Den sære gitarguden

Den beste elektriske gitaristen etter Jimi Hendrix og den beste låtskriveren etter Bob Dylan? En dristig påstand, men når det gjelder Richard Thompson er dette ikke langt unna sannheten. Helt siden tiden i Fairport Convention, via de glitrende platene med eks-kona Linda til den rike solokarrieren har han bygget opp en sangkatalog og et liverykte som få artister av hans generasjon kan matche.

Hver gang de store musikkmagasinene ramser opp tidenes beste gitarister havner Thompson langt oppe på listene. Rolling Stone Magazine plasserte ham på nittendeplass i sin kåring, og omtalte ham som «the greatest guitarist in British folk.» I motsetning til mange av de andre gitaristene som vanligvis havner på slike lister er Thompson like gudbenådet som låtskriver som han er med de seks strengene.

Den respekten han nyter blant andre musikere og hos kritikerne har aldri stått i stil med platesalget. Det har imidlertid Thompson aldri brydd seg særlig om. Han har et relativt avslappet forhold til sin egen status og karriere, og selvironien er aldri langt unna. Et herlig eksempel på dette viste han i et stort intervju i musikkmagasinet MOJO i fjor. 62 år gamle Thomson erklærte at det han nå ser mest fram til er å bli 65: «Because when you’re 65 you officially become a legend and your fee doubles…»

I det samme intervjuet så han tilbake på tiden i Fairport Convention og harselerte litt over den ungdommelige idealismen orkesteret tviholdt på. «If we were unpopular that merely reinforced our idea of how great we were,» humret han. Thompson skrev en av bandets største klassikere, «Meet on the ledge» allerede som 17-åring, og de greide ikke å holde seg fullt så upopulære lenge. Albumet «Liege & Lief» endret statusen på effektivt vis da det kom ut i 1969. Platen nådde riktignok ikke lenger opp enn 17. plass på de britiske albumlistene, men klassikerstatusen har vokst seg stadig sterkere opp igjennom årene. Vanligvis er det The Byrds som får det meste av æren for å ha funnet opp folkrocken. Det spørs nok om ikke Fairport Convention samlet sett gjorde mer for å skape stolhet rundt nasjonale musikktradisjoner enn de nevnte amerikanerne. Thompson oppsummerer det slik: «What surprises me is how influential it was in other countries. Folk musicians in places like Sweden, Spain, Holland heard «Liege & Lief» and thought ‘this is what we need to do with our culture.»

Personlig har jeg alltid vært mer begeistret for det Thompson gjorde på plate med kona Linda etter at han overraskende nok sluttet i Fairport Convention i 1971. «It was a gut thing» var forklaringen på bruddet med bandet, og etter noen obskure soloplater kom den platen mange av oss holder som Thompsons absolutte mesterverk, «I want to see the bright lights tonight.» Sammen med kona skapte Thompson et klassisk album som virkelig viste hvilken fabelaktig låtskriver og gitarist han var. Bare hør på det klingende gitararbeidet og det herlige refrenget på åpningssporet When I get to the border. Derfra og ut blir vi servert høydepunkt etter høydepunkt med Withered and died som det kanskje aller vakreste (og tristeste) øyeblikket.

#Musikktips: Thompsons karriere er så spekket med godbiter og rare avstikkere at det kan være en utfordring for nye lyttere. Jeg har samlet mange av mine favoritter i en omfattende Spotify-liste, og anbefaler særlig nevnte «I want to see the bright lights tonight» og soloalbumene «Rumor and sigh» og «Mock Tudor». Jeg anbefaler også Einar Stensengs Thompson-liste på det varmeste. De gitarnerdene der ute som gjerne vil vite litt mer om utstyr og stemminger og slikt kan sjekke ut nettsiden hans.

Som de fleste vet ender samarbeid
med ektefeller, søsken og andre nære familiemedlemmer sjelden godt. Duoen ga ut et av sine beste album, «Shoot out the lights», i 1982. Da var ekteskapet allerede over. Likevel turnerte de sammen for å promotere albumet og ifølge rapportene fra den turneen var det nesten Fleetwood Mac-nivå over spenningen mellom de to. «Seperate hotels. It felt like a Kinks tour. Meet-on-stage in the middle then go our different ways. Very difficult. We barely spoke,» sier Thompson i det nevnte MOJO-intervjuet.

Solokarrien har gitt oss mange solide plater, og Thompson fortsetter å være en relevant og søkende artist. Et glitrende eksempel fikk vi med albumet «Sweet Warrior» i 2007 og særlig sangen «Dad’s gonna kill me«. Sangen er en politisk knallperle og Thompson viser for alvor hvilken fenomenal rockegitarist han er. Jeg har dessverre aldri fått oppleve ham live, men han står høyt oppe på listen over de artistene jeg aller mest ønsker å se i konsertsammenheng. Og da helst sammen med et så hardtslående band som dette: