Journey Through The Past

24.01.2011

Neil Young har gitt ut så mange miserable plater de siste 15-16 årene at jeg nesten hadde glemt hvor bra han egentlig er. Han har nemlig ikke gjort det lett for oss. Legenden som har gitt oss så uendelig mange fantastiske musikkopplevelser har levert kalkun etter kalkun siden mesterverket «Sleeps With Angels» i 1994. Makkverk som «Are You Passionate» (2002), kaosprosjektet  «Greendale» (2003), katastrofen  «Living With War» (2006), meningsløse «Chrome Dreams II» (2007) og karrierelavmålet «Fork in the road» (2009) kom som perler på en snor. Det var nesten som om mannen bevisst jobbet med å rive ned ettermælet sitt. Til og med en gammel blodfan som meg mistet etter hvert håpet. Nå har riktignok Young alltid dyrket imaget som sær einstøing, men til og med for en grøftesøkende artist som ham var denne platerekken i drøyeste laget. De merkverdige platene han ga ut på begynnelsen av 80-tallet var i det minste noe helt annet. Da hørtes han ikke ut som Neil Young. Han hørtes som kjent så lite ut som Neil Young at plateselskapet Geffen saksøkte ham for å ikke høres ut som seg selv. Han svarte for øvrig slik på søksmålet:  «That was confusing to me because I thought I was Neil Young.» Godt svar. Jeg har til gode å se gode svar eller forklaringer på det han har syslet med på plate de siste 15 årene. Han sto imidlertid ikke i fare for å bli saksøkt for å ikke høres ut som seg selv. Han hørtes nemlig bare ut som en ynkelig versjon av seg selv. Det føltes som om han leverte en personlig fornærmelse hver gang han ga ut plate. Det gjorde vondt. Forrige søndag satte jeg av en eller annen grunn på den gamle, gretne canadieren igjen. Jeg kan ikke huske hvorfor jeg plukket ham fram, men han forlot ikke høytalerne hele dagen.

For jeg elsket virkelig Neil Young. Ingen var større. Til og med Dylan kom i andre rekke. Musikken hans preget meg mer i ungdomstiden enn grønsjbølgen som flommet over verden. Young traff perfekt på grønsjbølgetoppen, men alle de triste, usunne, selvmedlidende og flanellkledde artistene som strømmet ut fra Seattle bleknet selvsagt sammenlignet med den rutinerte canadieren. Man kan sikkert si mye om hvor sunn en slik heltedyrkelse var for en relativt melankolsk anlagt ung mann som undertegnede, men i ettertid er jeg veldig glad for at jeg vokste opp på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Dersom jeg hadde blitt født bare noen få år tidligere hadde jeg muligens blitt eksponert for The Smiths i en svært påvirkelig alder. En skremmende tanke.

Young-feberen spredde seg raskt i de miljøene jeg vanket i ungdomstiden. Det første noenlunde seriøse bandet jeg spilte i som tenåring startet i likhet med millioner av andre ut med mer eller mindre stødige sanger av Led Zeppelin og The Rolling Stones på repertoaret. Etter hvert som vår egen selvfølelse steg til overdrevne høyder forsøkte vi oss på mer progressivt materiale av artister som Frank Zappa og King Crimson.  Dette endret seg over natten da vi for alvor begynte å høre på Neil Young. Jeg hadde allerede da de mest kjente platene hans, og hadde tilbrakt mange kveldstimer med «Harvest» og «After The Gold Rush» på øret. Jeg hadde imidlertid ikke oppdaget den elektriske delen av Young.  Da min fetter fikk hjem en bunke plater han hadde fått sin far til å handle på en utenlandstur fikk vi imidlertid øynene opp for bråke-Neil. En av platene i bunken var nemlig støymesterverket «Weld.»

#Musikktips: Jeg har dristet meg til å samle de 100 beste Neil Young-sangene i én Spotify-liste og én Wimp-liste. (Som enkelte nerder vil registrere er listen mangelfull ettersom «Time Fades Away» ikke er på Spotify). Jeg anbefaler også den gamle Pstereo-redaksjonens svært underholdende kåring av mannens beste sanger.

«Weld» forandret livet mitt. Det er blant tidenes beste livealbum. Jeg husker fremdeles øyeblikket da min fetters vinylutgave sendte ut vibrasjonene fra den himmelske støyveggen i introen på Hey Hey, My My (Into the Black). Plutselig falt alt på plass. Dette hadde vi lett etter. Primitiv, effektiv, støyende og vakker musikk framført med en nerve ingen av oss hadde hørt tidligere. Dette var himmelen. Vi fikk bekreftet det vi allerede hadde en gryende mistanke om: At sjel og nerve trumfer teknikk – hver eneste gang. For de av oss som tilbrakte skolehverdagen vår på musikklinje var dette ekstra inspirerende. Lærerne på musikklinjene hadde mest sans for Toto og Sting, og de stakkars gitarelevene ble utsatt for musikalske uhyrligheter som Joe Satriani. Lite frydet oss mer enn å utsette teknisk anlagte heavygitarister for Neil Young, og da i særdeleshet gitararbeidet på Cinnamon Girl og Down By The River. Hvorfor spille så mange toner så fort som mulig når én tone låter så bra som på de to nevnte sangene?

