aug 29 2010

Vintergjesten

I forrige uke fikk jeg en usedvanlig koselig epost fra Line Larsen. Meldingen lød enkelt og greit: «Hei Øyvind! Jeg har lyst å gi deg platen min :) Den kommer ut 30.august«. Jeg takket selvsagt for henvendelsen og oppga postadressen hun kunne sende den til. Noen dager senere satt jeg inne mens regnet øste ned utenfor, da jeg kom på at jeg ikke hadde vært ute i postkassen. Som alle rogalendinger vet er høstregnet her av det brutale slaget, og selv en 50 meters spasertur til postkassestativet er nok til å bli gjennomvåt. Denne gufne høstkvelden lå det en godt polstret konvolutt nederst i kassen, omgitt av vasstrukne aviser og reklame. Platen hadde heldigvis overlevd syndfloden og den ble sporenstreks plassert i anlegget med volumet skrudd høyt nok til å overdøve hamringen fra regnet.

Jeg har gledet meg til denne platen lenge. Larsen har lokket med deilige smakebiter på MySpace og et par solide singler, og forventningene til debutalbumet var store. Opptredenen hun gjorde under Bylarm var ikke den gjennombruddskonserten som enkelte sikkert hadde håpet på. Til det låt det en smule for søkende og uferdig. Jeg så henne imidlertid igjen noen måneder senere da hun spilte i duoformat på musikkbiblioteket i Stavanger. Det var en helt annen opplevelse. Da glitret det virkelig av sangene.

Det gjør det av sangene nå som de endelig foreligger på debutplaten «The Road Not Taken»  også (Hør på Spotify). Et av de sterkeste sporene på albumet heter «Winter Guest«, og det er i grunnen en passende oppsummering av hele verket. Sangene er små, søte, sjarmerende, lekne og melankolske perler som man umiddelbart ønsker velkommen inn i varmen. Larsen har en lekker stemme, men hun faller ikke for fristelsen til å bruke den for mye. Aller best låter hun når hun nesten hvisker melodiene. Hun vet at sangene er sterke nok, og lar dem få luft nok til at de kan fylle rommet og smyge seg tett inntil deg.

Noen album avslører mange nye lag når du spiller dem i øreklokker og stenger all annen lyd ute. Denne platen skaper imidlertid en slik stemning også når den klinger ut fra høytalerne. Det er nemlig en utpreget intim plate. Den jager ikke etter oppmerksomhet. Den trenger seg ikke på. Det er en vintergjest du tar imot med åpne armer. Bare hør på den nevnte «Winter Guest«. Det er musikk som kjæler med sansene, og det høres nesten ut som Larsen sitter ved siden av deg i sofaen og synger. Den aller beste sangen er også den korteste. «Noah» varer bare et minutt og 38 sekunder. Den kunne godt vart en hel albumside.

Mange gjester bidrar på albumet. Navn som Magnet, Morten Abel og Jan Ingvar Toft krydrer utgivelsen på hver sin måte. Spesielt sistnevntes vokalinnsats er et lite høydepunkt. Gjestene tar imidlertid ikke over. Dette er Larsens sanger. Dette er sanger hun er glad i. Det kan høres.

Som jeg skrev på Twitter etter den første gjennomlyttingen: Susanne Sundfør dominerte første del av 2010. Line Larsen kan fort komme til å dominere resten.

By Øyvind Berekvam • Nye og gamle plater • 0 • Tags: Bylarm, Line Larsen, Noah, ny musikk, ny plate, Nye og gamle plater, Stavanger, The Road Not Taken, Winter Guest