sept 27 2010
Den nakne sannheten
Mange av dagens nye artister er ikke bare låtskrivere og musikere. De store omveltningene i musikkindustrien har også tvunget mange av dem til å bli regnskapsførere, informasjonsarbeidere, designere, fotografer, turnémanagere, reiseledere, bookingansvarlige og distributører. De nye artistene kan lage plater på soverommet, selge dem fra egen label på nettet og tusle ned på den lokale klubben for å spille konsert. De er tvunget til å gjøre det meste selv.
Inntektene fra fysiske album, og de store summene som en gang var involvert i den kunstneriske prosessen bak dem, er historie. Nå har riktignok inntektene fra konsertindustrien økt omtrent like dramatisk som inntektene fra platesalget har falt, men nå ser det ut til at toppen langt på vei er nådd også på dette området. Og uansett om den norske platebransjen tror at alt blir mye bedre bare man boikotter Spotify, så har de fleste innsett at gullalderen for lengst er over. Da kan man jo undre på hvorfor noen i det hele tatt gidder å plukke opp et instrument og forsøke og formidle noe nytt og spennende til publikum? Det kan jo ikke være drømmen om rikdom om berømmelse som er drivkraften?
En av de som fortsatt gidder, og som har tilpasset seg den nye hverdagen er Erlend Ropstad. Med gitaren i bagasjen reiser han land og strand rundt for å synge sangene sine for de som vil høre. I likhet med hundrevis av andre artister må han bygge opp publikumsgrunnlaget sitt på alle mulige måter uten å ha særlig med økonomiske midler til promotering. Resultatet er et absurd arbeidsliv der han spiller på Hovden i Setesdal den ene kvelden for så å hive seg på flyet for å underholde nysgjerrige tyskere i Berlin den neste. Hvor finner man gnisten og energien til et slikt liv? Kan man leve av det, og hva er belønningene som gjør at det hele er verdt det? Ropstads forsøksvise forklaring lyder slik:
- Musikken min er på en måte hobbyen min på samme måte som renvaskelse er hobbyen til Arne Treholt. Jeg prøvde i mange år å velge det bort og gjøre vanlige ting som å undervise og jobbe i aviser. Plan A tok imidlertid en alvorlig backfire da jeg nærmet meg 30. Tanken på å bli gammel uten å ha gitt ut plater og spilt konserter var skremmende. Plan B var altså å være musiker og gi ut egne låter. Det er utrolig givende å spille konserter og merke at folk setter pris på musikken. Tanken på at tekstene og melodiene jeg skriver på gitaren eller ved pianoet er det jeg tjener pengene som jeg betaler lån og forsikring med, er ganske fet, forteller han.
- Jeg kan leve av dette i høst. Og sommeren som gikk. Takket være mange konserter. Til vinteren og våren må jeg kanskje ta opp litt ekstrajobbing – muligens. Kanskje jeg klarer meg dersom det bookes mer i Tyskland og nabolandene. Med mottakelsen jeg har fått der nå, ser det egentlig ikke så verst ut i det hele tatt, melder han optimistisk.
Ropstads fortreffelige andrealbum, «Roy it ain’t over yet» (hør på Spotify), ble godt mottatt her hjemme, og nå kan han altså også glede seg over at konsertmarkedet i Tyskland har begynt å fatte interesse. Det kan bety litt færre bilturer over norske fjelloverganger vinterstid og kanskje noen flere eventyr på tyske motorveier. Men hvordan bygger de nye artistene sitt publikum uten plateselskapenes penger i ryggen? Svaret er at de må være kreative nettverksbyggere. De må bruke alle muligheter til å finne, overbevise og holde på potensielle publikummere og samarbeidspartnere. Den arbeidsetikken har han dyrket siden starten av karrieren.