Etter at vi hadde spilt igjennom Hey Hey, My My (Into the Black) et utall ganger, lært oss sangen og spilt den selv noen nølende ganger kom  gitaristen i bandet med en uttalelse jeg aldri vil glemme: «Jeg synes vi skal sette oss ned en stund og tenke over hvor j****a bra Neil Young er.»

Vi dykket videre ned i katalogen
hans og oppdaget stadig flere gullkorn. Vi frydet oss over den bånntriste musikalske fyllefesten på «Tonight’s The Night». Vi oppdaget ukjente skatter på «Time Fades Away». Vi fikk gåsehud av gitarkaskadene i Cortez the Killer fra «Zuma.» Vi koste oss med den vanvittige energien på «Everybody knows this is Nowhere» og vi gravde oss ned i det som kanskje er hans aller beste album: Det gåtefulle «On the Beach.»

Selv om jeg spilte trommer i det nevnte bandet spilte jeg også gitar til festbruk. Jeg tipper at jeg i løpet av kort tid kunne akkordene og tekstene på langt over hundre Young-sanger, og mange av disse ble framført til glede og sikkert en god del ergrelse på et utall fester. Jeg oppdaget at jeg slettes ikke var så alene om entusiasmen som jeg først trodde. Dette oppdaget jeg for alvor da vi reiste over til hovedstaden for å se Young og hans trofaste bråkebøtter i Crazy Horse på Kalvøya. Gitaren var med på turen og vi ankom dagen før Young skulle spille. På et eller annet tidspunkt i løpet av den første kvelden forlot jeg teltleiren vår og vandret rundt på campen med gitaren på ryggen. Etter noen minutters vandring ble jeg stanset av en forfrisket gjeng rundt et leirbål og spurt om jeg kunne noen Neil Young-sanger. Om jeg kunne? Vi satt rundt bålet til solen sto opp…

Og dagen etterpå utsatte vi øregangene for denne gjengen:

7 svar til “Journey Through The Past”

  1. Knut S sier:

    Chrome Dreams II og Living With War er ikke makkverk. Ikke faen. Nå er jo selvfølgelig musikk subjektivt, men innledninga på detta innlegget blir for provoserende for min del. Jeg liker den koselig og informative tonen bloggen din har, ikke slik polemikk. Skjerpings!

    Neil Young er forresten størst for min del. Dylan er veldig god, men det er noe med Neils vilje og sjel som for meg virker mer oppriktig, mer passende, mer skapende. Bob Dylan er en langt bedre tekstforfatter og en fantastisk komponist, men som reindyrka musiker… der er Neil min evige yndling.
    Skulle aldri ha skrevet noe som helst om detta forsåvidt, men man klør i fingra.

    Tilsist: Ja! On the Beach er det flotteste albummet, for et fortapt mesterverk!

    • Øyvind Berekvam sier:

      Heihei!

      Smaken er selvsagt som baken, og jeg synes de to platene er blant de svakeste han har laget. De mangler gnist og nerve av den typen vi elsker Neil for.

      Skal vurdere å skjerpe meg i forhold til polemikk, men en ensidig «koselig» blogg er vel litt kjedelig? :)

      «On The Beach» er et mesterverk, ja. Merkelig at den ikke blir trukket fram oftere.

      • Knut S sier:

        Koselig var nok feil ordvalg, beklager det, men jeg tror du forstår poenget mitt.
        Du skriver en god musikkblogg, kanskje det bare er jeg som ikke klarer å akseptere at noen helt seriøst kan se på CDII og LwW som makkverk. Det tidvis et vanskelig valg og skulle respektere andres musikksmak som subjektive og ikke objektive oppfatninger.
        Nei, nå merker jeg at spørsmål om bloggerens ansvar lurer i bakhue, så jeg gir meg her.

        Jeg liker ihvertfall at det finnes musikkblogger som ikke provoserer i like stor grad, men du er selvfølgelig berettiga til noen kraftsalver!

  2. Rune Riff sier:

    Oi oi! Living With War makkverk?! Har du hørt «raw» versjonen? dødelig fet da.

  3. Flott at du trekker fram mesterverket «Weld»! Var til stede på Kalvøya – med min 6 år gamle datter. Vaktene forbarmet seg over henne – og delte ut øreklokker. En uforglemmelig konsert!

  4. Trond sier:

    Husker jeg kjøpte «Weld» på Elverum under førstegangstjeneste. Dobbeltplata kostet meg vel mellom to eller tre dagslønninger. Jeg lånte monsteranlegget til en i troppen og da de første tonene i «Crime in the City» satte i gang, braste en trøndersk fenrik inn døra: «Hva f.. er det som skjer her Ødegården?» Spakt svarte jeg, som sant var, at det var den nye plata til Neil Young. «Det er jææævlig bra», brølte fenriken og forsvant ut igjen.

    To år senere var jeg (også) på Kalvøya. Med dundrende hodepine etter for mye drikke under Pearl Jam og Faith no More dagen før, var livet likevel veldig ålreit da Neil Young entret scenen i sommersola.

    Neil er stor, men for meg er Bob større. (Uten at jeg tenker å debattere akkurat det videre.)

    • Øyvind Berekvam sier:

      Herlig historie. Tydeligvis en fenrik med god smak der :)

      Jeg har også vokst meg til erkjennelsen av at Dylan er den aller største. Men det var godt å gjenoppdage klassikerne til Neil.

Legg igjen en kommentar