Elvis reddet cd-samlingen min

En gang i løpet av sist uke undret jeg meg over hvordan det faktisk ville vært å forsøke å skru tiden bare ti år tilbake, og forsøke å leve en uke uten Internett, Spotify, mp3-filer, iPod, Twitter, Facebook og alt det andre mange av oss har blitt så avhengige av. Den store cd-samlingen min støver ned, og jeg har flere ganger vært inne på tanken på å kvitte meg med den. Hva skal jeg med den, liksom? Cd-ene brukes en sjelden gang dersom jeg mot formodning ikke skulle finne et par tekster eller utgivelsesdetaljer på nettet. Før hardisken, iTunes og Spotify overtok var samlingen virkelig en kilde til stolthet og glede, men for hver dag som går blir den mindre og mindre verdt, både pengemessig og følelsesmessig. Med tanke på hvor skremmende mye tid og penger jeg har brukt på å samle alt sammen er det egentlig litt trist.

Jeg har vridd hjernen for å finne et godt argument for å ta vare på alt sammen. Da jeg for noen timer siden kikket på veggen med cd-plater dro jeg tilfeldigvis ut et par utgivelser av Elvis Costello. Jeg plukket ut ”Brutal Youth” og ”Spike” og ved første øyekast tenkte jeg at datteren min på et eller annet tidspunkt i oppveksten har vært borti platene med en av tusjene sine. Jeg så nøyere etter og husket at det faktisk var opphavsmannen selv som hadde rablet på coverne. Da slo det meg at det er fryktelig vanskelig å få artister til å signere mp3-filer. Jeg hadde neppe stukket ipoden i fjeset på Costello og bedt ham om å signere den dersom jeg hadde møtt ham i dag…

 

Jeg kikket litt på de platene Costello signerte da jeg møtte ham, og fant ut at jeg ville høre litt på dem. Å sette på de fysiske platene falt meg ikke inn, men jeg fant fram utgivelsene i iTunes og er i skrivende stund i ferd med å spille meg igjennom katalogen hans via den trofaste lille macminien som er koblet til stereoanlegget. Jeg slutter aldri å forbause meg over hvilken gudbenådet komponist og vokalist den godeste Declan Patrick MacManus er. Han er et av de irriterende menneskene som er i stand til å skape noe relativt fornuftig uansett hva slags stilart han kaster seg inn i. Siden jeg (som enkelte lesere har hevdet i kommentarfeltet på tidligere blogger) er ung og langt i fra tørr bak ørene oppdaget jeg ikke Costello for alvor før jeg fant nevnte «Brutal Youth» i en kasse utenfor en elektrobutikk på Jørpeland i 1995 eller 96. Av en eller annen merkelig grunn kostet den bare 19 kroner, noe som kanskje sier et eller annet om musikksmaken til folk på andre siden av fjorden… Men jeg skal strengt tatt ikke snakke så høyt ettersom jeg jo ikke hadde oppdaget hvor genial han var selv på det tidspunktet. Da jeg kom meg hjem fra Jørpeland begynte jeg å spille plata, og den er fremdeles min absolutte favoritt i den massive katalogen hans. Jeg husker at jeg virkelig elsket den rå og skranglete Kinder Murder og den hyperaktive 20 % Amnesia. Etter flere lyttinger begynte de andre sangene også å vokse. Bare hør på 13 Steps Lead Down og la deg undre, som jeg gjorde, over hvor mange hooks, vendinger, innfall og pophistoriske referanser det er mulig å putte inn i en sang som bare varer i tre minutter og 16 sekunder. I øvingslokalet på Randaberg ble samleplaten med Costello spilt sønder og sammen på festene, og de mange popklassikerne hans ble klistret til bevisstheten. Jeg har heller ikke oversikt over hvor mange humørfylte nachspiel som effektivt ble stoppet av det usedvanlig bitre mesterverket I Want You.