- Det har alltid vært en slags «strategi» at musikken må stå alene, eller ta det meste av støyten i markedsføringen. Jeg hadde en vellykket hotellrom-konsert på bylarm i 2008, som åpnet opp for mange muligheter i Europa, som jeg drar nytte av nå. Meg på sengekanten på et hotellrom med rundt 20 internasjonele delegater i rommet. Du får ikke kutta mer ned til beinet i forhold til at musikken må «bære» ansvaret for at jeg skal kommer meg ut i verden, forklarer han.
Denne strategien var også utgangspunktet for videoinnspillingene han gjorde med hedersmannen André Løyning for noen uker siden. bevæpnet med det Løyning selv omtaler som et simpelt kompaktkamera (Nikon P6000) og en diktafon/recorder (Edirol R-09) tok han kontakt med Ropstad for å gjøre noen opptak.
- Jeg gjør dette for å vise fram artister jeg synes er bra. Artister som får lite oppmerksomhet. Og for å vise at en god melodi ikke trenger allverdens for å vise sitt sanne jeg, skriver Løyning i en epost etter å ha blitt bedt om en forklaring.
Han lover at det kommer ytterligere to videoer med tre artister. Alle av det samme nakne, intime og litt rå kaliberet. Løynings videoer, og hans glimrende bilder og intervjuer kan nytes på bloggen hans, og den anbefales som vanlig på det varmeste.
Ropstad forteller at han er svak for slike settinger.
- Låtene mine skal tåle amatørmessige opptak, og nerven og låten skal tåle meg med kassegitar i parken, uten at det blir uinteressant. Det er et minstekrav til en låt. Og YouTube, opp mot sosiale medier og bloggere, er jo en super måte å nå ut til folk på. Dyre produksjoner blir ofte litt for cheezy for meg uansett. Rått, brutalt og ærlig skal det være, mener han.
Her er resultatet:
Selv har Ropstad av og til testet låtene sine og publisert dem på YouTube midt i prosessen. Et eksempel kan du se her.
- Jeg har tidligere spilt inn meg selv med ixus-kamera og piano i tidlige faser av låtskrivingen. Det blir på en måte en lakmus-test på låta. Tåler den såpass røff behandling som det et slikt opptak gir, med forferdlig lyd, støy og amatømessing bilde, og fremdeles funker som en låt, så har jeg sannsynligvis skrevet noe som duger. Det meste av energien jeg bruker på artistikarriere går jo til å skrive gode låter, tekster og så videre. Da må låtene tåle litt juling, om de skal være med videre, sier han.
At det er en billig måte å skaffe seg litt ekstra oppmerksomhet skader selvsagt heller ikke. Og han avviser at det er et forsøk på å skaffe seg ekstra kredibilitet.
- Jeg gjør det ikke for å fremstå som»ekte» nei. Jeg gjør det fordi det er naturlig for meg. Det henger sammen med hva jeg driver med som artist og fordi jeg liker det. Jeg liker formen og jeg liker å sitte i ei trapp og synge mens folk tusler forbi. Når jeg tenker på kostnadene med denne videoen tror jeg de faktisk er null. Jeg tror ikke André hadde reiseutgifter til trikken på denne produksjonen engang. Jeg synes å huske at han syklet ned til meg. Trappa er utenfor min leilighet i Oslo…
På denne bloggen har jeg tidligere anbefalt Bill Brufords underholdende selvbiografi, og særlig de kapitlene der han tar for seg utfordringene musikere står overfor. Da jeg første gang koste meg med Løynings videoer husket jeg et sitatet fra den nevnte boken. Det sitatet er nok noe de fleste som har forsøkt å formidle noe fra en scene kjenner seg igjen i:
«The financial reward is the end-product of external negotiation about the music’s monetary value, but at that point in the evening, right there and there, there exists, for a few moments, a simple incorruptible relationship between you and that sea of smiling faces, between entertainer and entertained, between performer and audience, that is beyond compare.»
Med det som drivkraft er det ingen grunn til å frykte årene som kommer. I hvert fall ikke for oss som er glade i musikk. Vi kommer garantert til å kunne glede oss over sanger som dette i framtiden også:
