sept 30 2009

Den latterlige musikken

Does humor belong in music? spurte Frank Zappa (RIP) på en konsertfilm- og plate han ga ut i 1986. Han hadde strengt tatt all grunn til å stille spørsmålet all den tid det meste av den seriøse musikken han ga ut ble ignorert til fordel for satiren og humoren han serverte på plate og konserter. Her i Norge vil han dessverre for alltid bare bli husket for Bobby Brown (Goes Down) fra «Sheik Yerbouti». Den glitrende satirikeren og filosofen Zappa har en lang rekke hysterisk morsomme sanger i katalogen, men nevnte Bobby Brown er blant hans mest banale. I et intervju han ga til Matt Groening og Don Menn i 1992 kommenterte han det slik:
- I don’t think anything has outsold Sheik Yerbouti, partly because ‘Bobby Brown’ keeps becoming a hit every ten years . . . I think it was back on the charts again in Norway. For no apparent reason, it was back.
I USA ble Zappas sang om homofili og sadomasocisme bannlyst. I Norge ble den en hit…

Å plutselig få en hit med en morsom sang er ikke bare bare. Det fikk Loudon Wainwright erfare da han til sin store overraskelse slo igjennom med Dead Skunk fra det glimrende tredjealbumet sitt i 1973. Sangen er hysterisk festlig, men for en artist som har mange flere kvaliteter enn bare humor må det ha vært irriterende å ha den hengende ved seg gjennom hele karrieren.

Før du leser videre anbefaler jeg Spotify-listen Humor som jeg med god hjelp satte sammen tidligere i år. Det er en festlig liste som strekker seg fra nevnte Wainwright, via John Prine og Dan Bern til Weird Al Yankovic, Tønes og Flight of the Conchords. Alle sangene som nevnes i bloggen finnes der.

Loudon Wainwright har gitt verden mye. Ikke bare har han en lang rekke flotte plater på samvittigheten. Han har også bidratt til å gi oss et par nye musikalske Wainwrighter i form av Rufus og Martha. Loudons humoristiske sanger treffer stort sett blink, og jeg anbefaler for eksempel feministkampsangene IWIWAL og Housework, elleville Acid Song og countrysvisken I’d rather be lonely dersom du trenger noe å le av. Den første sangen han skrev til sin lille sønn i 1975 har imidlertid blitt ufrivillig komisk etter hvert som sønnen selv ble en kjent musiker og tidlig kom ut av skapet. Loudon angrer nok litt på Rufus is a Tit Man i dag…  Dersom du ikke har vært borti Loudon Wainwright tidligere kan konsertalbumet «Career Moves» være en fin start.

Vennegjengen jeg tidligere har omtalt i bloggene Mye country for unge menn og Tønes for nybegynnere hadde en periode jevne møter under det relativt tåpelige navnet Kåbbåiklubben. Der viet vi samlingene til store mengder alternativ county. To av de mest sentrale medlemmene i klubben vår driver i dag dagligvarebutikk på Tau, og de skal ha all ære for å spre det glade budskapet om John Prine. Opptakskravet i vår eksklusive klubb var å kunne tekstene til minst fem sanger av John Prine… I likhet med Wainwright er Prine en gudbenådet låtskriver som har gitt verden mange hjerteskjærende sanger. På klubbmøtene våre var det imidlertid humoristen Prine som var i fokus. Jeg ble blant annet gjort kjent med humorklassikere som That’s the way that the world goes ’round og Bottomless lake, og høydepunktet på flere klubbmøter var kollektiv latterkrampe til den hysteriske Let’s talk dirty in Hawaiian. Hvem kan vel motstå tekstlinjer som Lay your coconut on my ticky/Whata hecka mooka mooka dear?

Mens vi er inne på Hawaii kan det være på sin plass å nevne en annen festlig sang med et noenlunde likt tema. Geniet Warren Zevon var ikke i første rekke kjent som humorist, men The Hula Hula Boys er likevel en av de morsomste sangene jeg har hørt. Den romantiske ferieturen som var utgangspunktet for sangen får raskt et skudd for baugen når den mannlige fortelleren melder at «I saw her leave the luau with the one who parked the cars. And the fat one from the swimming pool – they were swaying arm in arm. I could hear the ukuleles playing down by the sea. She’s gone with the hula hula boys. She don’t care about me.» Fantastisk.

Jeg gir min gode venn og tidligere bandkollega Olav Larsen æren for å ha introdusert meg for den strålende låtskriveren og humoristen Dan Bern. Jeg hadde ikke hørt om Bern før jeg hørte nevnte Larsen skråle på noen flotte sanger da vi gjorde livet utrygt for publikum og campinggjester på Risør bluegrassfestival for noen år siden. Sangene ble framført under en av de mange obligatoriske allsangseansene rundt leirbålene på festivalen, men Larsen fant raskt ut at det ikke var særlig mange andre som hadde hørt om Bern. Det brydde han seg ikke nevneverdig om. Da jeg i noe redusert forfatning kom hjem fra festivalen lette jeg meg fram til Berns plater, og ble kjent med en fantastisk låtskriver. På Aftenbladets nettsider kom det utrolig nok inn over 1000 debattinnlegg da en zoolog dristet seg til å tvile på Darwins utviklingslære. Debattantene hadde tydeligvis ikke fått med seg at Dan Bern allerede i 1998 avslørte menneskenes opprinnelse i sangen No Missing Link. Der slår han blant annet fast at «There’s no missing link. We’re not something you can figure out with an equation. We are the genetic mutation.» Den store avsløringen kommer i refrenget, og Berns forklaring lyder kort og godt slik: «Aliens came and fucked the monkey.» Bern står også bak gladsangen Cure for Aids, der han beskriver hvordan livet ville fortonet seg dersom kuren hadde kommet på plass:

«The day they found a cure for AIDS
Everybody took one little pill and was okay
We rented dirty movies
And ordered out for food
For three solid weeks
Everyone I met was nude»

Slik kunne jeg fortsatt en stund. Jeg har for eksempel ikke nevnt de mange musikalske humorperlene fra Bad News, Spinal Tap, Hurra Torpedo, Denis Leary, Mojo Nixon eller Monty Python. Jeg innser vel egentlig at det er morsommere å høre på dem enn å lese om dem, så jeg anbefaler igjen å dra fram humorlisten på Spotify. Mange lesere har bidratt på listene, men det er fremdeles plass til flere sanger. Kom gjerne med forslag!

Jeg slutter der jeg startet, nemlig med Frank Zappa. I den nevnte filmen er det flere intervjusekvenser, og her er Zappas svar på spørsmålet om humor og musikk egentlig hører sammen:

Dave Tarbert: Does humor belong in music?
FZ: I think so, it belongs in every day life unless ah, the Republicans wanna take it away.

Helt til slutt. Her er et eksempel der Zappa viser fram sin mest politisk korrekte og smakfull side. Nyt:

By Øyvind Berekvam • Humor, Musikklister, Ymse • 2 • Tags: Arve Hadland, Dan Bern, Dead Skunk, Frank Zappa, John Prine, Kåbbåiklubben, morsom musikk, Musikklister, Olav Larsen, Prine, Tønes, Wainwright