Jeg har sett Costello live to ganger. Den første var i Oslo konserthus januar 2002, da han spilte sammen med Emmylou Harris, Steve Earle, Nanci Griffith og John Prine. Anledningen var «Concert For A Landmine Free World,» og sammen med et knippe countryinteresserte venner reiste jeg til hovedstaden i første rekke for å se Harris, Earle og ikke minst Prine. (Mer om countryfetisjen vår kan dere lese i bloggen «Mye country for unge menn«) Veteranene lot sangene vandre og skapte høydepunkt etter høydepunkt. Emmylou var mektig, Griffith var søt, Earle fikk oss til å tenke og Prine fikk oss til å både le og gråte. Til vår store overraskelse var det imidlertid Costello som skapte den mest intense gåsehudfølelsen da han først serverte den da uutgitte intense Alibi, og mot slutten av konserten da han ga oss en naken og hjerteskjærende versjon av Shipbuilding. (Se denne tidligere bloggen for noen ord om den sangen). Da han kom til det siste verset og refrenget flyttet han mikrofonen til side og lot den mektige stemmen runge utover konserthuset uten forsterkning av noe slag. Vanvittig.

Et problem med Costello er at han har gitt ut så ekstremt mye at det må være relativt vrient for nybegynnere å finne et sted og starte. Som den omtenksomme musikkbloggeren jeg er har jeg derfor satt sammen en relativt omfattende liste på Spotify med mye av det beste han har gjort. Jeg minner også om at han nettopp har gitt ut en finfin bluegrassplate, «Secret,Profane & Sugarcane» der han blant annet har fått med seg bluegrasshelter som Jerry Douglas. Den finner du også på Spotify.

Tre og et halvt år senere fikk jeg se ham igjen. Anledningen var Europas største gratisfestival, Park Pop i Den Haag i juni 2005, der noen ivrige nederlendere hadde funnet ut at norsk melankolsk popmusikk ville passe godt inn. I ettertid har jeg lest at 350000 mennesker var til stede på konserten. Da gjengen med en smule bakfulle og reisetrøtte musikere fra Stavanger og omegn sto på scenen var det imidlertid relativt glissent i den gigantiske parken. Costello var hovedattraksjonen, og som den uforbederlige nerden jeg er hadde jeg tatt med meg en solid bunke cd-er i håp om å kanskje få dem signert av legenden. Costello har ikke akkurat ord på seg for å være den enkleste personen å omgås i verden, men han var imøtekommende som bare det da jeg kom tuslende bort. «Åh du tok med deg en hel haug,» flirte han før han begynte å skrible. Jeg fikk også fortalt at det var «Brutal Youth» som var favoritten min. Da kikket han forbauset opp og erklærte at det var det jammen ikke ofte han hørte. Han fortalte at han satt og grublet på hvilke sanger han skulle spille, og innrømmet at det ikke var lett å plukke materiale til slike gedigne arrangementer der like mange kommer for folkefesten som for musikken. Sammen med backingbandet The Imposters (The Attractions uten bassist Bruce Thomas) ga han oss en veritabel Greatest Hits-konsert. Vi snek oss inn få meter foran scenen og fikk oppleve en heltent Costello som viste temperamentet sitt da han irritert kastet vannflasker etter en stakkars scenearbeider. Vi fikk også oppleve en suveren vokalist som serverte kremlåt etter kremlåt. Bassistfetter Rocke-Lye og jeg var skjønt enige om at vi hadde fått alt vi ønsket oss og mer.

Da vi etter mye om og men kom oss til hotellet ved kysten en drøy kjøretur unna konsertarenaen møtte vi jammen en fortsatt sprudlende og blid Costello i resepsjonen også. Mer småprat og håndhilsing fulgte, og han forlot oss med avskjedshilsenen «See you guys down the road.» Rocke-Lye og jeg hentet oss et par pils på hotellrommet, satte oss ned i trappene over stranda, nøt panoramautsikten og den flotteste solnedgangen jeg noensinne har sett og var stilltiende enige om at livet i grunnen ikke var så aller verst.