okt 30 2010

Ungdommens råskap

I mai deltok jeg på et debattmøte i Kristiansand der bruken av sørlandsdialekt i populærmusikken var tema. En av problemstillingene i forkant var dette: «Er det sånn at det sørlandske språket ikke egner seg innen populærkulturen, men skal være avholdt gamle sørlandsviser?«. Jeg antydet at noe av årsaken til at det ikke har dukket opp flust av populære rockeband med bløt sørlandsdialekt er mangel på forbilder. I etterkant av samlingen fikk jeg flere eposter med tips om lokale band fra den ivrige Kjetil Nordhus i SØRF – kompetansesenter for rytmisk musikk i Kristiansand, og et av de første artistene han tipset meg om var Honningbarna. Hans kortfattede beskrivelse av dem lød slik: «Enorm interesse rundt ungguttene, spilles på P3, klar for Hove og Øya, utstrakt turneplaner i høst, ”alle” digger dem«.

Jeg må med skam melde at jeg aldri fikk somlet meg til å sjekke dem ut. Fredag denne uken dukket de imidlertid opp i Stavanger, og etter å ha sett to av Norges morsomste menn i Kjellerteatret på Rogaland Teater, tuslet jeg ned til Checkpoint Charlie sammen med tidligere kollega Leif Tore Lindø for å finne ut hva disse purunge sørlendingene kunne varte opp med. Et relativt glissent men engasjert publikum tok imot sekstetten, og etter få takter var glisene våre like brede som de var under humorforestillingen vi nettopp hadde sett i teatret.

Kvelertak har allerede sørget for å minne oss om mye av det vi nesten hadde glemt at vi likte med hardtslående rock i år og Honningbarna høres ut som de arrogante og radikale lillebrødrene til de mjødsyngende rockeheltene. Honningbarna har i likhet med Kvelertak tatt mange av de deiligste elementene av rocken og satt dem sammen på sin helt egen måte. På scenen opplevde vi en supertent gjeng som helt blottet for respekt gjøv løs på rockehistorien. Det var usedvanlig forfriskende.

Bandet var frontet av Edvard Valberg, og en mindre åpenbar frontfigur har jeg sjelden sett. Han så ut som et velstriglet Unge Høyre-medlem som nettopp hadde rømt fra en streng britisk kostskole. Det virket som om han hadde ekstreme mengder oppdemmet aggresjon i den spede kroppen, og tekstene han spyttet ut var breddfulle av politiske knallperler. På sitt mest overstyrte så han ut som en hybrid av Joakim Thåström og Stavangerensemblets Frode Rønli og han herjet i tillegg med celloen sin på en måte som ville fått musikkskolelærere i det ganske land til å gråte av angst. Resten av bandet virvlet rundt på scenen som sukkersprengte småunger på Halloween, og du verden som disse jyplingene kan spille!

Nå som både den nevnte Lindø og jeg har passert de 30 har vi vel blitt såpass til gamliser at vi uten misunnelse eller vemod kan sette pris på ungdommelig entusiasme av den typen vi så på Checkpoint denne kvelden. Den oppvoksende slekt ser heldigvis ikke ut til å la seg begrense av vedtatte musikkpolitiske sannheter og regler. Det betyr at de ikke tar fem øre for å vri ut klassiske bredbeinte hardrocksoloer av et kaliber som ville fått innbitte indiehoder til å rødme av skam. De greide til og med lokke oss med på allsang, noe som slettes ikke er vanlig kost på Stavangers konsertscener. Honningbarna spilte seg igjennom den ferske debut-EPen som blant annet inneholder den fengende «Klart blikk» og min favoritt «Våkn opp«. De spedde også på med et par helt nye låter samt en versjon av «Noen å hate» som virkelig viste at sørlandsdialekt fungerer i rockesammenheng. Den forslitte Raga-sangen hørtes for en gangs skyld skikkelig skummel ut. Musikalsk sett har de også mye å spille på framover. Orgelet og celloen gir dem selvsagt et særpreg som kan dyrkes i enda større grad. Jeg hørte blant annet tilløp til flørt med folkemusikken innimellom Maiden-riffene og punkaggresjonen.

#Musikktips: Hør debututgivelsen til Honningbarna på Spotify. Kikk også på mine musikalske oppdagelser i oktober. Her kan du for øvrig stemme bandet til Urørt-finalen.

Etter drøye 40 minutter hadde Honningbarna gjort sitt på scenen. Et begeistret publikum ville ha mer, men måtte finne seg i innrømmelsen fra vokalisten om at «vi har’ke flere sangår«. Det gjorde i grunnen ingenting. Appetitten er vekket. Nå er vi sultne på mer.

By Øyvind Berekvam • Konsert/festival, Nye og gamle plater • 1 • Tags: Edvard Valberg, EP, Honningbarna, Kjetil Nordhus, Kristiansand, Kvelertak, musikk på norsk, Norske tekster, Sørlandet, Til ungdommen