokstrand Camping! :-)
okt 16, 2011 @ 16:06:58
Takk for en glimrende og godt fortalt historie om hvordan musikk preger våre liv.
Du fikk meg til å minnes Paul Simon’s ‘Rythm of The Saints’ (1990). Den ble innkjøpt samme dag som jeg fant en bokperle i et antikvariat på Majorstua i Oslo.
Jeg ble som liten gutt fascinert av historien om det tyske slagskipet Bismarck, som ble senket av engelskmennene en maidag i 1941. Hvorfor, ja det aner jeg ikke. Kanskje hadde det noe med at selve senkingen var rått parti, der Hitler & Co. ikke hadde en sjanse. Dette var selvsagt før jeg oppdaget at tyskerne drev med flere ting enn sjøkrig i disse årene.
Uansett, i voksen alder forsvant minnet om krigsskipet. Det var helt til jeg fant en bok i det nevnte antikvariatet skrevet av en av de overlevende fra Bismarck. Boka havnet i samme pose der Paul Simon’s flunkende nye CD befant seg.
Boka ble pløyd fra perm til perm i løpet av fire-fem dager, akkompagnert av Rythm of The Saints.
Hver gang jeg hører et spor fra denne plata, kommer «bilder» fra boka tilbake. Enkeltsekvenser og sjøslag fra Bismarck’s eneste og siste reise – slik man pleier å danne seg bilder i hodet når man leser en bok.
okt 20, 2011 @ 15:08:38
Hjertelig takk for tilbakemelding! Ja, det er virkelig sant at personlige opplevelser kan forsterke og prege musikkopplevelser. Jeg har mange flere sånne:)