Elvis reddet cd-samlingen min

Øyvind Berekvam

Steelgitarist. Det forfinede sårbare kirsebærtre. Foreleser. Tidligere journalist for flere aviser, politisk rådgiver, foredragsholder, nettredaktør, kommunikasjonsrådgiver og informasjonsansvarlig. Pappa til Mina og Pia.

You may also like...

3 Responses

  1. Øyvind Berekvam sier:

    Godt innlegg :)

    Jeg spiller både Costello og og Dylan rett som det er. Synes ikke bare de er syrlige gjester i stua, selv om de kan være ganske så giftige begge to…

    Brutal Youth kommer nok til å være favoritten en stund…

    Anbefaler forresten dvd-en «Live in Memphis». Der er bl.a. Emmylou med på en nydelig versjon av «I still miss someone». Deilig.

  2. Åsmund Å sier:

    I rekken av Costello-bekjennelser fra menn i 30-årene, kan jeg bidra med denne:

    Min første Costello-plate var Get Happy!!. Den kjøpte jeg for et gavekort i 1994, etter å ha forlest meg på Beat sine anmeldelser av nyutgivelsene. De tidlige Costello-platene var kommet i spekket CD-utgave, med en bråte bonusspor. Det tok litt tid å komme skikkelig inn i musikken, husker jeg. Sangene var korte og kaotiske, fulle av energi og frie for gitarsoloer og sånt. Men for noen tekstlinjer! «When I said I was lying, I might have been lying». Tygg på den.

    Noen år senere kjøpte jeg en 4 CD-boks med de tre første platene hans pluss en live-utgivelse fra El Mocambo. (Dette var etter en militærøvelse hvor jeg latterlig nok syntes veldig synd på meg selv, og Costello-boksen var en belønning. De hadde den faktisk på platebutikken i Harstad.) El Mocambo en bootleg-klassiker i sin tid, men temmelig svak konsert. (Jeg tror Morten Ståle Nilsen i Beat presist beskrev Costello som overivtig og Attractions som «henger ikke med i svingene» i sin anmeldelse). Og boksen var av kjipeste sort, uten kule essays, historier og sånt som man forventer.

    Jeg har ca 16 Costello-plater i hylla, men det er ikke ofte jeg setter dem på i stua. Det er ikke ofte jeg setter på Dylan heller – i begge tilfeller hadde det blitt som å få en i overkant syrlig gjest på besøk når man selv er mest innstilt på en fredelig stund mellom barnas og egen leggetid. Jeg henter dem fram når jeg er i krigshumør.

    Men for all del, Costello har skrevet en haug med fantastiske sanger. Jeg synes King of America er undervurdert. Blood and chocolate er herlig full av mothaker. Jeg husker at Imperial bedroom ble omtalt i klassikerspalten til Beat, men for meg blir den for omstendelig og litt fattig på gode melodier. Costello bedre til det meste med årene, men jeg synes fortsatt at debuten er det beste han har levert.

    Og jeg har aldri sett ham live. Det skulle jeg gjerne fått med meg.

  1. 10/12/2010

    […] Det beste fra Elvis Costello. Les tilhørende blogg. […]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *