apr 17 2009

Hvem trenger musikkanmeldere?

Hva skal vi med musikkanmeldere når dagens musikkelskende publikum er mer oppdatert enn noensinne, har større tilgang til musikk, og i tillegg stoler mest på venner, familie og sosiale nettsteder?

Jeg leste alt jeg kom over av plateanmeldelser i ungdommen, og fant etter hvert ut hvilke anmeldere jeg stolte på smaken til, og hvem jeg aldri kunne tenke meg å følge anvisningene til. Den gangen måtte man nemlig ta en sjanse. Aftenbladets anmelder Kjetil Wold mente for eksempel (helt korrekt) at Neil Youngs «Sleeps with angels» var et fantastisk album da han anmeldte det i 1994. Siden jeg stolte på guruen (jeg må skryte ettersom han er kulturleder og sitter bare ti meter unna meg her i kulturavdelingen), og ikke hadde andre muligheter enn bittelitt kjapp lytting i platebutikkenes lyttestasjoner kjøpte jeg plata. Det var ikke mange av oss som kunne kaste bort penger på dårlige plater, og platene var faktisk mye dyrere for 15 år siden enn det de er i dag.

I dag er situasjonen en helt annen. Hundretusener av blogger, brukerkommentarer på de store salgsnettstedene som Amazon og iTunes, sosiale musikktjenester som LastFM og iLike, og ikke minst den store nykommeren Spotify er i ferd med å gjøre musikkanmeldere til noe som tilhører fortiden. Hvem bryr seg om hva én anmelder i én enkelt avis mener når man ved et tastetrykk kan sjekke hva 10000 brukere på Amazon.com mener om samme plate? Eller når vi enkelt kan finne ut summen av hundrevis av anmeldelser via MetaCritic?

Jeg leser fremdeles mange anmeldelser og pløyer blant annet gjennom The Word (anbefales!), Uncut, Mojo, Clash, Q (for sladderets skyld) med fler fra perm til perm hver måned. Nå brukes imidlertid anmeldelsene mest som en måte å holde meg orientert om hva som faktisk har kommet ut av musikk den siste måneden. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å følge med på en del blogger, lister over nye utgivelser, og plateselskapenes nyhetsbrev, men har i det siste gjenoppdaget det vi alle egentlig alltid har visst: Det morsomste er å få anbefalinger og tips av andre mennesker som også er glade i musikk.

Alt tyder på at vi om kort tid kan avskrive den tradisjonelle musikkanmelderens rolle. Trust Index Survey fra det svenske selskapet Avail intelligence viste at bare to av ti lesere la vekt på profesjonelle musikkanmeldelser. 40 prosent foretrakk å søke anbefalinger fra nettmusikkforretninger og sosiale nettsteder som Facebook og iLike. 41 prosent stolte mest på venner, famile og andre musikkjøpere. Det glimrende svenske musikkmagasinet Novell argumenterte nylig på lederplass for at den gode historien om artister og musikere er langt viktigere enn anmeldelsene. Det er jeg helt enig i.

Det spennende nå er at tjenester som Spotify, Twitter og Last FM gir en helt annen mulighet til å involvere leserne i musikkoppdagelsen. I min forrige blogg utfordret jeg dere til å legge inn nye oppdagelser fra den siste måneden i en åpen spilleliste på Spotify. Jeg hadde allerede lagt inn rundt 15 av de sangene jeg hadde oppdaget og skrevet om den siste måneden. Det ramlet inn en bråte sanger, og jeg oppdaget flere spennende artister og plater jeg aldri tidligere hadde hørt om. Jeg ba også folk om å finne fram sine favoritt-coverlåter og legge dem i denne spillelisten på Spotify. Der ligger det nå over 30 sanger. Jeg oppdaget blant annet Tori Amos sin utrolige versjon av Bon Jovis harryrocker Livin’ on prayer der og benyttet anledningen til å spre Gus Blacks fantastisk deilige versjon av Black Sabbaths Paranoid til nye lyttere. Muligheten er uendelige. Jeg utfordret folk til å sende inn forslag til de perfekte gå/kjøre-til-jobben-sangene i en egen spilleliste på Spotify og nå gleder jeg meg til å gå på jobb om morgenen, på tross av at det ene forslaget var Wasn’t born to work av The Nomads.

Jeg har via denne bloggen blitt gjort oppmerksom på at skuespillerinnen Milla Jovovich ga ut et behagelig og sofistikert popalbum i 1994, at det er veldig mange fine og såre akustiske viser på platen «I love your glasses» av Russian Red , og at The Primary 5 er et bevis på at tidligere Teenage Fanclub-trommiser kan lage strålende pop på egenhånd. Jeg kan i tillegg fortsette å mase på dere om å sjekke ut «The Midnight Organ Fight» av Frightened Rabbit. Dessuten kan jeg på en enkel måte benytte anledningen til å oppfordre flere til å oppdage hvilket fantastisk og tragisk undervurdert band Small Faces var.

Det kan kanskje synes noe snodig at jeg argumenterer mot musikkanmeldelser samtidig som jeg faktisk opprettholder en musikkblogg der jeg stadig vekk kommer med (etter min mening kvalifiserte) anbefalinger om hva dere bør sjekke ut. Forskjellen mellom blogger som dette og de tradisjonelle musikkanmeldelsene er imidlertid at dere nå har enda mindre grunn til å ta jeg skriver for god fisk. Dere kan nemlig enkelt finne ut om dere er enige. Jeg mener for eksempel at den nye platen til Yeah Yeah Yeahs er et popmesterverk som flommer over av kreative innfall, gode sanger, lekne arrangementer og passelige doser arroganse. Om dere er enige med meg eller synes jeg er helt bak mål finner dere enkelt ut ved å høre platen på Spotify aldeles gratis . Om dere er enige eller ikke betyr ikke så mye lenger. Det er jo gratis, og dermed ingen krise uansett. I tillegg står dere fritt til å dele spillelister, anbefalinger, vurderinger og meninger med hverandre (og med meg). Og du verden så deilig det er å oppdage ny og bra musikk!

«Sharing is good» er et av slagordene til Spotify. Og uansett hva man mener om den nært forestående dommen i Pirate Bay-saken så er jo deling og felles opplevelser noe av det aller viktigste med musikk.

By Øyvind Berekvam • Musikklister, Nett/nye medier, Ymse • 1 • Tags: Berekvam, Faces, Kjetil Wold, musikkanmeldere, Musikkblogg, musikkjournalister, musikkjournalistikk, Musikklister, Sharing is good, Spotify, streaming, streamingtjeneste