Nær fronten i mediekrigen?

Postet i Nett/nye medier
03.10.2010

Har de store avisene i Norge og ellers i verden begynt å oppdage at bloggere ikke bare er en slags hær av amatører som sitter og hakker usammenhengende tekster om de kjedelige livene sine? Begynner det å gå opp for mediehusene at innflytelsen deres stadig svekkes?

Lesertallene for norske aviser var ikke lystig lesestoff i år heller. En nedgang på sju prosent var neppe et utgangspunkt for å avblåse mediekrisen. Ifølge Kampanje hadde to tredjedeler av avistitlene som måles i TNS Gallups Forbruker & Media lesernedgang. Selv om avisene på vanlig krampaktig vis forsøkte å vri tallene til noe positivt med ubalansert egenreklame av typen ”vokser på nett”, ”klarer seg best av Media Norge-avisene”, ”Dagbladet.no større enn VG papir”, ”Samlet økning i lesermassen” og så videre, så er det selvsagt ikke tvil om at de helst skulle sett at tallene viste tegn til bedring.

I forrige uke fikk jeg en epost fra Aftenposten med følgende forespørsel:

Hei Øyvind! Jeg lurer på om du kunne tenke deg å blogge for oss? Vi har et fast bloggelement på forsiden av Aftenposten.no, der løfter vi frem gode blogginnlegg hver dag. Disse blir godt lest! Du får med andre ord en god mulighet til å nå veldig mange lesere! Du kan skrive om hva du vil, og hvor ofte du vil.

I utgangspunktet syntes jeg dette var en smigrende forespørsel. Spesielt med tanke på at Aftenposten.no i fjor ble kåret til Norges beste nettsted og ettersom jeg vanligvis sysler med en liten nisjeblogg i det som folk i hovedstaden vanligvis ser på som utkant-Norge. Etter å ha grublet over dette en stund og spurt en del venner og kjente om råd valgte jeg imidlertid å takke nei. Aftenposten stilte som forutsetning at jeg ikke kunne dobbeltpublisere materiale fra min egen blogg og da ser jeg ikke hvordan jeg skulle fått tid til å gjøre en skikkelig jobb.  De fleste som sysler, eller har syslet, med blogging vet at det er veldig artig men også veldig tidkrevende. Å holde to blogger gående ville jeg rett og slett ikke hatt kapasitet til. At den eventuelle bloggingen ikke var betalt var ikke avgjørende for meg, men jeg merket at jeg ble en smule irritert over at et mediehus som hadde 35 millioner kroner i overskudd første kvartal vil holde liv i nettsiden sin med gratismateriale…

Konstruktiv tilbakemeldingSå kan man jo undre på om det ligger noe mer bak dette for mediehusenes del. Avisene lever jo som kjent av å selge innflytelse, og det er jo naturlig å tenke seg at de nå ikke bare skjelver i frykt for ytterligere leserflukt men at de også ser at påvirkningskraften og makten deres vannes ut. Avishusene sliter med å nyttiggjøre seg av ny teknologi og på samme måte som musikkindustrien framstår de som relativt bakstreverske i møtet med det nye.

Et godt eksempel på enkelte journalisters nesten aggressive motstand mot nytekning fikk vi se for noen uker siden da Bjørn Eidsvåg holdt pressekonferanse via Twitter. Siden Twitter-pressekonferansen var min idé var jeg veldig spent på reaksjonen. Ikke overraskende var VGs Thomas Talseth den som var mest negativ (se bilde). Dagbladets  Jan Omdahl var langt mer nyansert i sin omtale av stuntet og han undret seg blant annet over om Twitter-pressekonferansen er begynnelsen på slutten for kulturjournalistikken. Det er nok ganske naturlig at mange journalister reagerer negativt på et slikt stunt. Det fratar dem jo litt makt og innflytelse, og det liker de selvsagt dårlig.

Jeg påpekte litt av det samme da jeg tok for meg musikkjournalistikken i Norge i en tidligere bloggpost. Resultatet av den debatten ble at mange musikkelskere rundt omkring i landet oppdaget at det skrives like mye og like bra om musikk utenfor dagspressen. Bare sjekk debattfeltet i artikkelen på Ballade.no og de relaterte bloggene som nevnes.

Hva skal så mediehusene svare med når de ser at innflytelsen deres svekkes? Kan forespørselen om å blogge for Aftenposten ses som et slags forsøk på å suge tilbake litt av den kompetansen som har blitt synlig på nettet? Har de blitt skremt av Huffington Post og andre bloggportaler og fått ideen om å tilby bloggere synlighet og ikke noe mer? Er mediehusene bekymret over at Fritt Ord skal fordele 2,5 millioner kroner til norske bloggere? Hva synes journalistene i Aftenposten og andre mediehus med gjennomsnittslønninger på godt over en halv million om at gratismateriale kan være med på å fylle nettavisene?

Ny teknologi ser ikke lenger ut til å være et satsningsområde for de norske avishusene, og da vil naturligvis konkurransen fra bloggosfæren bli større i årene som kommer. Vi har ikke noe norsk svar på verdens mektigste blogg,  Huffington Post, foreløpig. Men stadig flere av oss finner like mye godt lesestoff i andre kanaler enn de som de største mediehusene tilbyr. De som ikke tror meg kan for eksempel ta en titt på Sonitus , Borgeravisen eller den norske topplisten til Twingly.com. Der er det ikke monsterinsekter eller halvnakne kjendiser som dominerer… Du kan også på enkelt vis sette sammen din egen høyst lesverdige nettavis på paper.li.

Jeg er selvsagt enig med Sven Egil Omdal i at folk i Norge neppe har blitt sju prosent dummere siden i fjor. Vi har nok heller blitt mer selektive og flinkere til å lete opp de gode sakene, historiene og skribentene. Og det ser det ikke ut til at norsk presse tjener på.


23 svar til “Nær fronten i mediekrigen?”

  1. oddbjorn sier:

    Mhp. manglende fokus på ny teknologi tror jeg det greit oppsummeres av Deming:

    It is not necessary to change. Survival is not mandatory.
    — W. Edwards Deming

  2. Terje Eide sier:

    De interessante stemmene finnes i mindre og mindre grad i de tradisjonelle avisene.
    Antall Norske skrivende journalister som jeg MÅ lese kan jeg telle på få fingre.

    I steden for å finne løsninger hvor gode bloggere kan styrke et redaksjonelt produkt, preges nettaviser av fordummende debatter hvor profesjonelle kverrulanter skriver om orddelingsfeil.

    Når tilnærmingen til din blogg fra en av norges ledende mediehus er ingen dobbelpublisering og ingen betaling, vitner det om at erkjennelsen om avisenes egne svakhetheter sitter lenger inne enn jeg fryktet. Det forteller også at forretningsmodellen er moden for revidering

    Talentutvikling og smarte spillerkjøp bør bli en øvelse for flere enn fotballklubber. Norske mediehus har mye å hente her. En del talenter har godt av å få utvikle seg andre steder enn i moderklubben, men det kan være smart å støtte dem. Godt mulig at dette er ikke er en revolusjonende erkjennelse, men om dette allerede er en innarbeidet strategi så lar resultatene vente på seg.

    Gode bloggere sin rolle som katalysatorer for trendbrudd og større endringer tror jeg er underkjent av Media generelt. Les Tipping Point av Malcolm Gladwell

  3. Asbjørn sier:

    hmm… noterer meg at en ikke kan slette kommentarer publisert ved ein feiltakelse :P Eller ble nettop dette vurdert såpass relvant for debatten at systemet slapp kommentaren igjennom?

    Det jeg egentlig ville kommentere var alles iver etter å tilpasse våre gamle tanker om kjøp og salg av varer til dagens digitale og sosiale medierevolusjon. Disse lar seg ikke enkelt kombinere og istedefor å lage kompliserte modeller for bevare våre gamle tankemønstre om hva som har verdi og hvorfor, bør man kanskje heller revurdere disse tingene. Da kan det ramle my spennende ut av hatten :).

    Just a thought.

    • Øyvind Berekvam sier:

      Godt poeng:) De som overlever er de som tør tenke nytt. Spørsmålet er om endringsviljen er stor nok?

  4. Helge Olsen sier:

    Fint innlegg. Jeg synes selve henvendelsen fra Aftenposten illustrerer utfordringen til mediehusene: I en netthverdag der stadig mer går ut på å dele og låne, er de opptatt av eierskap og eksklusivitet. De burde henvendt seg til deg med et høflig spørsmål om de fikk lov til å gjengi fra bloggen din, alternativt tilbydt deg en avtale om å skrive for dem, med et forslag om honorar.

    Nettavisene er de nye ukebladene. Bloggene er de nye magasinene/tidsskriftene. Fortsatt er det behov for gode nyhetsmedier.

    • Øyvind Berekvam sier:

      Takk for innspill!

      Jeg er helt enig at Aftenposten, og andre, bør ta innover seg delingskulturen som preger nettet. Dialog er også et stikkord.

      Vi bloggere får jo langt mer konstruktive tilbakemeldinger på det vi skriver enn det de fleste journalister gjør. Vi er ikke redd for dialog, tvert imot er det jo dialog og deling som er en stor del av drivkraften.

      Jeg har påpekt det tidligere, men i mine ti år som journalist fikk jeg ytterst få tilbakemeldinger fra leserne. Terskelen for å sende mail til en journalist eller ringe var, og er, høy. Da jeg begynte å blogge og samtidig begynte å ta del i debatten i kommentarfeltet oppdaget jeg at debatten ble ryddigere og mer saklig i tillegg til at jeg fikk mange nye og gode tips. Jeg er fremdeles overrasket over at så få journalister deltar i nettdebattene og at så mange er skeptiske til å gå i dialog med leserne. Erfaring viser jo at nettdebattantene oppfører seg bedre når de føler at de blir hørt og tatt på alvor av journalister og redaktører.

  5. Bjørn Sæbø sier:

    Som vanlig særdeles oppegående tanker fra en av Norges beste bloggere. Som sjefredaktør i en dagsavis som sitter midt oppe i det noen kaller mediekrisen, men som egentlig er en gedigen transformasjon fra avis på papir til avis på digitale dingser, er det lett å skrive seg enig i mesteparten av det unge Berekvam ytrer.

    Om blogger-kvalitet: Etablerte medier må forholde seg til gode bloggere, og i årene som kommer vil noen av oss garantert ha en eller flere av dere på lønningslistene. Når jeg ser hvor tungt enkelte bloggere slår an i sine aldersgrupper, er det opplagt at etablerte mediehus må forholde seg til dem profesjonelt. Men: Gode bloggere vokser ikke ut av ingenting. Mange av dem er blitt dyktige fordi de så å si er vokst opp i avisredaksjoner.

    Om Eidsvågs twitring: Ryggmargsrefleksene mot Bjørn Eidsvåg var som ventet. Hva venter vi journalister egentlig å få ut av enda en pressekonferanse ut over kaffe og rundstykker? Det er ingen oppegående journalister som stiller de gode og kritiske spørsmålene sine på PK-er, og denslags seanser har alltid vært en del av underholdningsindustriens lanseringsstrategi. Vi bør heller se hvilke muligheter det gir oss som journalister når gamle Eidsvåg har bestemt seg for å ta styringen over sin egen karriere. Å gå på pressekonferanser har generelt sett aldri vært avansert journalistikk, det kan være en mer givende intervjuform å sette Eidsvåg fast på Twitter. Kulturjournalistikk er heldigvis mye mer enn lanseringsintervjuer som det likevel går 15 på dusinet av. Kulturjournalistene kan for eksempel skrive mer om pengene i bransjen, grave seg ned i regnskaper og finne nyheter der. Jeg vil tro at ambisiøse journalister er lettet over å slippe å gå på pressekonferanser.

    Om innflytelse: Musikkjournalistikk passer bedre til bloggosfæren enn noen annen journalistisk sjanger. Jeg er oppvokst med Nye Takter, Puls og Beat og fikk formet min musikksmak på sent 70-tall og utover i 80-årene. Om publikasjonen het det ene eller det andre var ikke avgjørende, jeg søkte bevisst informasjon fra journalistene jeg oppfattet som i min gate, mest troverdige etc. Tore Olsen, Torgrim Eggen og Tom Skjeklesæter satte trendene for min del – uavhengig av logo på publikasjonen. Dette er analogt til dagens digitale musikkverden. Jeg oppsøker navn, ikke publikasjoner for å bli musikkinspirert. Playlistene mine på Spotify er hentet fra karer med musikalsk standing, som Egil Østenstad og Øyvind Berekvam. Igjen et MEN: Det er forskjell på hvem som opphøyes til smakspoliti og hvem som driver journalistikken. Som nevnt over trenger vi begge deler, og en bevisstgjøring på feltet kan gi oss mer interessant kulturjournalistikk.

    Om teknologi: Her er jeg uenig med blogger Berekvam. Teknologisk er norske mediekonsern i verdenstoppen og vel så det, men de sliter med økosystemet. Det finnes bedre teknologi enn det jeg har i min iPhone 3, men Jobs genialitet ligger i økosystemet. Å knytte innhold, teknologi og forretningsplan sammen i en høyere enhet, er selve nøkkelen til en suksessrik overgang fra en papirverden da alt var forutsigbart og redaktørene satt med makten, til en digitalverden der brukerne bestemmer. P.t. jobbes det så det knaker med betalingsløsninger for iPad (inkl. iPhone og Astroid) – innen et par måneder vet vi mye mer. På dette feltet kan det også legges til at Finansdepartementet er den store, stygge ulven. I dag er e-aviser momsbelagte, papiret er det ikke. EUs regler tillater Norge å fortsette med nullmoms for papiraviser fordi vår lovgiving er eldre enn EU-direktivet, men usikkerheten rundt e-avisen (som skal puttes inn i iPadene) skaper ditto bransjeusikkerhet.

    Om de sju prosentene: Det nye i denne nedgangen i lesertall er at de såkalte meningsbærende avisene – som Morgenbladet – også tapte. Det vi ser er at generasjonen av 30- og 40-åringer (som har høy utdannelse, høye inntekter og kjappest tar i bruk nye iDingser) svikter papiret. Utfordringen vår blir å komme oss fort over på iDingser som gir inntekter, som igjen kan brukes til å lage journalistikk for – hvori opptatt bloggerne.

    • Veldig spennende innlegg.

      «Utfordringen vår blir å komme oss fort over på iDingser som gir inntekter, som igjen kan brukes til å lage journalistikk for – hvori opptatt bloggerne.»

      Dette er en interessant konklusjon sett i lys av alle de flotte poengene dine.

      Jeg tør påstå at «Å knytte innhold, teknologi og forretningsplan sammen i en høyere enhet» alltid har vært nyhetsmedienes strategi.

      Utfordringen for nyhetsmediene er rett og slett at modellen «papiravis på nett» ikke gir nok konkurranseevne lenger, uansett hva slags dings man er på. Når alle har valgt samme forretningsmodell, så er det ingen som skiller seg ut. Dette har vi sett komme i 15 år nå. Det er for seint å skylde på momsregler når hele forretningsideen står for fall.

      Leserne har blitt brukere, og ser at tilbudet er så mye større når man løfter blikket opp av avisen og inn i skjermen. Å få noen til å betale for innholdet – eller kanskje en større utfordring: å få betalt for å lage det – er en stor utfordring når man i bunn og grunn konkurrerer i samme marked som brukervennlige nettjenester for kjøp og salg, der håndholdte applikasjoner som gir meg info om det jeg trenger her, nå, for $0.99.

  6. Uten å si noe om den konkrete saken, har jeg blogget om ulike måte å betrakte betaling for innhold på i den digitale verden. Slik jeg ser det, handler det veldig om hvem som tar den kommersielle risikoen når innhold selges:
    http://www.betatales.com/2010/10/03/what-is-the-value-of-editorial-content/

    • Øyvind Berekvam sier:

      Spennende innspill, selv om det hadde vært enda mer spennende å høre hva du mente om saken:)

      I dette tilfellet var det vel ikke snakk om noen kommersiell risiko? Som Martyn skriver lenger nede i kommentarfeltet:

      «You can write what you like when you like, but.. it has to be exclusive to us, oh, and by the way.. we’d like you to do it for free». :)

    • Håkon Styri sier:

      Interessant betrakting, men modellene glemmer den lille faktor at selv en artikkel som bare får noen få klikk ofte ligger med overskrift og ingress på andre sider. Den bidrar til helhetsintrykket, og som avisene selv har påpekt i lenkesaker: ingressen i seg selv har opphavsrettslig vern. Det blir litt som om jeg skulle låne bort mine ting til vindusutstillingen i nabobutikken.

      Når nettavisene går til rettssak for å hindre direktelenking til egne artikler blir det litt vanskelig å følge logikken i en modell hvor frilanser kun får betalt per klikk. ;-)

  7. Håkon Styri sier:

    Det er en pussig måte å be om gratisarbeid på, ja. Å friste med flere lesere virker også noe underlig ettersom det er en annen «bloggeier» som forsyner seg med reklameinntekter. Og når det stilles som betingelse at du ikke dobbeltpubliserer er det i praksis et krav om at du sier fra deg rettigheter til egen tekst.

    Avisene argumenterer på sin side med at en som blogger i avisene får litt av avisenes glans og gjennomslagskraft med den digitale trykksverten deres. Litt skriving for dem kan gi meg mer betalte foredrag, eller det kan øke min «markedsverdi» på annen måte. Der har de et poeng, men jeg har likevel lyst til å presse blyantspissen min mot redaktørens tykek hud og minne ham eller henne på at nå er det de som spør meg og ikke jeg som spør dem.

    Avisene betaler noen, og betaler ikke andre. På den annen side: jeg har faktisk opplevd å bli utskjelt av mindre profesjonelle aktører fordi jeg ikke ville gi bort tekster gratis.

    Delingskulturen gjør verden litt mer innviklet for alle parter. Noen lever av å skrive, andre skriver litt for å markedsføre seg selv, en hjertesak eller sin arbeidsgiver. Noen forsøker å leve av å fotografere, andre deler bildene sine uten vederlag. Verden endrer seg. Vi må tilpasse oss. Og vi må si i fra dersom noen tar seg litt vel mye til rette.

    Det som kan være vanskeligst er å «dele» gratismateriale til mediene, samtidig som de samme medievirksomhetene nedbemanner. Jeg har gode venner som jobber i den bransjen, og denne tanken er litt vanskeligere å forholde seg til enn at eierne ikke vil dele sitt overskudd med en liten gruppe av dem som bidrar.

    • Øyvind Berekvam sier:

      Takk for innspill!

      Å få litt av «avisenes glans og gjennomslagskraft» er nok fristende for mange, og jeg skal ikke kritisere de som takker ja til tilbud om å jobbe gratis for Aftenposten. For mange unge skribenter kunne det nok vært gull verdt å bli eksponert gjennom så store kanaler som Aftenposten og lignende. Men det spørs om det er noe avisene kan bygge en langsiktig forretningsstrategi på. Det viktigste de store regionavisene har idag er troverdighet og solide merkenavn. Men dersom de fortsetter å svekke satsningen på nett vil merkenavnet svekkes, særlig overfor nye og unge lesergrupper.

      Du har helt rett i at verden endrer seg og at vi må tilpasse oss. Det må de store norske avisene også. Og det begynner å haste :)

      • Håkon Styri sier:

        For enkelte er det ikke snakk om å jobbe gratis, men f.eks. en måte å betale for reklame. Noen ganger er det enkelt å måle, f.eks. dersom det er lenke fra din artikkel i nettavis til ditt eget nettsted eller blogg. Da kan du faktisk måle hvor mange besøkende du får for skrivearbeidet. Denne bytethandelen er som regel også skatte- og avgiftsfri. I alle fall fram til myndighetene føler at dette må det gjøres noe med.

        Uten lenke er det bare mulig med svært usikker synsing om hvor mye verdien av ditt eget navn øker som følge av skrivingen. Men, noen drømmer rett å slett om en gang å få fast jobb som journalist eller skribent og betrakter gratisartikler som en del av veien til målet. At det er ganske mange på dusinet som med samme forhåpningsfulle drøm som vil følge etter har de kanskje ikke reflektert over.

        Noen tenker nok som så at de lever av skriving, og da er det helt i orden å øke synlighet og goodwill ved å gi bort fotografier gratis. Det er helt lov å ha snurrige idéer om markedsføring av eget navn og tjenester.

        Etter det jeg forstår er det vanlig at redaksjoner leter etter gode gratisbilder før de kjøper inn noe fra frilans eller bildebyrå. Nå koster det lønnsutgifter at noen leter, men det problemet kan løses ved å sette en stram tidsgrense før letingen erstattes av kjøp.

  8. […] It actually involved Aftenposten.no, a major news site in the Media Norway group that I work for. A blogger explained how he had been offered to blog on Aftenposten.no – a news site with 1,1 million unique users per […]

  9. Syntes du gjorde det riktige. At du skal jobbe gratis, samt ikke kunne publisere ditt innhold andre steder, er smålig fornærmende (forstod det utifra artikkelen din at du ikke ville få betalt).

    Hadde det vært Dagbladet måtte du vel kanskje betalt dem for å få lov å blogge der (slik de krever betaling for å få lov til å bidra med kommentarer til artikler)…

  10. […] AnaMe Jeg har med interesse fulgt twitter-diskujonen i etterkant av Øyvind Berkevams bloggpost Nær fronten i mediekrigen? Der han begrunner sitt nei til gratisblogging for […]

  11. Bharfot sier:

    Jeg synes du gjorde helt rett i å takke nei! Tilbud som kjennes for dårlige skal du rett og slett ikke godta, det kjennes bare som å tråkke på seg selv. For et par år siden takket jeg selv nei til et liknende tilbud fra ABC Nyheter. De brukte også som argument at jeg ville få mange flere lesere, og virket overrasket over at dette ikke betydde noe særlig for meg. Jeg valgte å istedenfor profilere meg videre på egen blogg, utfra tanken om at hvis jeg først skulle skrive gratis, så ville jeg beholde kontroll og rettigheter selv.

    For meg viste det seg å være riktig valg, ikke bare for selvrespektens skyld, men strategisk sett. Noen få måneder senere fikk jeg nemlig nye tilbud fra andre – denne gangen om betalt skriving! Idag jobber jeg som frilansjournalist og anmelder, og har beholdt bloggen som et sted å samle artikler mm som oppdragsgiverne ikke publiserer på nett (jeg får gjerne lov til å legge det ut hos meg selv etter noen uker/måneder), dessuten som et sted å skrive mer uformelle og mer personlige notater.

    Det hender jeg sier ja til gratisskriving for andre, men alltid med klausul om å kunne dobbeltpublisere, og bare for prosjekter jeg synes er gode og idealistiske nok. Å skrive gratis for et sted som betaler andre skribenter ville verken kjennes bra eller riktig. Prinsippet bør være at arbeid belønnes, synes jeg – selv om det syndes kraftig mot dette innen kulturbransjen (som er mitt felt) vil jeg helst ikke bidra for mye til å legitimere skikken.

    • Øyvind Berekvam sier:

      Takk for tilbakemelding!

      Frisk debatt på Twitter i etterkant av publisering. Dette er tydeligvis noe mediehusene bør tenke over framover.

      Det er ikke nødvendigvis bare lesertall som genererer innflytelse. Denne bloggen hadde langt flere lesere da jeg publiserte den på Aftenbladet da jeg jobbet der tidligere, men innflytelsen har økt etter at jeg sluttet der. Nå blir jeg sitert langt oftere, også av riksdekkende media. Jeg ser av statistikken at leserne også bruker relativt mye tid når de er innom her, og det er jo også stas. Dedikerte lesere er jo det alle helst vil ha.

      Forsøksvis fornuftig bruk av Twitter og Facebook gir meg også direkte kontakt med leserne, og det er nok også noe mange journalister kunne benyttet seg av i større grad.

  12. Martyn sier:

    Terrific article, Mediehusene’s lack of investment in this area, in content providers and creatives from a post print generation reminds me of the position that the Major labels took in the Record Industry when confronted with the challenges presented by new technology and open distribution channels. For years, and still to a certain extent, music industry festivals we’re like an AA meeting for people about to lose their jobs..

    «You can write what you like when you like, but.. it has to be exclusive to us, oh, and by the way.. we’d like you to do it for free»

    It’s been next to impossible to secure any form of coverage for regional music and arts events in national media, particularly the Numusic and Nuart Festival.

    The fact that we can have the same festival featured on The Huffington Post, with a readership of millions, says volumes about where things are heading..we certainly won’t be expending too much time attempting to develop relationships with print journlists in the coming years.

    http://www.huffingtonpost.com/jaime-rojo-steven-harrington/nuart-nordic-jewel-of-str_b_746301.html

    More power to the «likers», «bloggers», «tweeters» and «Tumblers» of the future.

    • Øyvind Berekvam sier:

      Veldig interessant eksempel, og det skal bli spennende å se om flere kulturaktører vil gjøre det samme som du antyder i forhold til å bygge opp et forhold til den tradisjonelle pressen.

      Ellers kudos for en fortreffelig oppsummering av debatten. Den siste setningen der skal jeg printe ut og henge på veggen:)

  13. […] This post was mentioned on Twitter by Sølvi E. Suongir, Sven Egil Omdal, Sven Egil Omdal, Sven Egil Omdal, Øyvind Berekvam ? and others. Øyvind Berekvam ? said: Jeg takket nei til å skrive gratis for Aftenposten: http://bit.ly/doSdsh Har @hogrim @svelle @KnutOlavAmas el @Orjas har synspunkter? […]

Legg igjen en kommentar